Når makt blir rett
av Sigve Indregard
Det er sagt alt for mye om Hjernevask, så nå tenkte jeg å skifte tema. Til Harald Eia.
I Samtiden 4⁄2003 intervjuet Magnus Marsdal den da regjerende kongen blant norske humorister. Utgangspunktet var Marsdal og Bendik Wolds analyse av nyliberalismen som postmodernismens moralnihilistiske prosjekt, med mål (formål?) å angripe alle standarder for moral, akademia og kultur, slik at samfunnet selv reduseres til sine minste byggestener: individet, rent objektivt, og tankekonstruksjoner á la “homo oeconomicus” som utgangspunkt for strukturen.
Og Lille Lørdag passer perfekt inn i denne analysen. Humoristisk dekonstruksjon av etablerte standarder for moral og kultur, satt inn systematisk mot det aller helligste i Norge på tidlig nittitall: de sosialdemokratiske institusjonene. Det var absolutt frigjørende og nødvendige spark mot den rådende makta, men i motsetning til de politiske sparkene som kom gjennom syttitallet (fra venstre) og åttitallet (fra høyre) var Eias kritikk nihilistisk: den hadde ingen ambisjon om å bygge opp, bare om å rive ned.
I intervjuet sier Eia seg enig i at humoren virket som et glidemiddel for nyliberalismen. Når Marsdal spør hvorfor ikke åttitallets helter (børs-Preben, for eksempel) er interessante å lage humor om eller fremstille som ukule, responderer Eia med en slags reduksjonistisk program. Humor kan ikke stride mot doxa, sier Eia. Det skaper kognitiv motstand — motstand som gjør at du må forklare vitsen, og da er den ikke morsom lenger.
Men i motsetning til Bourdieu legger tydeligvis Eia det folkelig sanne til grunn for doxa. Det er folket som er målgruppa for humoren, og det er deres uartikulerte sannheter som ikke må utfordres. Hvis folk flest “vet” at sosialister driver med kjedelige ting, har rare vaner og mishandler barna sine (som i sketsjene med Pipen) eller at innvandrere er dårlig integrerte og gjerne bedriver terrorisme (som i sketsjene i første episode av Ut i vår hage II), så må humoren for all del ikke utfordre dette. Den må hate nettopp det som det er folkelig å hate.
Eias prosjekt har gjennomgående vært denne reduksjonen av alle strukturer som ikke stemmer overens med magefølelsen til folk flest — riktignok ispedd mange mindre offensive underprosjekter, som Team Antonsen. Og det er dette som er prosjektet i Hjernevask. Den naive, biologistiske tolkningen av biologisk forskning er doxa som ikke skal utfordres — det er dette folk flest tror på der ute. Strukturen i programmet viser det: først får vi vite hva folk på et kjøpesenter mener om “arv eller miljø?” — som om det lar seg besvare med ett ord. Deretter går Eia i gang med å underbygge doxa med forskning som egentlig bare gir doxa en mulighet til å være delvis korrekt under visse betingelser, men dette leses naturligvis annerledes hos folket: endelig fikk vi rett! Homofili gjelder bare de som “er sånn”, kriminell kunne jeg aldri blitt selv, kjønn er absolutte kategorier for alle.
Karikaturen av denne ryggmargsrefleksen er at “mine seire skyldes meg, mine tap skyldes samfunnet”, og vi kan kanskje tilføye “men andres tap er deres egen feil”. Det er slike biologistiske forklaringer — inkludert rasisme — som har en sterk folkelig appell, inverst proporsjonal med intellektuelt nivå. Og selv om biologene i Eias Hjernevask naturligvis ikke er antiintellektuelle, antiakademiske, forenklende biologister eller politisk naive, så er det dessverre det budskapet som høres der ute. Bare les et hvilket som helst kommentarfelt under en av de utallige sakene om Hjernevask.
Marsdal og Wold konkluderer med at den nyliberale og postmoderne rivingen av standarder resulterer i en situasjon der makt tilsvarer rett, en slags intellektuell naturtilstand der magefølelsen til folk flest avgjør når du har rett. I dette bildet blir det reaksjonære per definisjon riktig, all konsekvensanalyse blir reaksjonær sandpåstrøing og all refleksjon patetisk drøvtygging. Verden skal dure av gårde i den retningen som magefølelsen har pekt ut.
Det hele får meg til å tenke på Žižeks argument i First as tragedy, then as farce: Reduksjonen ned til makt=rett er selve den diktatoriske bevegelse, eksemplifisert perfekt som stalinismen, men også gjennom den stadig mer farseaktige “friheten” forbrukssamfunnet gir etterhvert som økonomisk makt blir moralsk rett. Og hvordan skal vi tolke den stadig mer hardhendte håndteringen av “de andre” — innvandrerne — enn ved en stadig reduksjon til at vestens økonomiske makt gir oss et annet moralsk nivå som mennesker enn folk fra, f.eks., Afghanistan?
Vi er allerede langt på vei nedover stien. Det egentlige valget for fremtiden står ikke mellom kapitalismen og sosialismen, men mellom en gradvis mer autoritær statssosialisme (á la Kina) der makt og rett går i ett, eller en reell frigjørende bevegelse, kommunismen. Og det er fristende å tilføye at det derfor er skremmende hvor lite klart vi klarer å se hvordan denne frigjøringen skulle skje.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Väldigt bra!
Men ska det inte stå “statskapitalisme” i sista avsnittet?
Vel, det kunne stå sånn uten problemer, men Žižek bruker begrepet “sosialisme” i betydningen “stalinistisk sentralstyring med autoritære trekk”, og poenget hans er at fremtiden vil presse de vestlige landene stadig nærmere den kinesiske modellen, ettersom fremtidens utfordringer (miljøkrise, fallende profittrate, finanskriser) med nødvendighet krever mer koordinerte løsninger enn frie markeder kan tilby. Vi går derfor inn i autoritarianismens under liberalt flagg.
Retorisk gjør han dette poenget om til at fremtiden slett ikke står mellom kapialisme og sosialisme, slik vi trodde for tredve år siden, men mellom statssosialisme/stalinisme/statskapitalisme og reell, frigjørende kommunisme. Jeg syns det tildels forklarer godt hvorfor sosialdemokratiet ikke fungerer frigjørende på den riktige måten, men det er selvsagt en spissformulering.
Žižeks bruk av “sosialisme” er sånn sett mer i tråd med tidlig marxistiske tanker om at sosialismen er overgangssamfunnet til kommunismen, preget av diktatur, terror og vold.
RT @sigvei: Les om Eia, Marsdal, Zizek og maktkrigen — http://indregard.no/2010/03/18/nar-makt–…
Interessant analyse å koble dette til Eias “doxa”-begrep. Jeg hadde ikke tenkt på den vinklingen, men det virker tilforlatelig.
[…] Når makt blir rett […]
Dersom dette er en presis gjengivelse av Eias humorteori, er det (altså humorteorien) hjernedødt. Da vil jo humoren bli redusert til konserverende, fordomsbasert skvalder. God humor er det motsatte, altså befriende, f.eks. gjennom overdrivelser eller satire kan fordommer og dobbelmoral settes i perspektiv.
Her er originalsitatet i litt sammenheng, altså fra Samtiden 4⁄2003:
– Og «argumentet» i ein sketsj må gli som kniv i varmt smør. Det er fundamentalt, seier Eia.
– Jaha?
– Latter er fysisk og emosjonelt. Humor må få «kjenslenevronane» til å gløda. Med «kniv i varmt smør» meiner eg at innhaldet må gå rett til lattermusklane, det kan ikkje vera for mykje logisk motstand. Ein vits er ikkje morosam når du må forklara han etterpå, ikkje
sant.
Derfor kan ein del politisk satire kjennast litt kald, meiner Eia.
– Satiren vil ikkje heilt vita av kjenslene. Den vil så gjerne meina at ting bør vera annleis enn dei er. Ta innvandrarane. Satiren vil gjerne drita ut dei som har fordommar mot framande. Men er det ikkje mykje vanskeleg med eit fleirkulturelt samfunn, då? Fornufta seier: Heia innvandrarane! Men kjenslene kan seia at utlendingane er nokre merkelege eller skumle typar. Humor må spela på lag med kjenslene,
ikkje halda foredrag for dei.
OK, den er grei. Dette har noko med doxa å gjera, meiner sosiolog Eia. (…)
– Det er dette ållmenne, kollektive medvitet du må forhalda deg til. Det er ganske irrelevant kva komikaren meiner, om ikkje publikum har oppfatninga i seg. På den måten er humor også litt værhaneaktig.
hmm, ja, hjernedød teori.
RT @sigvei: Les om Eia, Marsdal, Zizek og maktkrigen — http://indregard.no/2010/03/18/nar-makt–…