Treg bombe
av Sigve Indregard
Bomben under velferdsstaten har gått av, sa Torbjørn Røe Isaksen da sykemeldingstallene gikk opp under svineinfluensa og resesjon høsten 2009. Problemet var ikke sykemeldingene i seg selv, men:
Det store problemet er at sykemeldingen for mange blir første skritt på en vei som leder dem til uføretrygd og langtidssykemleding.
Men her er utviklingen i antall uføretrygdede gjennom dette tiåret:
I sannhet en underlig bombe. Husk på at grafen viser absolutte tall, altså antallet trygdede, mens innbyggertallet faktisk vokser, og at andelen eldre blir flere, slik at hele bildet viser at folks marginale tilbøyelighet til å være uføretrygdet, korrigert for alder, synker. Det eneste unntaket er unge under 25 år, der tilbøyeligheten øker noe.
Enda mer analyse hos Christer Gulbrandsen.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Bra. Manifest Analyse har jo også laget en rapport om sykefraværet. Sykefraværet er lavere nå enn på starten av 2000-tallet, og ligger på rundt samme nivå som da ordningen ble innført i 1978. Det er altså ingen overraskelser her. Tallene er stabile. De er kanskje noe høyere enn i andre land, men det skyldes ifølge SSB den høye sysselsettingen i Norge, særlig blant kvinner og eldre.
Det hadde vært kjekt om politikerne hadde forholdt seg til fakta og ikke myter, men det er vel nødvendig for å skape en kunstig situasjon der nedkutting i folks velferd skal rettferdiggjøres. Disse løgnene og mytene spres derimot ikke bare av høyresiden, mange i Arbeiderpartiets rekker gjør det samme.
I 1993 var antall uføretrygde ca 230 000. Det vil si at økningen frem til 2010 er på ca 30%. I tillegg til det ligger vi fortsatt ca dobbelt så høyt som OECD snittet i % av yrkesaktive.
I 2001 var dette allerede anerkjent som et stort problem, med bl.a. IA avtalen som resultat. Det grafen viser er at disse tiltakene kun har brenset veksten, og ikke fått oss tilbake til tidligere nivåer.
a) Veksten i antall uføretrygdede fra 1990 til i dag er som forventet ut fra midlertidige, demografiske forhold. Fra 1990 til 2010 vokste folketallet med 14.1 % (det forklarer halvparten), og antallet personer mellom 44 og 66 år økte med 45 %. Det forklarer den andre halvparten.
b) Uføretrygd-tall er ikke sammenlignbare over landegrenser fordi systemene er forskjellige. At de uføretrygdede går på fattighuset eller regnes som arbeidsløse i andre land forandrer ikke på deres fundamentale status som “utenfor arbeidslivet”.
Dette problemet forverres også av at de ulike ordningene har endogene effekter på sysselsettingen; i land med gode sikkerhetsnett er det mye mindre risky for bedrifter å ansette folk som er i risikosonen for uføretrygd og sykdom. Hvis vi skal sammenligne på tvers av land, må vi bruke total yrkesaktivitet, altså andelen yrkesaktive av befolkningen i yrkesaktiv alder. Her kommer Norge på andreplass i verden, så bomben tikker sakte der også.
c) Husk på folketallet igjen når du sier at grafen bare viser en bremset vekst. Målt som andel av befolkningen i yrkesaktiv alder blir det til en klar nedgang.
d) Uansett hva som skjedde på nittitallet, er Røe Isaksens kommentar om at “bomben har nå gått av” helt på jordet.
I 1995 var det ca 360 000 med helserelaterte ytelser (sykepenger, uføretrygt, attføring), mens i 2005 var dette tallet oppe i ca 550 000. Dvs ca 12–13% av yrkesaktiv befolkning i 1995 og 18% i 2005. Altså en ganske så kraftig økning.
Det som også er interessant er å se på andelen på trygd fordelt på aldersgrupper (eks sykepenger). Den viser at for folk i 30–40 års alderen har andelen økt dramatisk, mens andelen hos de eldre har økt mindre, og for menn har den ikke økt i det hele tatt over 60 år.
http://www.frisch.uio.no/pdf/SykefravariNorge.pdf
Ah, så nå skal vi skifte tema fra uføretrygd. For uføretrygden har jo vært stabil, som også Markussens tall viser. OK, let’s go.
Forklaringen på denne ganske kraftige økningen din er fortsatt først og fremst å finne i at det er langt flere arbeidstakere i det eldste segmentet.
Tilbøyeligheten til å være trygda, korrigert for alder, har ikke endra seg vesentlig, selv om du mener vi snakker om “dramatisk”. Det er et lite skift oppover, men det er greit å påpeke at vi da også inkluderer fødselspermitterte. Jeg har ikke sett noen god analyse av det, men noe av 30–40-segmentets økning må skyldes dette — både at fødselspermisjonene har blitt lengre, at mødrene blir eldre når de får barn og at fedrene tar ut mer permisjon enn før. Men jeg har ikke tall og tid til å gjøre analysen her; så jeg tør ikke anslå hvor mye som kan forklares gjennom dette.
Vi er forøvrig enig i at det har vært en vekst i trygdeytelsene (dog ikke vesentligst i uføretrygd). Det jeg ikke er med på, er at det på noe som helst måte er saklig å beskrive dette som en bombe under velferdsstaten som har gått av.
Uføretrygden har ikke vært stabil. Skiller vi ut kun denne går vi fra ca 8% til ca 10%, dvs en økning på 25%. I tillegg ser vi av figur 6.5 en ny faktor kalt “tidsbegrenset uførestønad”. Inkluderer vi denne går jo tallet opp mot 325 000, og til ca 10,7%. Disse prosentsatsene er nok også for lave siden SSB tar med alle fra 16 år i sin “yrkesalder”. Justerer vi for videregående og høyere utdanning (og militæret) vil prosentsatsen nok gå en del opp.
Hvordan du klarer å tolke at tilbøyeligheten til å være trygda ikke har endra seg vesentlig fra disse tabellene er vanskelig å forstå. Ser man på “Menn:Andel på trygd over alder” har andelen for de rundt 30 år gått fra 0,05 til 0,08–0,09. Det er en økning på 60–80%. Tilsvarende tall ser vi også for de rundt 40 år. Dette kan vel vanskelig forklares med fødselspermisjon.
Når det gjelder de eldre, så viser jo tallene for menn at andel på trygd er stabil, så selv om de kan forklare økningen i litt av absolutt antall, kan de ikke forklare økningen i %. For kvinnene er denne forklaringen mer gyldig.
Ser vi på sykefraværet er det nesten nøyaktig den samme historien. Det er hos de i sin “beste alder” vi ser den kraftigste økningen i fraværet, ikke hos de eldre. Igjen ser vi bort imot en dobling av antall sykedager betalt av folketrygden hos menn i 30–40 års alderen.
Du roter litt i slutten her; det er et demografisk skift i retning av langt flere i den eldste gruppa som mest bidrar til å trekke de absolutte tallene opp, fordi det ganske enkelt er her kjøttvekta av trygdede fins.
Hva man mener er dramatisk får være opp til den enkelte, naturligvis.
Men du har rett, det er noen økninger over hele fjøla fra –93 frem til i dag. Det er også økninger fra 1980 og frem til 1993. Noe av årsaken til dette var økningen i uførepensjonen i 1988. At uførepensjonen er til å leve av, gjorde at flere kom inn i ordningen. Det kan skyldes at reelt syke mennesker da fikk råd til å slippe å lide, og at noen ikke syke mennesker lurer systemet for å presse ut de 50 % av pensjonen som du får ved uføretrygd.
Felles for alle økningen ser ut til å være at de har vært stabile eller på tilbakemarsj siden årtusenskiftet. Noen syns det hele er en bombe, jeg syns det ikke.