Sikk-sakkpartiet
av Sigve Indregard
Dagens lunsjblogging benytter seg av at Statistisk sentralbyrå og Bernt Aardal i forrige uke slapp valgstatistikken for 2009-valget. Det er mye vi visste fra før, men det er også en hel del snadder in the details. Her er for eksempel Fremskrittspartiets profil blant menn, fordelt på aldersgrupper:
Dette ser pussig ut. Vi må ha minst tre forskjellige “politiske variabler” som skiller mellom aldersgruppene for å forklare et slikt sikksakkmønster med tre retningsskifter. Hvilke kan forklare dette for Frp?
Her er mitt forslag: Blant menn under 30 år er det stort sett ungkarer uten forpliktelser og barn. De har lyst til å komme seg inn i arbeidslivet og syns det er helt greit med lav jobbsikkerhet. Denne gruppa skiller seg ut i forhold til alle de andre gruppene på denne variabelen: Når denne gruppa blir 30–39 og trenger barnehage, kjærest, trygg jobb, lav rente og oppdager at kulturtilbud betyr noe mer enn Onkel Donald, blir det plutselig mindre attraktivt å stemme Frp.
Men så skifter de mening da de blir 40 igjen. Hvorfor det?
I denne aldersgruppa kommer midtlivskrisa. Skilsmisser, barn som flytter hjemmefra og en sterk trang til å kjøre alt for fort med motorsykkel og/eller kabrioleter melder seg. I tillegg til å være et parti som syns råkjøring bør gis påtaleunnlatelse, er Frp en slags midtlivskrise i seg selv. De er ikke radikale i den ungdommelige, idealistiske varianten — de er mer dramatisk, radikalt reaksjonære i klassisk førtiårskrise-modus.
Men hva forklarer skiftet ved 50-årene?
Når førtiårskrisas grenseløse egoisme svinner hen, kommer bestefar-perioden. I denne perioden er det igjen familieverdiene som står i sentrum, og kanskje også en gjenoppdagelse av gleden ved samfunnet. Vår mann syns de reaksjonære og ytterliggående uttalelsene fra Frp om latsabber og snylter-innvandrere blir barnslige og ubrukelige for å løse de problemene som faktisk finnes. Han gjenoppdager kanskje gleden ved en god skitur og frykter derfor Frps “scooter overalt” og “bygg ut skogen”-politikk.
Men hva forklarer så skiftet over i alderdommen?
Mens menn i femtiåra er på toppen, karrieremessig, samfunnsmessig og intellektuelt, er den gjennomsnittlige mann i seksti– og syttiåra ofte i ferd med å falle av lasset. De mister kontakten med jobben og samfunnet rundt, og blir mer og mer skeptisk til det som er nytt. Ungdommen er bare på MyFace og internett, barna er frekke og dessuten brune i huden, og ingen politikere foreslår noen holdbar løsning på deres altoverskyggende problem: Døden nærmer seg. Den klassiske, reaksjonære gamle mannen trer frem. Og han stemmer Frp eller Krf.
Dermed har vi våre tre variabler: den kontinuerlige variabelen jappe-tendens, den boolske variabelen midtlivskrise og den kontinuerlige forgubbingskoeffisienten.
Ah. Det er deilig med fordommer og stereotypier.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Hvilken prosentuering har du brukt her? Er 100 % all menn som stemmer Frp?
Hehe, bra du spør. 100 % er alle menn i Valgundersøkelsen som oppga hvilket parti de hadde stemt på. Det er altså 28 % av menn mellom 18–29 som stemmer Frp, 22 % i 30–39, osv. Her er kilden.
Zigzag, ja. Men du overdriver forskjellen ved å vise bare intervallet 20 til 28 %. Dessuten behøver det ikke være (bare) aldersforskjell, det kan også være en generasjonsforskjell. Når flere ulike effekter blir lagt opp på hverandre kan sluttresultatet bli pussig.
PS: Frp har en “bredspektret” appell fordi de fanger opp all slags misnøye i folket, omgjort til politikk blir jo dette fort veldig inkonsistent, men all kan finne en knagg i Frp. F.eks. når jeg er ute i bil og irriterer meg over dårlig asfalt går tankene automatisk til Frp.
For 30–39 er kanskje skole, barnehage og foreldrepermisjon viktigere enn asfalt og da taper Frp.
“Det er deilig med fordommer og stereotypier.”
Jepp, men ikke helt ufarlig. Det kan fort gi FrP-velgere inntrykk av at alle som kritiserer FrP er mobbere som ikke tar det så tungt om det de sier er riktig eller ikke.