MyFace is YourSpace (Slotnæs og luddittismen)
av Sigve Indregard
Marit Slotnæs’ etterhvert famøse kommentar om sosiale medier er en pytt-i-panne av dels svake og dels absurde argumenter, klistret på et par små kjerner av interessante spørsmål (Usosiale medier, Morgenbladet 21. mai). Chaffey har langt på vei avkledd argumentene, kanskje bortsett fra ett av dem. Slotnæs skriver nemlig:
De sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv.
I dette avsnittet gjør hun tre påstander, to implisitte og en eksplisitt: i) det finnes en “narsissismens kultur”, ii) de sosiale mediene er en konsekvens av denne kulturen, iii) narsissismens kultur er (blant annet, trolig) kjennetegnet ved at der er forpliktelser man påtar seg noe som gjelder bare for en selv.
Jeg mistenker at dette er en type setning som høres bra ut, men som ingen i redaksjonen har lest og tenkt dobbelt gjennom.
For det første: formodentlig postulerer Slotnæs her at det finnes en alternativ kultur til den narsissistiske, der forpliktelser jeg tar på meg også gjelder for andre. Det kalles, i de tilfellene jeg er diktator, for en diktatorisk kultur. Hvis ikke kalles det en kultur av tankelesing og hjernesynkronisering.
Jeg skal ikke spille dum: jeg tror jeg skjønner hva Slotnæs ønsket å skrive. Hun ønsket å skrive at det finnes en kultur der folk påtok seg forpliktelser som ikke bare tjente dem selv. I så fall bør ordet “narsissistisk” byttes ut med “kapitalistisk”, og søkelyset rettes et ganske annet sted enn på sosiale medier. Men her finnes Slotnæs’ lille kjerne av sannhet: gitt egoistiske, egennyttige individer med behov for å iscenesette seg selv så er sosiale medier et nyttig verktøy. Det er dog liten grunn til å tro at gitt–delen vil endre seg nevneverdig ved å fjerne så–delen, men det er helt riktig at man møter på denne typen folk der ute, og at det er slitsomt.
For det andre: Alternativet til de sosiale medienes møteplass er ikke en sivilisert møteplass der ungdommen tropper opp for å hjelpe gamle mennesker over gata. Alternativet er langt på vei ingenting, eller enda verre: Den gamle internettvirkeligheten der folks eneste input var en lysløype mellom Dagbladets, VGs og Aftenpostens webutgaver. Av hensyn til folks mentale hygiene og hjernens nytte av et visst minimum av egenaktivitet er sosiale medier et langt steg fremover. Det er ikke løsningen på verdens politiske problemer, men det er bedre at folk mobiliseres til politisk initiativ mot seksualisering av barndommen på Facebook mens de ser Paradise Hotel enn at de bare ser Paradise Hotel.
For det tredje: Nettoeffekten av sosiale medier er veldig ofte at forpliktelser man ellers ville gjort privat, nå gjøres offentlig. Det gjelder både moralske forpliktelser (for eksempel dine meninger) og mer håndfaste forpliktelser (f.eks. gjennom å gi bidrag til jordskjelvofre og dele lenken videre på Facebook). Jeg skjønner at Slotnæs syns at mye er på feil vei her i verden, men det blir veldig underlig å mene at noe som bidrar til en mer offentlig privatsfære er dumt fordi hun ønsker seg mer felles koordinering av det private.
Det gir mening å hevde at de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på. Det er en grunn til at politikk er «kjedelig», i betydningen rituell og langtekkelig. Den innebygde tregheten i de politiske prosessene er en garantist for at viktige avgjørelser ikke tas etter innfallsmetoden.
Dette argumentet må bero på en misforståelse av hva ordet “demokrati” betyr. Det er riktig at vi har mange skranker for demokratiet, både tidsmessige, men viktigere, rettighetsmessige (f.eks. domstolenes uavhengighet, eiendomsrettigheter, rett til privatlivets fred, religionsfrihet osv.) Disse begrenser demokratiets virkeområde — de er ikke en “del av demokratiet”! Det er helt legitimt å mene at vi skal ha et styringssystem der større deler av beslutningene tilfaller ulike profesjonelle eliter og mindre skal kunne avgjøres av folkelig engasjement, men det har ingenting med “demokratisering” å gjøre.
Igjen toucher vi inn på Slotnæs’ kjerne av sannhet: de nye nettverkene som vokser frem gjennom blant annet de sosiale mediene er i ferd med å underminere deler av teknokratiet og elitenes privilegier. Mens journalistene hadde nærmest eksklusiv adgang til å formatere folks oppmerksomhet rundt nyheter og politikk i gamle dager, er det plutselig blitt mulig for enkeltpersoner og andre grupperinger å få oppmerksomhet utenom journalistikken. En revolusjon innen informasjon har gjort det mye lettere å skaffe til veie og distribuere alternative versjoner av myndighetenes tall, og dette utfordrer selvsagt Stortingsmeldingen som autoritet. Og selvsagt gir dette gale mennesker som ønsker å drive maktmisbruk noen muligheter de ikke hadde før.
Men dette er ikke utfordringer for demokratiet, det er utfordringer for det gjeldende statssystemet. På samme måte er statssystemet gjennom jevnlige kriser hver gang teknologien går fremover. Med Slotnæs’ resonnement var for eksempel live TV-bilder fra utlandet med på å undergrave demokratiet: Hva nå med den sirlige lukingen og fortolkingen som våre flittige ambassadeansatte bedrev? Vietnam-protestene, for eksempel, må jo tolkes som et kjempesterkt uttrykk for antidemokrati.
Sett fra toppen og ned ser samfunnets maktpyramide alltid nøyaktig omvendt ut. Det er kanskje derfor “demokrati” blir lik “elitestyre” i Slotnæs’ kommentar. Sikkert er det i alle fall de som velger å mure seg inne med sine privilegier på Slotnæs’ vis til slutt mister kontakten med det samfunnet de er ment å kommentere. Da kan analysene deres fort bli Marie Antoinettsk. I stedet for “har dere ikke mat, kan dere spise kake”, får vi da “har dere ikke makt fordi vi elitene foretrekker å lytte til og være på andre arenaer enn de der folk gir uttrykk for hva de mener, kan dere jo bare lese en bok og bli som oss i stedet”.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Slotnæs skriver MBs mest gjennomført uklare kommentarer. Og det som er uklart sagt, er vel også uklart tenkt. Men jeg vet ikke om jeg ble så mye klokere av dette.
Tesen om den narsissistiske kultur har vært populær, særlig som en beskrivelse av (om ikke forklaring på) den amerikanske individualismen. Narsissisme er jo mer en vulgær egoisme, det handler som du sier om å iscenesett seg selv, om å eksponere seg selv, være på en scene. En narsissist (sykelig) er besatt av ideen om at vedkommende alltid er (eller må være) på en scene med alle blikk mot seg. Men jeg er usikker på om den psykiatriske diagnosen er en god metafor for dagens samfunn.