Sira Myhre og fatalismen
av Sigve Indregard
Det er ikke vanskelig å kvittere ut Aslak Sira Myhres virkelighetsbeskrivelse av norsk miljøbevegelse — meg selv inkludert — som religiøst opptatt av de eksistensielle problemstillingene og minimalt opptatt av de praktiske løsningene. Det er likevel ikke sikkert at en snuoperasjon bringer oss noe nærmere en løsning.
La oss for diskusjonens skyld anta at FNs klimapanel viser seg å ha helt rett. Det tror jeg ikke Sira Myhre heller betviler. I så fall er strukturen i Sira Myhres argument omtrent som så: dersom de faktisk ønsker å redusere CO2-utslippene i Norge, er miljøbevegelsens strategi elendig. Den mobiliserer først og fremst moralisme over forbruk og gjør gode løsninger (f.eks. flytog) til fløysaker.
Juryen er delt i spørsmålet om dette er en riktig beskrivelse. Miljøbevegelsens Norge-strategi mobiliserer for eksempel en temmelig stor andel av befolkningen til en kritikk av oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Den kontrafaktiske situasjonen der vi ikke hadde noen miljøbevegelse kunne selvsagt vært enda mer kritisk til oljeutvinning, men jeg tillater meg å tvile.
Slik jeg kjenner politikken er det også urimelig når Sira Myhre skriver:
De tvinger folk til å gjenta etter dem, men oppnår ingen grunnleggende politisk endring. Miljøkamp blir sinnelagsetikk, det er hva du tenker, føler og sier som er avgjørende, ikke konsekvensene av handlingene dine.
For meg blir det nærliggende å spørre hva alternativet er, for miljøbevegelsen. Dersom vi faktisk mener at CO2-utslipp på dagens nivå kommer til å medføre apokalyptiske scenarier for levende mennesker andre steder på kloden, skal da miljøbevegelsen, uten makt, holde kjeft om det for å unngå at løsningen bare blir sagt, ikke gjort? At Stoltenberg & co. snakker miljøbevegelsen etter munnen i stedet for å handle må han stå til ansvar for. Og det kan selvsagt miljøbevegelsen påpeke, slik de allerede gjør.
Jeg skjønner helt ærlig ikke helt hva Sira Myhre mener om forbruk, heller. Det er galt å moralisere over andres forbruk, javel. Men all politisk ytring er til syvende og sist en moralisering over andre handlinger eller ytringer. Selvsagt er det ikke en fruktbar strategi å redde klimaet gjennom å påpeke at naboen kjører for mye bil, men det er nødvendig å redusere forbruket i den vestlige verden. Veien ut av forbrukssamfunnet må stakes ut politisk, ikke individuelt, men det blir fryktelig vanskelig å mobilisere til demokratisk påtrykk for dette uten å påpeke sammenhengene mellom din bilbruk, utslipp og klimaendringer. Hvordan ser egentlig Aslak for seg at dette skulle gjøres? Oppfordringen minner om å sitte på gjerdet og kritisere dem som forsøker å rydde jordet for stein for å ikke klare å løfte alle. Det kan du gjerne gjøre, så lenge du har en traktor å låne ut.
Det hintes i artikkelen om at miljøbevegelsen har ødelagt for mulighetene til å drive miljøkamp ved sin krisemaksimering. I mange saker (sur nedbør, anyone?) kan man kanskje være enig. Men i klimasaken har realiteten heller vært det motsatte: fra relativt lite oppmerksomhet og forsiktige advarsel, helt til bortimot alle fagfolk på området plutselig kjører langt verre fremtidsscenarier enn “Flaskeposten” i Blekkulf-klubben noen sinne forestilte seg.
Sira Myhres artikkel avsluttes med en invers oppfordring om at miljøbevegelsen må skaffe seg en “demokratisk strategi”. Jeg håper den varslede boka tar tak i dette begrepet og skisserer opp noe temmelig konkret. Hvis ikke blir det lett for meg å hevde at Sira Myhres artikkel blir en pyrrhosseier, der det viktigste ikke er konsekvensene av artikkelen, men å få presentert de enkle, utopiske løsningene (en demokratisk strategi som magisk får politikkens tyngdepunkter til å gjøre Det Riktige).
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Jeg gir allikevel Myhre et poeng i at vi må bli flinkere til å markedsføre miljøkampen, jfr. denne videoen:
http://www.neweconomics.org/press-releases/nic-marks-founder-of-the-centre-for-well-being-discusses-the-happy-planet-index-at-te