Bevisste løgner
av Sigve Indregard
Her er en tweet fra Bjørn Jarle Rødberg-Larsen (Ap), som oppsummerer Arbeiderpartiets forsvar i gasskraftsaken:
Det er selvsagt umulig å være uenig i dette, men det arbeiderpartifolkene ikke forstår er at problemet her ikke er tidspunktet for gassrensing, men at ingen stoler på Arbeiderpartiet. Det er en god, gammeldags tillitskrise vi snakker om. Slik ser nemlig sakens fakta ut for folk fra andre partier:
- Arbeiderpartiet kan bare få gjennomslag for gasskraftverk dersom de kan renses.
- Arbeiderpartiet sier at de har en plan for å få dette renset innen 2011, og får dermed bygget gasskraftverk (og viktigere: får flertallsregjering)
- Arbeiderpartiet utsetter rensingen til 2014
- Arbeiderpartiet overlater rensingsbeslutningen til en annen regjering
Det er med andre ord svært gode grunner til å tro at Arbeiderpartiet aldri var veldig opptatt av å få til noen rensing, men at de sa det likevel.
På samme måte satt Gro Harlem Brundtland på tv og lovte, dyrt og hellig, at EØS-avtalen ikke påla Norge å inkorporere noen deler av EUs regelverk med mindre vi ønsket, altså at vi kunne bruke reservasjonsretten vår så mye vi måtte ønske. På direkte spørsmål nektet Gro for at det ville være noe problem å bestemme selv.
Så, etter at EØS-avtalen ble inngått, skiftet pipen lyd. Da ville det plutselig sette hele EØS-avtalen i fare dersom Norge skulle finne på å reservere seg mot selv perifere deler av regelverket.
Det tegner seg et mønster av et maktkåt arbeiderparti som villig vekk lyver for å få makt, og deretter går hen og binder fremtiden til den rosetornekledde masten. Etter fem år med samarbeid med SV sitter store deler av venstresiden igjen med denne lærdommen: stol aldri på Arbeiderpartiet, selv om de selvsagt ikke kan si det ennå. Spesielt for det som er igjen av venstresiden i Arbeiderpartiet kommer dette til å koste hardt i veldig lang tid.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Et lite apropos.…
At Bjørn Jarle Rødberg-Larsen lyver bør ikke overaske. Så vidt jeg husker var han en av dem som ble brukt som syndebukk (for å beskytte Jens) etter at det ble avslørt at AUF hadde svindlet til seg store beløp. Vi har en statsminister i Norge som sannsynligvis har begått alvorlig økonomisk kriminalitet. Rart det ikke er mer oppmerksomhet rundt dette.
Jeg tror at denne villigheten til å lyve henger mer sammen med maktarrogansen som har bygget seg opp over tid i AP enn den har med venstre/høyresiden der. Det har rett og slett blitt sånn at AP er stedet å være hvis du ønsker makt, kontakter og toppjobber i administrasjonen, både i Norge og internasjonale organisasjonen. Jeg tør å påstå at partiet tiltrekker seg feil folk.
Ap blir sjelden eller aldri straffet for å lyve. Det er et demokratisk problem. Noe av det viktigste med demokrati er å holde våre ledere i ørene og kikke dem i kortene, ikke bare å velge mellom ideologiske alternativer. Valg og slikt skal være disiplinerende for politikerne.