Elitenes lemenmarsj : indregard.no

Advarsel! Dette innlegget vil nok ikke glede motstandere av fremmedord. Jeg får bare beklage; som det meste annet jeg skriver her på bloggen er siktemålet indremedisinsk og ikke folkeopplysning.

Gjennom BM-bloggen ønsker Burson-Marsteller Oslo, det “globale, analytisk baserte rådgivningsmiljøet innen kommunikasjon og samfunnskontakt”, å kommunisere også med oss ikke-betalende kunder. “Det handler om å vinne frem med ideer, standpunkt, produkter og tjenester enten målgruppene er kunder, investorer, ansatte, myndigheter eller opinionen”, for å sitere BM selv.

Sjefen sjøl i BM, Sigurd Grytten, skrev jomfruinnlegget mandag. Temaet er hvordan opinionen skal påvirkes til å forstå klimaproblemene. Tonen slås an “fra kundene og ned”; problemet er den zombieaktige opinionen som ikke har latt seg overbevise av klimaendringenes alvorlighetsgrad.

Vi skylder ofte på dårlige politikere når vi skal forklare unnlatenhet i klimapolitikken, men faktum er nok at det politiske miljø både forstår alvoret og er mer opptatt av klima enn folk flest.

Ettersom klimasaken er teknisk vanskelig, fungerer ikke demokratiet:

Det grunnleggende problemet er at klimasaken bryter med de prinsippene som vårt demokratiske system er bygget på. Velgerne må selv kunne ta stilling til de politiske sakene, men såfremt de ikke er naturvitere, så har ikke velgerne forutsetninger for å ta stilling til om klimaforandringene er reelle eller ikke. (…) Klimasaken blir i prinsippet et religiøst spørsmål; noe du kan velge å tro på eller ikke.

Her begynner jeg, som ellers kan bli beskyldt for å være for positivt innstilt til drakoniske inngrep på rettferdighetens vegne, å stusse. Legg bare først merke til at avgrensningen er arbitrær; hvilke politiske saker er ikke så komplekse at noen velgere ikke er i stand til å subjektivt vurdere sakens evidens før de går til stemmeurnene?

Utsagnet er fra ett perspektiv absurd; det er selvsagt en fundamental forskjell på å stole på opplysninger gitt gjennom en gjennomsiktig, organisert og gjensidig kvalitetssikret prosess som forskning, og å tro — kjennetegnet ved tro er nettopp at den er inkompatibel med bevis. Hadde kristendommen kunne bevises hadde selve fundamentet for kristendommen falt bort; å underlegge seg Guds straffedom er en handling uten noe element av tillit eller tro dersom du på forhånd er kjent med premissene for guds eksistens.

Så, hvordan kan man da havne i Gryttens gryte — feilslutningen om at tro og politikk–vitenskap er to sider av samme sak? Forklaringen kommer i Gryttens eget innlegg:

Vi som arbeider med kommunikasjon vet at oppfatninger er ekte. Vår oppfatning av virkeligheten, er det som er virkeligheten for oss.

Legg merke til formen på dette utsagnet. Først er det et ontologisk utsagn: oppfatninger finnes. Men så anvendes denne, som kanskje kan bortforklares som semantisk formalisme, til å begrunne et epistemologisk syn på hva sannhet og viten er. For hva skulle vel “det som er virkeligheten” være, enn et annet ord for “sannhet”?

Denne metafysikken og medfølgende erkjennelsesteori må kunne omtales som PR-bransjens religiøse overbevisning. Det er et credo som ikke lar seg bevise eller motbevise, det er i selve formen et leap of faith om at oppfatninger faktisk eksisterer. Poenget mitt er ikke at dette credoet gir visse handicap for å forstå og påvirke den virkeligheten som faktisk eksisterer, men at den politiske og klimatiske krisa vi har havna inn dels er forårsaket av og dels forsterkes av denne metafysikken om oppfatninger.

PR-bransjens credo resulterer i oppfatningen om at spin ikke rokker fundamentalt ved sannhetsgehalten i et utsagn; det politiske er fundert utenom virkeligheten, i metanivået der det politiske spillet avgjør ikke bare hvem som vinner valget, men hvordan virkeligheten ser ut.

I kommentarfeltet drev jeg litt gjøn med dette, og (forståelig nok) tok Grytten tak i en stråmannsversjon av dette argumentet i sitt forsvar: det er urimelig å hevde at Gryttens credo impliserer at han mener den “virkelige virkeligheten” ikke eksisterer, bare at det også finnes en virkelighet av oppfatninger om virkeligheten. Og selvsagt er Grytten klar for å få gjort noe med den virkelige virkeligheten også, det er jo nettopp derfor han i neste avsnitt foreslår slike tiltak som å la Høyesterett overprøve politikk som saboterer fremtidige generasjoners rettigheter.

Så jeg skal legge den metafysiske dualismen til side herⁱ, og ta Gryttens ord for god fisk. Han er opptatt av å løse klimaproblemene, ikke bare av å løse de PR-messige utfordringene for partier som befinner seg i strid med folkeopinonen når det gjelder vurderingen av tiltakene. I så fall, vil jeg tilføye, kreves det en revolusjon — og den vil kreve en litt bredere forankring enn at høyesterett skal kunne intervenere.

Grytten has the nerve til å anklage meg for naivitet i dette. Hvordan kan jeg være så naiv, sier han i kommentarfeltet, at jeg tror vi kommer noen vei ved å mene at de liberale dogmene om individets frihet til å forurense, hindre vindmøller på sin jord, osv. Naiv? I møte med en krise som Grytten innrømmer er en kombinasjon av apokalyptisk og demokratisk passiviserende mener han at statlige holdningskampanjer og et utvidet, intergenerasjonelt mandat for Høyesterett er veien å gå. Og så beskylder han meg for naivitet? Er ikke det virkelige naive her å tro at selv om folket ikke egentlig ønsker seg klimatiltak, så vil det være mulig å vedta en grunnlovsendring som effektuerer den samme politikken som folket i utgangspunktet sier nei til?

Det ser ut til at vår uenighet springer ut av følgende rot: Vi er enige om at institusjonelt demokrati ikke kommer til å vedta de nødvendige tiltak for å redde oss. Grytten sier derfor fuck demokratiet, sats på Høyesterett. Bevegelsen er det vi kanskje kan kalle den fundamentalt stalinistiske: i skuffelsen over folkets manglende evne til å bli et Nytt Kommunistisk Folk, er den stalinistiske reaksjonen å insistere på sin egen historiske rolle som agent for de egentlige — objektive — interessene til folket.

Men mitt svar er fuck institusjonalisert demokrati, og revolusjon! Lærdommen fra kommunismen er, fritt etter Zizek, ikke at den gikk for langt i å bryte med våre etablerte oppfatninger om kultur, stat, makt — men at den ikke gikk langt nok. Ikke eksklusivt i den forstand at den i det store og hele bare beholdt perversjoner av de maktstrukturene den var fundert på en motstand mot, men på det mer grunnleggende sättet ved at den antok at den kommunistiske eliten kunne være i stand til å avdekke folkets reelle, objektive interesser. Selvsagt er det bare tull; også eliten er subjektivt situert. Når Marx fremhever klassekampen som det sentrale, er det ikke fordi denne kampen skal avdekke hvem som “egentlig” bør styre — det er fordi kampen i seg selv er nødvendig for å avdekke interessene.

Det liberale demokratiet er fundert på ideen om å konvertere reelle antagonismer inn i en institusjonell ramme, slik at f.eks. klassekampen eller miljøkampen går over fra å være en kamp på liv og død til å bli en prosedyrisk kamp rundt valgurnene. Den grunnleggende populistiske bevegelsen er motsatt: man lover et prosedyrisk, ordnet samfunn som konsekvensene av en liv-og-død-kamp mot “den onde” (innvandreren, Jøden etc.).

I mitt og Gryttens problem er verken av disse mulige løsninger. Det liberale demokratiets ritualisering av antagonismene gjør at distansen mellom alvorlighetsgraden og det som faktisk presenteres blir for stor (“verden går under, vi må gå i fakkeltog!”). I tillegg er det liberale demokrati så grunnleggende knyttet til vekst (for å sikre stabilitet ved å dekke over fordelingspolitiske antagonismer gjennom at kaken stadig vokser) at det er gode grunner til å tro at selve virkemiddelet i liberalt demokrati — ritualisering av antagonisme som valg — vil falle dersom de nødvendige klimatiltakene iverksettes. Det populistiske alternativet kollapser fordi den henger på en grunnleggende idé om “den onde”, og den onde er i klimasaken folket selv.ⁱⁱ

Vi har to veier ut. Grytten velger elitenes lemenmarsj, en tro på at antipopulistisk nookrati. Alternativ nummer to er å oppgi både demokratiets prosedyriske, rituelle antagonisme og populismens mål om absolutt orden. For det er bare innenfor den institusjonelle rammen at folk ikke har “egeninteresse” av å ha vindmøller i nærheten. I virkelighetens virkelighet er alle i samme båt, og det er bare den liberaldemokratiske bobleplasten som vedlikeholder avstanden mellom folk og deres objektive interesser.

Sånn. Da har jeg vel en gang for alle sabotert mine sjanser for en jobb i PR-bransjen — en fin måte å binde meg til masta.

Fotnoter

Men hvordan kan egentlig både min oppfatning av virkeligheten være sann samtidig som det eksisterer en sannhet i den virkelige virkeligheten? [↩]
Merk at motsatt fungerer populismen fint: “den onde” er eliten som ønsker å pålegge “vanlige folk” begrensninger i sin frihet… Noe som langt på vei er sant, qed Grytten. [↩]

Nøt du denne? Da vil du kanskje like:

Heisann! Er det første gangen din her på indregard.no? Du kan bruke bloggens nyhetsstrøm for å følge med på nye saker. Du kan også følge bloggen gjennom Facebook.

indregard.no