Makt, midler og menneskerettigheter
av Sigve Indregard
Når det moralske kompasset blir ødelagt, leder kartet oss til de forenklede løsningers juv.
Den etterhvert langtrukne debatten om Oslo Freedom Forum og lederen Thor Halvorssen Mendozas forbindelser til venezuelansk politikk er en interessant mulighet til å slå en kile i en typisk postmoderne, vestlig oppfatning: Ideen om at menneskerettighetene er tilstrekkelig som politisk ideologi — et slags universelt, moralsk kompass.
Spesielt her i Norge kan verden se slik ut: vi har oss skandinaver, som ikke bryter mange menneskerettigheter. Så har vi våre allierte, som ikke er like gode som oss selv, men som bryter ganske få. Til slutt har vi resten av verden, heri inkludert Russland, Kina, India, Iran, Pakistan og Israel, som bryter veldig mange. Vår rolle i det internasjonale diplomatiet er å “påpeke brudd på menneskerettighetene”, fordi det er noe vi er gode på.
Denne analysen er fascinerende antimaterialistisk. Vi ser med dette bort fra alt som heter strukturelle årsaker, og velger å anta at brudd på menneskerettighetene er noe som ligner svulster — patologier som kan løsrives fra den øvrige nasjonale og internasjonale politikken. Selvsagt er det ikke slik, og Venezuela er et elegant eksempel.i
Vi har lett for å tenke på menneskerettigheter som de liberale verdiene: ytringsfrihet, religionsfrihet, eiendomsrett, tankefrihet, organisasjonsfrihet. Men menneskerettighetene i FN-forstand består av flere konvensjoner: FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er i denne sammenheng de viktigste. Alt tar utgangspunkt i deklarasjonen om menneskerettigheter. Den sier blant annet:
Everyone who works has the right to just and favourable remuneration ensuring for himself and his family an existence worthy of human dignity, and supplemented, if necessary, by other means of social protection.
…
Everyone has the right to a standard of living adequate for the health and well-being of himself and of his family, including food, clothing, housing and medical care and necessary social services, and the right to security in the event of unemployment, sickness, disability, widowhood, old age or other lack of livelihood in circumstances beyond his control.
…
Everyone has the right to education. Education shall be free, at least in the elementary and fundamental stages. Elementary education shall be compulsory. Technical and professional education shall be made generally available and higher education shall be equally accessible to all on the basis of merit.
La oss nå tenke oss at vi står overfor en trade-off mellom de liberale, myke menneskerettighetene og de økonomiske og sosiale, harde menneskerettighetene. Hvorfor skulle vi velge å la de myke få forkjørsrett?
I det venezuelanske tilfellet er dette satt på spissen. Realiteten er at etter at Chávez’ menneskerettighetsbrytende regime kom til makta, har fattigdommen blitt redusertii, alfabetiseringen er kommet langtiii, langt flere deltar i det borgerlige, politiske liv (en myk rettighet!) og langt flere spedbarn får anledning til å nyte godt av sin rett til liv.iv
Jeg mener ikke at dette per force forsvarer andre menneskerettighetsbrudd. Jeg ønsker bare å løfte ideen om at det kan være en trade-off i enkelte kontekster. For eksempel den venezuelanske, der en temmelig smal elite satt med økonomisk makt, politisk makt og mediemakt om hverandre, og var villig til å bruke militær makt (som de også besatt!) for å få tilbake sine fordeler ved kuppet i 2002. Kanskje har rett og slett Chávez rett i at han måtte nasjonalisere privat eiendom, begrense mediemakten og øke de folkevalgtes innflytelse for å bryte denne koalisjonen. I så fall er det ikke åpenbart hvem som er menneskerettighetsforbrytere og hvem som er Heros of human rights.
Så kan jo vi nordmenn forøvrig undre oss litt over hvorfor det skulle være så radikalt å nasjonalisere nasjonale oljeforekomster, og bruke disse på offentlige budsjetter.
Hovedmoralen i denne historien er at det blir for enkelt å anta at menneskerettighetene kan gi oss veiledning i alle saker. Det er ingen a priori grunn til at ikke også menneskerettighetene kan være i konflikt med hverandre. Hvis vi bruker de liberale rettighetene til å insistere på å aldri gripe inn i forhold til maktmonopoler og fattigdomsreproduserende strukturer, har vi i praksis prioritert disse foran andre menneskerettigheter. Det er ikke alltid moralsk riktig.v
Og det er her det norske establishmentet går seg litt vill i sin egen retorikk. For det er klart at Leopoldo López og andre representanter for de gamle venezuelanske elitene har rett i at Chávez representerer en trussel for deres liberale rettigheter — selv om deres primære eksempel er noe puslete: Chávez har intervenert i fordelingen av bølgelengder til bakke-tv-nettet. Men realiteten i dagens Venezuela er at du har to pakker å velge mellom: den gamle elitepakken og den nye populist-venstrepakken. Begge kjemper for menneskeretter, og begge kan ikke vinne. Det moralske kompasset “menneskerettighetene” er i praksis satt ut av spill, og Thor Halvorssen Mendoza er en som vet å bruke dette rommet til å fronte sin egen fetters interesser.
Fotnoter
- I denne analysen blir altså kausaliteten motsatt: Norge har få menneskerettighetsbrudd fordi vi har et egalitært, rikt samfunn der det blir få materielle konflikter. Vi har lett for å tenke at land blir rike og egalitære bare de slutter å bryte menneskerettighetene, men det er ikke mye empiri som taler for at utviklingen skjer på den måten. [↩]
- Kilde: WDI. GINI fra 50 i 1998 til 43 i 2006; 12 % hadde under $2 i 1998, 3 % i 2006, andel av inntekten i nederste kvintil var 3 % i 1998, 5 % i 2006 [↩]
- Kilde: WDI. 87 % gikk i grunnskole i 1999, mot 94 % i 2007 [↩]
- Kilde: WDI. Infant Mortality Rate var på 20 i 2000, 16 i 2007. [↩]
- Dette reiser også spørsmålet om “gode diktaturer”, men det er viktig å peke på at Chávez faktisk har blitt valgt, og gjenvalgt, og gjenvalgt, og gjenvalgt, i frie valg. I noen tilfeller kan det likevel være at vi moralsk ikke kan akseptere utfallet av et fritt valg, for eksempel i tilfellet der tyskerne frivillig valgte Hitler til fører. Selv om frie valg og å respektere utfallet av dem er en menneskerett, så hadde nazistenes ofre også rettigheter, ikke minst moralske. I prinsippet åpner dette for at det ville være riktig å styre Tyskland som et diktatur, mot folkets vilje, for å forhindre Hitler. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Veldig bra — bare en liten kjepphest jeg har til den siste fotnoten din. Hitler ble ikke valgt demokratisk. Han ble utpekt til kansler av Hindenburg etter en hestehandel med de konservative ledet av von Papen, etter at nazistene for første gang hadde gått tilbake i et valg, og venstresida (særlig kommunistene) hadde gått fram. Etter han fikk og konsoliderte makten, vant selvsagt naziene valgene, men da var de ikke lenger frie. Det var altså ikke frie valg som førte Hitler til makta, men politisk hestehandel, påfulgt av innskrenkninger av demokratiet.
Flisespikking, jeg vet, men vi har alle våre kjepphester, og rett skal være rett.
Ja, du har naturligvis rett. Samtidig er det minimal tvil om at Hitler ville blitt valgt med flying colors dersom det hadde blitt arrangert valg i årene før krigen.
Nei han ble ikke valgt direkte, men han kom til makten i en demokratisk prosess (NSDAP var det klart største partiet med 30–40 % av stemmene).
Indregard:
Argumentasjonene du skisserer minner (som du selv antyder) på argumentene for revolusjon og proletariatets diktatur eller noe i den retning. Altså at store økonomiske forskjeller (og dermed ufrihet) legitimerer at liberale friheter blir satt til side (midlertidig). Argumentasjonen (som jeg ellers har sans for) leder oss altså fort ut på det sleipe skråplanet.
På den annen side: I de fleste land (særlig land som Norge) blir den rekke økonomiske rettigheter satt til side særlig ved inndriving av skatter (altså at staten beslaglegger privat eiendom) som så omfordeles bl.a. til utdanning og helse for de ubemidlede.
Din fotnote om kausalitet er også meget poengtert (og jeg tror den har mye for seg): Det er lett å dyrke de liberale frihetene i et land der de økonomiske forskjellene i utgangspunktet er små.
Jeg er helt enig i at dette er et skråplan, men jeg er også blitt ganske sikker på at den “rene” posisjonen er helt uinteressant i de fleste aktuelle situasjoner. Ved å ikke involvere seg i de faktiske avveiingene slipper man på en enkel måte unna all mulig kritikk i etterkant, men man understøtter også status quo.
Forøvrig er det stadig mange menneskerettighetsspørsmål det går an å samle seg om uten at det vil konfliktere med andre rettigheter, altså det vi kan kalle “pareto-optimale” menneskerettighetsforbedringer, f.eks. oppheving av forbud mot kvinners deltakelse i samfunnet, utradering av slaveri, utbredelse av grunnutdanning osv.
For å være pirkete: Grunnutdanning koster og det krever skattlegging (altså inngrep i øk.frihet). Så det viser jo at man ikke kan få både i pose og sekk slik du påpekte opprinnelig.
Det er heller ikke opplagt at kvinnerfrigjøring, opphevelse av slaveri etc er “kostnadsfritt.” Man kan si at opphevelse av slaveri er et inngrep i plantasjeeierens frihet. Kvinnefrigjøring reduserer mannens frihet, kan man hevde. Den enes frihet er den andres ufrihet, i mange tilfeller.
Her var det mye å ta tak i med, men jeg nøyer meg med et lite poeng.
“selv om deres primære eksempel er noe puslete: Chávez har intervenert i fordelingen av bølgelengder til bakke-tv-nettet”
Hvis Bush hadde besluttet å ikke fornye en amerikansk TV-kanals konsesjon pga kritisk journalistikk, antar jeg at norsk venstreside hadde vært litt mindre forståelsesfulle.
Men så er det jo heller ikke kritisk journalistikk begrunnelsen for at konsesjonen ikke er fornyet, men heller gjentatte langvarige brudd på konsesjonsvillkårene.
Jeg tror argumentasjonen din her ikke kan føre noe godt sted, fordi du graver deg ned i absolutter du også. Det er sjelden noe samfunn er i stand til å håndheve alle menneskerettigheter. Norge er jevnt over et veldig godt samfunn å leve i, men vi har gjentatte ganger fått påpakning av ulike internasjonale menneskerettighetsorganer for brudd på torturforbud (varetektsfengsling), barnekonvensjonen og mye mer. Allikevel er det få som vil påstå at disse bruddene gjør Norge til et bedre samfunn å leve i (med mulig unntak av en del forvirra Frp-ere).
Det er ikke noen motsetning mellom de “liberale” og de “sosiale” menneskerettighetene før man konstruerer en slik motsetning, og det ser det ut som bl.a. Chavez presterer å gjøre. Det er en lang rekke bekymringsverdige trekk ved Chavez’ regime, akkurat som det er ganske mange bekymringsverdige trekk ved hans motstandere også. Vi behøver ikke akseptere at noen av dem har rett. Kanskje (antakeligvis) er Chavez bedre enn alternativene. Men han har gradvis beveget regimet i feil retning når det gjelder hvordan han regisserer offentligheten, gjennomfører konstitusjonelle endringer som befester hans egen posisjon, bygger ned ulike rettsstatlige skranker og generelt gir den frie meningsdannelsen vanskeligere kår. Er alt dette nødvendig for å gjennomføre sosiale reformer?
Chavez og en rekke andre autoritære ledere (ja, jeg mener Chavez har sterke autoritære trekk) er “moderne” diktatorer i den forstand at de forsøker etter beste evne å legitimere regimene sine nettopp i form av at de bedriver “trade-off” mellom ulike rettigheter. “Slutt opp om meg, eller velg kaos” er budskapet. Hvis du risikerer tortur, å bli banket opp, å miste jobben din eller å bli fengslet for meningene dine, så er det lite verdt om du har lav arbeidsløshet, greie trygder, god helsetjeneste eller god utdanning rundt deg. Du får likevel ikke nyte glede av dette. Men kanskje det er greit å ofre det enkelte mennesket på fellesskapets alter? Om alle de andre rundt ser en annen vei når du blir arrestert, fordi de vet at det sikrer smør på brødet å bure deg inne — er det da OK?
Det er i bunn og grunn dette det handler om, fordi dette er de håndfaste konsekvensene av den måten å tenke på som du snuser på her. Dette er ikke tankeeksperimenter eller abstrakte forlengelser av noen grunnprinsipper — dette er hva dissidenter i en rekke slike regimer opplever. Se for eksempel på Iran, eller på Hviterussland. De har “frie” valg de også, og i hvert fall til en viss grad har de klart å gi befolkningen stabilitet og en helt OK økonomi, sammenlignet med naboene. Men de har også en lang rekke mennesker som betaler prisen på den måten jeg beskrev over.
For å skape velferd må vi akseptere at individet må underordne seg fellesskapet. Men den aksepten må også ha en grense, og sosialister (som vi jo begge er), må også kunne se at den grensa finnes. For meg handler velferd også om frihet — i bunn og grunn om frihet. Nemlig friheten for alle, uavhengig av utgangspunkt, til å kunne leve det gode liv. En del av det å kunne søke det gode liv er å få være med på å definere hva det gode liv er, og hva fellesskapet skal legge til rette for.
Dette ble en lang kommentar, men det er et tema som engasjerer — så da var det vel en velskrevet bloggpost også ;-)