Klippe håret på hverandre
av Sigve Indregard
Igjen gjentas beskyldningen om at Oslo-folk lever av å klippe håret på hverandre. Det er en smule nedlatende overfor alle de som ikke lever av dette i Oslo-området. Folk i Nord-Trøndelag må også være en smule forsiktige med disse beskyldningene; en av grunnene til at Oslo har et overtak på verdiskapningstabellen er at nesten alle faktisk er i arbeid.
Nuvel. Den konkrete beskyldningen var at vi har eksepsjonelt mange frisører i Oslo. Hvis man ser på statistikkens rådata kan man fort ledes til å tro at Oslos varehandel og tjenesteyting er ekstremt stor i forhold til befolkningen, men da overser man et avgjørende poeng: Oslo og Akershus er å regne som ett marked i slike sammenhenger. Både varehandel, arbeidskraft og tjenesteyting flyter helt fritt over grensene, men stort sett flommer de i en retning: inn i Oslo. Derfor gir det mest mening å slå sammen Oslo og Akershus for å se på Stor-Oslo. Og da viser det seg at Stor-Oslo plasserer seg nokså midt på antall-frisører-treet:i
| Fylke | Ansatte per 1000 |
| 03 Oslo | 3,89 |
| 10 Vest-Agder | 3,73 |
| 11 Rogaland | 3,72 |
| 15 Møre og Romsdal | 3,69 |
| 16 Sør-Trøndelag | 3,61 |
| XX Stor-Oslo | 3,48 |
| 06 Buskerud | 3,36 |
| 12 Hordaland | 3,35 |
| 17 Nord-Trøndelag | 3,34 |
| 07 Vestfold | 3,27 |
| 05 Oppland | 3,22 |
| 08 Telemark | 3,12 |
| 04 Hedmark | 3,07 |
| 02 Akershus | 3,02 |
| 01 Østfold | 3,01 |
| 18 Nordland | 3,01 |
| 09 Aust-Agder | 2,88 |
| 20 Finnmark | 2,87 |
| 19 Troms Romsa | 2,84 |
| 14 Sogn og Fjordane | 2,75 |
I tillegg burde det egentlig tas hensyn til en annen faktor, nemlig at Oslos befolkning egentlig er mye større enn disse tallene anslår. Det skyldes at studenter stort sett er registrert som hjemmeboende i hjemfylket og svensker, polakker og andre som blir klipt er registrert i hjemlandet.
Så dessverre, teorien om at Oslofolk lever av å klippe hverandres hår tåler ikke møtet med fakta. Denne retorikken er kanskje ment å ramme all tjenesteyting, men det blir helt absurd. Er det liksom ikke verdiskapning å utvikle IT-løsningene som driver maskinene i fabrikkene? Aker Verdal-klubbsjefen bør, i stedet for å atter ramme de stakkars frisørene, være mer presis: deler av den finansielle tjenesteytingen — aksjespekulantene — er ikke verdiskaping. De finnes i hovedsak i Oslo. Og de fremstår i SSBs statistikk som verdiskapere.
Fotnoter
- Tallene fra SSB, for å være nøyaktig tabell 04191: Personlig tjenesteyting. Hovedtall, etter næringsgruppe. Bedrifter (F). 2008. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Å klippe hverandre, lage kaffe til hverandre, eller selge melk er også verdiskaping. Du har prestert å skap en myte om at bare produksjon av håndfaste produkter er verdiskaping.
Det er ikke lett å definere verdiskaping. Det er utvilsomt riktig at et (autarkisk) samfunn der alle er frisører vil dø ut. Det er ikke riktig å hevde at et samfunn der alle er bønder vil dø ut; men det er igjen riktig at et samfunn av oljeingeniører vil ha kort levetid. Disse vesensforskjellene er mer fundamentale enn den simpleste pristeori-koblet-med-effective-market-hypothesis antyder: nemlig at den “menneskelig” vurderte verdien av en vare alltid er nøyaktig lik prisen, og at vi således bør vurdere en hårklipp i Oslo som mer “verdiskaping” enn å brødfø tjue barn i Bangladesh i et år.
Jeg tror det er fruktbart å påpeke at det finnes produkter som mennesker verdsetter gjennom å kjøpe dem som likevel kan hevdes å ha lavere eller null reell verdi. Jeg vil med andre ord opprettholde en røff marxistisk distinksjon mellom nytteverdi og bytteverdi.
En hårklipp har nok en viss reell verdi, men aldri i verden om den reelt er verd det samme som de 50 brødene den tilsvarer.
Joda, marxistiske økonomer har spekulert mye på som er den “reelle” verdien av varer og arbeid. Andre økonomer forenkler det hele og sier at verdiskaping = pris (gitt et høvelig fritt marked), men dette er som du antyder en diskutabel forenkling.
Noen er frisører, andre er REMA-kjøpmenn, alle driver verdiskaping. For som en eller annen bimbo sa: Hvordan ville folk sett ut på håret uten frisører? Det er jo meget godt observert, en frisør skaper verdier ved å gjøre folk penere. Rema skaper også verdier ved å frakte epler fra Hardanger og Ringerike til butikken i Oslo, selv om eplet er det samme.
I denne diskusjonen glemmes også at det er forskjell på verdiskaping og verdikapring (noe økonomene vet godt). Når direktørene i Hydro kaprer (tilegner seg) en stor del av verdiskapingen i Hydro (på bekostning av smelteverksarbeideren i Årdal), ser det på papiret ut som det er mye større verdiskaping pr capita i Oslo/Bærum enn i avkrokene på Vestlandet. På dette punktet kan marxistisk analyse være på sin plass.
[…] Rent sett bort fra at andelen frisører i Oslo er lavere enn flere andre steder i landet (som Sigve Indregard så elegant har påpekt), så er dette en vanlig måte å si at bare vareproduksjon (og evt. landbruk og fisk – […]
Jeg er litt uenig med deg — hvis frisøren får 50 brød for hårklippen eller kunden velger bort 50 brød for en hårklipp, så er den verdt 50 brød. Man kan diskutere om det i et større samfunnsøkonomisk bilde også er nyttig for samfunnet om alle brødbakerne blir frisører — men er det egentlig et interessant spørsmål?
Problemet med denne logikken er at du da må innrømme at en rik persons preferanse for å kjøpe f.eks. en forgyllet iPhone med diamanttastatur til den nette sum av ti millioner dollar viser at verdien av en slik gjenstand er større enn verdien av 200 legeårsverk eller verdien av livreddende malariabehandling til et mellomstort, afrikansk land. En slik definisjon av verdi er absurd, og det er blant annet det som gjenspeiles i at folk mener det er absurd å likestille verdiskapingen i industriproduksjon med spa-behandlinger. Jeg er altså delvis enig i den kritikken, og årsaken til at vi tenker på “alt” som “verdiskaping” er at vi har internalisert vulgær-versjonen av hypotesen om effektive markeder.
Som Adam Smith sa: “Practical men, who believe themselves to be quite exempt from any intellectual influences, are usually the slaves of some defunct economist.”
Det var ikke Smith, men Keynes som sa “Practical men, who believe themselves to be quite exempt from any intellectual influences, are usually the slaves of some defunct economist.”
Dette er en viktig men ganske komplisert og grunnleggende diskusjon. Verdiskaping må ja være å levere “noe som noen vil ha” eller som er bra for noen. Dersom ingen vil ha det, kan vel ikke ha verdi? Dersom Hans Hansen synes huset er fint nok og i stedet vil bruke pengene på spa, ja så er spa verdiskaping på linje med produksjon av plasmaskjermer, puter og planker.
Problemet er selvsagt de Indregard er inne på: Byttingen foregår ikke bare internt i den enkelte forbruker (i stedet for nok en plasmaskjerm legger Hans Hansen seg i stedet inn på spa), men også mellom aktører spredd over hele verden. Derfor er “markedspris” et halvdårlig utgangspunkt for å måle verdi, denne prisen reflekterer jo markedsforhold og maktforhold (maktesløse bangladeshere f.eks.) like mye som “nytte” eller “egentlig verdi”. Så politisk økonomi og slikt er stadig relevant.
Verdiskapning må ikke være å levere noe som noen vil ha, men i et moderne og komplekst samfunn der de fundementale behov er dekket, er det umulig å bli enig om noen rangering eller verdsetting av varer og tjenester. Markedspris avhengig av tid og sted blir dermed den eneste kvantitative definisjon av “verdi” som gir mening.
Men det å operere med en “reell” iboende verdi er ikke noe marxistene har funnet på. Det er den intuitive måten å verdsette på som har vært brukt i enklere samfunn opp gjennom historien. Så lenge varene og tjenestene er få og enkle, og alle i samfunnet har noenlunde like behov, er det går det an å bli enige om (eller diktere) hva ting er verdt.
Jeg synes uansett det blir meningsløst å ikke skille mellom varer og tjenester som er nødvendig for (noens) overlevelse, og alt det andre. Om det ikke nødvendigvis kan tallfestes, kan det første ihvertfall hevdes å være viktigere.
Ja, bare til notis, så gjør vi jo dette på en litt intrikat måte i Norge. Vi har for eksempel gratis helsetjenester, noe som i prinsippet innebærer at vi setter samfunnets (skatte-)betalingsvilje på vegne av individet til uendelig. Det er en måte å konkret skille mellom nytteverdi og markedsverdi.
Alt kan trekkes ut i det absurde. For mange praktiske formål er det en grei tommelfingerregel at markedsverdien gjenspeiler den reelle verdien — i mangel av noe bedre mål. Samtidig er det jo helt åpenbart at markedet ikke er like velegna til å måle verdien på alt mulig. Derfor er det f.eks. nødvendig å finne andre verdimål også — som SSB f.eks. gjør når de setter verdien av offentlig tjenesteproduksjon lik kostnaden. Et annet eksempel er kjøpekraftspariteter, som brukes til å sammenligne hvor mye man må arbeide for å få tilgang til ulike goder i ulike samfunn. I tillegg er det nødvendig å gjøre vurderinger av hva som er en hensiktsmessig ressursbruk i samfunnet — men jeg vil si det er naivt å tro at man kan sette opp noen allmenngyldige regler for verdifastsetting i så måte.
Det er også noe ubehagelig formyndersk over det å skulle fastsette hva som har reell nytterverdi og hva som ikke har det. Jeg synes ikke det er mye reell nytteverdi i ganske mye folk finner på å kjøpe (og som ikke er så dyrt, eksklusivt eller sært at det er åpenbart), men jeg mener vi skal være veldig forsiktige med å bestemme at noen typer forbruk er fullstendig unyttig, fordi du må gi folk en viss tillit til å kunne treffe egne valg. (At noen typer forbruk er skadelig, er en litt annen skål.)
Vi kan jo ikke akseptere et haltende teoretisk konsept av denne betydningen fordi det er ubehagelig å fastslå verdi på annen måte! Jezuz.
Kjøpekraftsparitet har lite med dette å gjøre. Det er en mekanisme for å kunne sammenligne prisnivået over landegrenser; i det eksemplet jeg nevnte vil det være fullstendig irrelevant.
Jeg er ikke av den oppfatning at det lar seg gjøre å sette allmenngyldige regler for verdifastsetting. Ser du ikke hvordan denne setningen rammer din egen tese om å generelt akseptere markedsverdien som nytteverdi?
Selvfølgelig har jeg ingen intensjon om å hevde at det folk kjøper generelt er unyttig. Stort sett bruker folk penger fornuftig. Det som er prosjektet er å i det hele tatt åpne rommet for å kunne snakke om at verdi er noe annet enn markedsverdien. For det er noe fishy ved ideen om at det å gi noen en spabehandling innebærer like mye nytte som det å bruke den tilsvarende arbeidstimen på å bygge et hus eller dyrke jorda. Men det betyr jo selvfølgelig ikke at jeg mener at alle spabehandlinger er unyttige og at alle bør dyrke jorda!
Vi drar ull over øynene hvis vi velger å likestille alt som kan sammenlignes monetært. Å holde på at nytteverdi er noe annet enn bytteverdi er i tråd med helt elementære, moralske instinkter hos de fleste, og når vi fjerner oss fra disse instinktene gjør det kanskje debatten enklere og det blir definitivt mindre ubehag (vi trenger ikke lenger å kritisere oss selv for overforbruk av spabehandlinger), men det blir ikke mer riktig — verken moralsk eller vitenskapelig.
Jeg tror nok det kan være nyttig for hele debatten å skille mellom forskjellige typer verdi, som gjerne er mål på vidt forskjellige ting. Når man sauser det sammen blir det veldig enkelt å prate forbi hverandre, så jeg skal forsøke på et par forenklede definisjoner.
Markedsverdi: Prisen betalt for varen/tjenesten etter enighet mellom selger og kjøper på transaksjonstidspunktet.
Nytteverdi: En eiers subjektive vurdering av en vare/tjenestes verdi opp mot formål.
Med en gang man blander inn Marx må man også da inn arbeidsverdi, som er mer en kvantifisering av mengden arbeid som må til for å produsere varen/tjenesten.
Med en gang man setter likhetstegn mellom f.eks. markedsverdi og nytteverdi, eller markedsverdi og arbeidsverdi, blir det litt som å si at en liter er det samme som en kilo. De måler forskjellige egenskaper ved det man måler på.
Med et slikt utgansgpunkte blir det spesielt å “snakke om at verdi er noe annet enn markedsverdien”, etter som markedsverdi er en spesifik type verdi.
Det som er fishy ved idéen om “at det å gi noen en spabehandling innebærer like mye nytte som det å bruke den tilsvarende arbeidstimen på å bygge et hus eller dyrke jorda”, er at sammenligningen bygger å nærmest sette likhetstegn mellom nytteverdi og arbeidsverdi, noe som ikke kan gi annet enn fishy resultater.