Myteknuseknus
av Sigve Indregard
Torbjørn Sølsnæs, politisk rådgiver i Høyre, avslørte venstresidemyter om arbeidsliv og sykefravær hos Minerva. Jeg svarte på små bruddstykker av dette, og svaret falt ikke i god jord. Stykkevis og delt er visst fortsatt ikke godt nok.
Her kommer derfor et mer helhetlig svar. En innvending mot Sølsnæs er at han ikke klargjør hvilke myter det er han knuser, og at han derfor ender opp med stråmannsknusing, eller rett og slett ren argumentasjon. Det er ikke noe galt i å argumentere, altså. Men det er ikke nødvendig å samtidig karikere motstanderens argumenter.
Jeg ser meg derfor nødt til å forsøke å fortolke hva slags myter Sølsnæs faktisk refererer til. Når disse fremkommer, har vi tre logiske muligheter: a) avvise at noen tror på myten, b) avvise at det er en myte, altså påvise at innholdet er sant, eller c) akseptere at det er en myte og at folk på venstresida tror på den.
Høy sysselsetting gir høyt sykefravær
Argumentet går omtrent slik: land med høy sysselsetting ansetter mange kvinner, eldre og nesten uføre. Følgelig vil de også få flere som må sykemeldes. Det er definitivt mange som hevder argumentasjon av denne typen, så spørsmålet blir om dette er sant eller ikke.
Sølsnæs mener nei. To argumenter kommer frem: 1) Mange av våre naboland har like høy sysselsetting som Norge. 2) Norge har færre funksjonshemmede i arbeid enn andre land. Begge disse to er riktig, selv om presisjonsnivået er veldig, veldig lavt i argument 2. Men la oss si at vi nå forholder oss til Norden, slik at vi har redusert oppgaven vår til å forklare hvorfor Norge har høyere sykefravær enn andre nordiske land.
Et angrep er mitt første forsvar her. Hvis de øvrige nordiske land er idealet, vil det først og fremst bety at den norske modellen ligger veldig nærme idealet. De nordiske landene har nokså like sykefraværssystemer.
Det neste forsvaret er et angrep på premisset. En undersøkelse fra Nordisk Ministerråd, 2001, viser at sykefraværet i de nordiske landene er temmelig likt. Danmark har lavere sykefravær, men det ville vi også fått hvis vi bare sluttet å telle alle sykemeldinger over 6 måneder som sykefravær. Sverige har opplevd en mild nedgang i sykefraværet etter å ha innført store kutt i avlønningen, men mange rapporter peker på at det er uklart hvorvidt dette er varige endringer og om dette fører til økt bruk av andre virkemidler — og for den saks skyld er det uklart om det medfører at syke mennesker tvinges til å jobbe.
Dersom vi fjernet sykelønnsordningen, ville vi få færre sykemeldte. Så langt kan vi gi Sølsnæs rett — insentiver virker. Men nå har vi fjernet oss veldig langt fra myten vi opprinnelig snakket om. Dataene fra resten av Norden gir ikke noe klart grunnlag for å hevde at myten er feil.
Det andre poenget kan ikke ha noen særlig stor effekt på sykefraværet, både fordi inkluderingsgraden varierer relativt lite mellom land, fordi dette i utgangspunktet finansieres av det offentlige i stor grad, fordi det er nokså få funksjonshemmede og fordi det, som Sølsnæs påpeker, ikke er slik at funksjonshemmede er mye sykere enn andre. Jeg vet ikke helt hvorfor Sølsnæs tok med resonnementet i utgangspunktet — jeg vet ikke om noen som begrunner norsk, høyt sykefravær med utgangspunkt i funksjonshemmede.
Konklusjonen er at dette er en b). Myten er ikke knust. Det er et resonnement, og det er riktig at fringe–gruppene blant funksjonshemmede og eldre ikke kan forklare hele sykefraværet. Men det er heller ikke det “myten” sier. De store tallene kommer f.eks. av høy grad av inkludering av kvinner. Hvis kvinner har to prosentpoeng høyere fravær enn menn, vil effekten av å inkludere dem i arbeidslivet være et prosentpoeng alene (eller en 15 % økning, som Stoltenberg ville sagt).
Vi har ikke likelønn i Norge
Dette er et av tilfellene der Sølsnæs ikke klargjør hva han mener er myten. Ut fra argumentene hans antar jeg at myten han forsøker å avmytifisere er følgende: “Menn og kvinner på den samme arbeidsplassen med de samme arbeidsoppgavene tjener ikke like mye”. Det er i så fall et tilfelle av a): denne myten er en stråmann som ingen faktisk tror på.
Men Sølsnæs peker i den anledning på at “mytespinnerne” viser til at kvinner tjener 75 % av det menn tjener. Dette mener Sølsnæs er villedende, fordi man ikke kan bruke gjennomsnitt på slike størrelser. Ideen til Sølsnæs er at svært rike menn drar i statistikken slik at det blir urimelig å hevde at vi derfor ikke har likelønn.
De såkalte mytespinnerne som har skrevet NOUen om likelønn har naturligvis tenkt på dette. Dersom man gjorde det naive regnestykket Sølsnæs antar at mytespinnerne gjorde, ville forskjellen bli mye større. Gjennomsnittsinntekten for menn var i 2008 423 100, mens kvinnenes var 269 000, altså 63 % av mennenes. Hvem er det som sprer myter nå, Sølsnæs?
Selvsagt bruker vi ikke slike regnestykker for å snakke om likelønn. Vi har mange ulike mål på lønnsulikheten, og de viser a) at menn tjener mer enn kvinner både i median og gjennomsnitt, og at b) kvinnedominerte utdanningsgrupper har lavere lønn enn mannsdominerte utdanningsgrupper med like lang utdanning. Hovedforklaringene er alle også enige om: Det skyldes a) at kvinner jobber vesentlig mer deltid og b) de nevnte lønnsforskjellene mellom gruppene med tilsvarende utdanningsnivå.
Mitt spørsmål til deg, Sølsnæs, blir derfor: Hvilket statistisk grunnlag mener du er riktig å bruke for å avgjøre om vi har likelønn i Norge? Det du oppgir lenger ned i artikkelen (sykepleiere av begge kjønn tjener like mye, ergo likelønn) er en smule svakt, i og med at det ikke er spesielt overraskende at en gruppe der svært mange ligger inn under samme tariffavtale tjener omtrent det samme.
Vi har lav arbeidsledighet i Norge
Myten er at vi har lav arbeidsledighet i Norge. Sølsnæs: Yrkeshemmede jobbsøkere, uføretrygda og sykemeldte bør regnes som arbeidsledige, slik at samla arbeidsledighet blir arbeidsledige (3 pst.) + yrkeshemmede jobbsøkere (4 pst.) + sykemeldte (7 pst.) + uføretrygda (ukjent antall pst.).
Teknisk innvending: De funksjonshemmede arbeidsløse er ofte også uføretrygda, slik at den samla prosenten for disse leddene blir noe lavere enn Sølsnæs’ retorikk antyder.
Mer generelt: Jeg har ingen perfekt løsning på dette statistiske problemet. Det er klart at Sølsnæs-indikatoren vil være lavere i USA, fordi de ikke har noen fungerende uføretrygd og svake sykemeldingsordninger. Der vil i stedet flere stå helt utenfor arbeidslivet. Vi kan rett og slett måle hvor mange som står utenfor arbeidslivet og deretter trekke fra sykefraværet; i så fall kommer Norge helt i toppen sammen med de øvrige nordiske landene.
Sølsnæs vil sikkert innvende at det overvurderer hvor bra Norges støtteordninger gjør det, fordi andre land har flere som frivillig står utenfor arbeidslivet. Jeg mener at det likevel bør gjøres på måten jeg beskriver, fordi avgjørelsen om du ønsker å være innenfor eller utenfor arbeidslivet er en endogen variabel her: den påvirkes sterkt av hvilke ordninger for sykefravær og uføretrygd som finnes i arbeidslivet. Sagt på en annen måte: hadde USA hadd norske systemer for sikkerhet i arbeidslivet, ville flere valgt å jobbe.
Igjen blir utfordringen til Sølsnæs: Hvordan mener du at vi skal måle dette, hvis vi ikke skal få lov til å måle arbeidsledighet som, you know, arbeidsledighet? Din måte å måle på er helt ubrukelig i internasjonale sammenligninger, og noe sier meg at du ikke ønsker å bruke labour participation rate.
Brutalisering
Sølsnæs mener at brutalisering er en myte. Argumentet ser ut til å være at en fagforening en gang skrev i en annonse at Bondevikregjeringa ville innføre 60 timers normalarbeidsuke. Det er sånn sett den ene faktiske myten som Sølsnæs knuser. Alle de som trodde at Bondevikregjeringa ville innføre sekstitimersuke får endelig en på trynet. Det må jeg si at jeg har venta på!
Jeg skal innledningsvis gi Sølsnæs rett i at det generelt og i gjennomsnitt ikke kan sies å finne sted en brutalisering av arbeidslivet. Men det er det heller ingen som hevder, så det er ingen myte, det er en stråmann. Det er spesielle sektorer som trekkes frem, og da spesielt tjenesteyting i offentlig sektor som konkurranseutsettes. Her finnes det en del forskningsrapporter som peker på at endringa i arbeidsbetingelser oppleves som brutalisering.
Mer generelt oppleves også økende effektivitetskrav som brutaliserende, i den forstand at flere arbeidstakere enn før er ute av stand til å yte tilsvarende disse kravene i de nevnte sektorene. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette må være riktig, og det predikeres også nokså presist i økonomiske modeller: dersom du har konstant produktivitet over tid (slik tilfellet er for mange i manuelle tjenesteytende yrker med lite bruk av etterutdanning (helsesektoren)), vil du over tid bli mindre effektiv enn den lønna du mottar, såfremt vi antar kollektiv forhandling av lønn. Konsekvensen er logisk — du presses til å yte mer, til det punktet der du ikke greier det og skyves ut.
Økonomer anfører dette som et argument for individuell forhandling av lønn, men i og med at det ikke er realisert predikerer økonomifaget nettopp at flere vil skyves ut av slike yrker fordi deres individuelle produktivitetsvekst er lavere enn produktivitetsveksten i sektoren de jobber.
Det er litt vanskelig å tilbakevise Sølsnæs myteknusing på dette punktet, fordi han ikke anfører noen argumenter. Jeg håper at disse avsnittene kan oppklare noe hva som ligger i begrepet, slik at Sølsnæs ikke svever i den villfarelse at venstresida begrunner brutaliseringsargumentet med lovforslag fra årtusenskiftet.
Egne premisser
I denne delen fører Sølsnæs opp sine egne overbevisninger. Jeg kommenterer kort:
“Vi har ikke et brutalisert arbeidsliv i Norge” — nei, og det er altså noe helt annet enn å ha en brutalisering av arbeidslivet. Brutalisering er ikke noe binært, men et kontinuum. Videre er det et kontinuum over flere dimensjoner — ulikt for hver sektor. På toppen kommer det en semantisk diskusjon: hva er brutalisering? Min definisjon er økte effektivitetskrav kobla opp mot svekka effektivt stillingsvern.
“Vi har ikke lav ledighet i Norge. Vi har i likhet med for eksempel Sverige en situasjon hvor omtrent én av fire i arbeidsfør alder ikke deltar i arbeidslivet.” — men, kjære vene, her bruker du jo labour participation rate. Tallet ditt er feil: en tiendedel deltar ikke i arbeidslivet. Men du mener kanskje at de som er sykemeldt ikke deltar i arbeidslivet, noe som er grovt urimelig overfor de som er sykemeldt i to-tre måneder? Uansett får du rett og slett ikke til å legge sammen disse tallene på en måte som bringer Norden ned fra tronen for deltakelse i arbeidslivet. Sorry mac! Selvsagt kan du mene at “utenforskapet” likevel er for høyt, men statistikken antyder jo i så fall at vi må gjøre mer av det Norden allerede gjør mye av.
“Vi har likelønn i Norge. En mannlig sykepleier tjener like mye som en kvinnelig sykepleier” — fiffige redefinisjoner er jo artig, men løser jo ikke de strukturelle problemene. Den tekniske innvendinger er at menn som er utdanna sykepleiere tjener vesentlig mer enn kvinner, fordi de ikke jobber som sykepleiere. Den mer saklige innvendingen er at det er vanskelig å forstå hvorfor sykepleiere skal tjene mindre enn treårige høgskoleutdanninger som menn faktisk tar, og at det er dette — i kombinasjon med ufrivillig deltid — som er det alle andre snakker om når vi snakker om likelønn.
“Vi har høy sysselsetting, men ikke noe høyere sysselsetting enn mange andre EU– og OECD-land.” — vi har høyere enn alle bortsett fra Sveits, Sverige, Danmark og Island — og det var før finanskrisa sendte arbeidsledigheten opp i alle disse. Hvorvidt du snakker sant her vil derfor avhenge av din definisjon av “mange”. En, to, mange?
“Derimot har vi nesten dobbelt så høyt sykefravær som for eksempel Sverige og Nederland.” — se tidligere innvendinger angående sammenligninger mellom land. I tillegg er det en metodefeil, som du selv påpeker, å ta sykefraværstallet ut av sammenhengen med andre stønadsordninger og rent utenforskap. Hvis Nederland har lavere sykefravær men høyere andel som står helt utenfor arbeidslivet, er det ikke helt åpenbart at dette er lønnsomt for samfunnet, eller hva?
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Et tilleggspoeng i kommentarform her. Økte krav til effektivitet, kombinert med rigid lønn, kan også forklare økt grad av uføretrygding blant ungdom. Husk på at uføretrygd ikke er basert på absolutt grad av arbeidsdyktighet, men funksjonell grad. Graden av arbeidsførhet er altså en funksjon av din helse og jobbene som fins.
En annen (konseptuell) måte å komme frem til samme resultat, er å tenke at folk som tidligere har vært syke nok til å bli uføretrygda, men friske nok til å gjøre en effektiv jobb (dvs. produsere mer enn de får i lønn), kan falle under effektivgrensa etterhvert som gjennomsnittlig produktivitet øker.
Jeg trodde at forskjellen på median, typetall og gjennomsnitt ble gjennomgått på ungdomsskolen? Det kan selvsagt hende at herr høiremann ikke fulgte med eller ikke husker så godt, men dette er faktisk noe alle bør vite. Eventuelt har han lært seg å jukse med statistikk, og så skylder han på at venstresiden gjør det også. Eller noe.
Skal innrømme jeg _nesten_ føler meg litt beæret over at du har viet meg en hel bloggpost, selv om det kanskje ikke helt var hensikten din. Send det gjerne inn til Minerva, kanskje de kan lage en litt skikkelig debatt om det. Kanskje du til og med kan supplere med noen høyresidemyter?
Jeg er ganske enkelt generelt uenig med deg.
Bra!
Oppdaget samtidig at du ikke figurerte på lenkelisten min. Det er ordnet.
[…] Myteknuseknus […]