Skatteøkning i fremgangstider
av Sigve Indregard
[Advarsel: Dette innlegget er litt økonomi–wonkish]
Offentlig sektor blir tynt etterhvert som folks inntekter øker, gitt at skattenivået er konstant. Stoltenberg-regjeringens binding til 2004-nivået på skatter er derfor et opplegg for å redusere omfanget og kvaliteten på offentlige tjenester over tid.
For å gjøre det litt enklere å se argumentet, forutsetter vi her at Norge at befolkningen er konstant. I dette landet produserer vi et brutto nasjonalprodukt \(Y\), og det offentlige får en andel \(\bar{t}\) av disse inntektene som skatt.
Vi forenkler nå samfunnet ned til to sektorer: en markedssektor som produserer ting ved hjelp av mange maskiner, og en velferdssektor som produserer velferdstjenester ved hjelp av mange mennesker. Over tid effektiviseres markedssektoren, fordi maskinene blir mer effektive. Velferdssektoren, som består av menneskelige tjenester, effektiviseres imidlertid ikke, fordi menneskene ikke lar seg erstatte av mer effektive mennesker. Disse forutsetningene er selvfølgelig forenklede, men de illustrerer poenget og er enkle å løse opp dersom man måtte ønske det. Det eneste kravet er at vi setter effektivitetsøkningen i markedssektoren høyere enn i velferdssektoren.
Effektivitetsøkningen gjør at de ansatte i markdssektoren produserer mer. Vi kaller økningen i et gitt år for \(\Delta Y\). Det vil da være omtrent \(\Delta Y\) mer til lønn i markedssektoren enn i fjor, mens det offentlige får en økt skatteinngang på \(\bar{t} \Delta Y\). Veksten i markedssektoren blir altså større enn i velferdssektoren.
Denne mekanismen gjør over tid at lønningene i markedssektoren vil øke, fordi det produseres større verdi per ansatt. Men fordi produsentene er lure, vil de forsøke å bruke den økte inntekten til å ansette flere mennesker, slik at ikke alle de økte inntektene går rett ut til de ansatte. Økningen i inntekter vil derfor fordeles som delvis flere ansatte og delvis høyere inntekter til de ansatte.
Når mennesker bestemmer seg for om de ønsker jobb i velferdssektoren eller markedssektoren kan vi for å forenkle det hele anta at de tar det best betalte. Fordi folk tenkte slik i utgangspunktet, vil en økning i lønnsnivået i markedssektoren føre til at flere velger markedssektoren.
Husk nå antakelsen om at befolkningen er konstant. Dette betyr at det offentlige blir overbydd og etterhvert må redusere antall ansatte og dermed kvaliteten på tjenestene sine. Dette betyr igjen at jobbene i velferdssektoren blir mindre attraktive.
Dersom vi ønsker å motvirke denne effekten, må skattesatsen ikke være fastlagt til \(\bar{t}\), men øke med nasjonalproduktet. Alternativt kan vi redusere nasjonalproduktet og/eller effektivitetsveksten i markedssektoren, slik vi gjorde i Norge i 2009, men det er kanskje ingen god løsning på sikt. Legg merke til at en økende skattesats ikke trenger å gi oss dårligere eller færre varer og produkter fra markedssektoren, den trenger bare å overføre omtrent halve veksten i markedssektoren til velferdssektoren, slik at de vokser i takt.i
Manifest Analyse viser i sitt notat at disse effektene er reelle i Norge i dag. Mens den absolutte verdien av skattene øker (fordi \(\bar{t}Y\) øker) blir samtidig kommunebudsjettene mindre, fordi \(\Delta Y > \bar{t}\Delta Y\). Lærertettheten synker, kvaliteten på helsetjenester synker, den opplevde kvaliteten på velferdstjenestene går ned.
Det er lett å glemme det i det daglige, men det er faktisk ikke nok å ha penger. Pengene er bare et symbol på kjøpekraft, og en hundrelapp er verd lite hvis alle andre har en million. Pengene brukes til å konkurrere om de egentlige verdiene: folks arbeidskraft og begrensa naturressurser.
[Et lite notat til slutt: Jeg er selvsagt klar over alle de vanlige måtene å forvanske denne analysen på, men for mine lesere med økonomisk bakgrunn bør likevel det ovenstående holde. Gitt konstant skattesats og forutsetningene om at velferdssektoren er betalt over statsbudsjettet, og at statsbudsjettet ikke går i underskudd, og at effektivitetsøkningen er større i privat sektor, og at BNP vokser, vil dette være resultatet.]
Fotnoter
- Egentlig trenger den å holde forholdstallet mellom størrelsen på sektorene konstant, så dersom markedssektoren utgjør 60 % av økonomien må 40 % overføres. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
hmm. er det Baumol/Wagner problemet du setter fingeren på?
Da er jeg ikke helt sikker på om resonnementet holder. Ja, “markedssektoren” blir stadig mer effektiv (empirisk faktum) mens velferdssektoren ikke har noe særlig produktivitetsøkning, prisene vil derfor falle i markedssektoren (empirisk faktum) og stige i velferdssektoren. Dette er også noe vi ser: prisene for varer (fra jordbruk, gruve og industri) blir relativt billigere, mens prisene for tjenester blir relativt dyrere.
Fordi arbeidskraften ikke er lenket til en sektor vil den paradoksalt nok flyte til den *minst* effektive sektoren (velferdssektoren) — det eksakte sluttresultatet avhenger rett nok av inntektselastisitetene (hva vi etterspør mer av når vi blir rikere). Men empirisk kan vi uansett observere at jordbruk, mineralutvinning og industri (som har størst produktivitetsvekst) også faller mest i andel av sysselsetting. For å finansiere den voksende velferdssektoren må derfor skattesatsen øke med bruttoproduktet, ellers må lønninger/kvalitet å offentlig sektor holdes nede (noe som til en viss grad også skjer). Dette skaper en skvis som er politisk vanskelig å håndtere.
Nei, jeg skiller mellom markedssektoren og velferdssektoren med vilje. Paradokset du nevner angår forholdet mellom primær/sekundærnæringer og tertiærnæringer, og dette forklarer overgangen til tjenesteyting i vår del av verden. Men denne teorien handler om forholdet mellom sektorene innenfor tjenesteyting. Datamaskiner, for eksempel, har økt effektiviteten i mange tjenesteytende næringer i en enorm grad, men har bare såvidt økt effektiviteten i sykehjem, søppeltømming eller barnehager.
Jeg forutsetter også implisitt en temmelig elastisk etterspørsel i produksjon (altså en tilbudsdrevet økonomi), mens paradokset du snakker om forutsetter en temmelig inelastisk etterspørsel (en etterspørseldrevet økonomi).
Men vi er jo enige til slutt. Det at velferdssektoren “vokser” er en illusjon som skapes av at vi måler sektorenes størrelse i penger. I størrelsen på kjøpekraften som disponeres til velferdssektoren vokser den ikke, og det er det relevante målet: Hvor mye moro må vi avstå for å betale for eldreomsorgen?
Det er flere ting opp i dette. Du antyder i ditt resonnement at markedssektoren vil øke sysselsettingen. Det tror jeg rett og slett er feil resonnert, det ville jo bety at vi kjøper stadig mer varer (målt i volum) mens forbruket av velferdstjenester målt i volum er konstant? Jeg tror du må klargjøre resonnementet.
En stor del av tjenestesektoren er offentlig velferd. Hele tjenestesektoren vokser når et land blir rikere, mens sydenreiser omsettes i markedet er velferdstjenester i stor grad skattefinansiert. Konklusjonen er uansett at skattens andel av våre inntekter må øke hele veien, dette er den politiske nøtten for alle rike land (vi har oljefondet som tar brodden av denne effekten).
Eh jeg skjønner ikke helt hvorfor du mener jeg tar feil. Vi øker jo definitivt stadig forbruket av varer målt i volum (nå er det ikke volumet jeg snakker om, men målt i pris, men anyway) mens forbruket av velferdstjenester ikke er konstant, men har et politisk bestemt nivå (som øker, men det skyldes altså primært politiske valg). Det er selvsagt en forenkling, fordi jeg utelukker privatfinansiert velferd, men poenget mitt handlet om offentlig sektor.
Markedssektoren øker også sysselsettingen. Privat sektors andel av BNP har økt. Dette er helt riktig et paradoks, gitt de tradisjonelle økonomiske teoriene om at sysselsettingen skal flyte til de minst effektive sektorene (og dermed presse ned lønningene der). Det er dette paradokset jeg forsøker å forklare, og de to nye momentene jeg (implisitt) drar inn er a) at lønnssystemet ikke er i nærheten av så likvid i negativ retning som teoriene forutsetter, og b) at nivået på velferdstjenester er politisk vedtatt, ikke (direkte) avhengig av preferanser i markedet. Konsekvensen må bli noe sånt som jeg skisserer: en totalt tilbudsdrevet økonomi der alt som produseres konsumeres, og følgelig flyter all arbeidskraft som ikke (politisk) ansettes i velferdssektoren over i privat sektor. Etter hvert som effektivitetsvekst frigjør arbeidskraft, tilflyter også den privat sektor.
Som sagt er det flere ting her, blant annet som du påpeker at velferdstjenestene er politisk bestemt (noe som kompliserer det en smule…) samt hvilke antakelser man gjør om elastisiteter, grensenytte og arbeidsmarked.
La oss si to sektorer: varer og tjenester. Varesektoren har en jevnt økende produktivitet, mens tjenestesektoren står på stedet hvil; grensenytten er fallende , og positiv inntektselastisitet. Nettoeffekten skal da bli at sysselsettingen øker i tjenestesektoren, og at inflasjonen er høyere i tjenestesektoren.
Selv om dette ytterst forenklede resonnement i grove trekk stemmer med empiri, kompliserer det naturligvis av en rekke forhold: Tjenestesektoren består av både “markedssektor” og “velferdssektor” (men prinsippet er det som nevnt over, grensenytten for sydenreiser er vel også fallende vil jeg tro), arbeidskraften flyter på kort sikt ikke fritt mellom sektorene (og kvinners “kall” til å jobbe i velferd hindrer lønnsoppgang, i følge Harald Eia), velferdssektoren er i stor grad skattefinansiert og politisk styrt (vi betaler jo i praksis ingenting “out of pocket” for å gå til legen).
Jeg mente bare at resonnementet ditt var uklart på et par punkter. Sluttresultatet er vi såvidt jeg kan se enige om: Velferdssektoren blir mer skviset jo rikere vi blir.
“Denne mekanismen gjør over tid at lønningene i markedssektoren vil øke, fordi det produseres større verdi per ansatt. Men fordi produsentene er lure, vil de forsøke å bruke den økte inntekten til å ansette flere mennesker, slik at ikke alle de økte inntektene går rett ut til de ansatte. Økningen i inntekter vil derfor fordeles som delvis flere ansatte og delvis høyere inntekter til de ansatte.”
Effektivisering inneber vel vanlegvis ikkje berre at produksjonen aukar, men òg at det blir færre tilsette?
Tja. Det spørs hvilken sektor vi snakker om. En del sektorer industrialiseres og kannibaliserer en annen sektor; Ford — for eksempel — kombinerte skarp produktivitetsvekst med skarp vekst i ansatte over en lang periode. Det er dette som i effekt blir en tilbudsdrevet økonomi: Ford kunne produsere omtrent hur många bilar som helst. Min tese er at denne typen bedrifter og markeder dominerer, slik at nettoeffekten av produktivitetsvekst i privat sektor ikke er press på arbeidsplassene i privat sektor, selv om vi selvsagt ser det i enkelte bransjer.
Men i velferdssektoren vil effektivisering innebære redusert bemanning i normaltilfellet.
Tilføyelser til det enkle resonnementet mitt ovenfor: Grensenytten er generelt fallende, men da har jeg sett bort fra produktinnovasjon — markedssektoren introduserer stadig nye produkter som vi er villige til å betale for (derfor kunne Ford ekspandere voldsomt i bilens barndom). Dersom markedssektoren var låst til ett bestemt produkt ville effektivisering jevnt og trutt resultere i mindre sysselsetting.
Empirisk er vel mønsteret tydelig: først avga primærnæringen store mengder arbeidskraft til industrien, dernest har industrien avgitt arbeidskraft til tjenesteytende sektor. Helse og sosial sysselsetter nå 20 %, sammenlignet med 20 % for industri, bergverk og anlegg. Dette er velkjent.
Den interessante diskusjonen er vel paradokset med skattefinansieringen av velferdssektoren, slik Indregard fremhever.