indregard.no

Minervas Torbjørn Sølsnæs vil avsløre venstresidas myter om arbeidslivet. Det er en form jeg liker og syns er spennende. Cut to the chase, ikke la hemninger styre innholdet, vis virkeligheten. Da blir skuffelsen stor når det viser seg å være dårlig tenkt og dårlig skrevet kverulering. Jeg kryssposter min kommentar til innlegget hans her:

Dine innvendinger er nærmest barnslige, Sølsnæs, så jeg syns du bør være litt forsiktig med å være så kjepphøy i kommentarfeltet. Innlegget ditt er nærmere petiten enn artikkelen i sjanger.

Mener du alvorlig at du argumenterer mot at arbeidslivet blir brutalisert — vanskeligere å takle for folk flest — ved å vise til at det en gang ble trykket en annonse med feilinformasjon om hva Bondevikregjeringen stod for? Har det slått deg at ingen av debattantene som snakker om brutalisering snakker om arbeidstid, men heller om effektivitetskrav?

Så prøver du på nytt: “Vi har ikke et brutalisert arbeidsliv i Norge, tvert i mot. Men vi har et arbeidsliv som i likhet med våre naboland, påvirkes internasjonale trender som finanskrise.” Disse to setningene henger ikke sammen, verken logisk eller argumentativt. De verken styrker eller svekker hverandre som påstander. Men påstander hentet fra løse luften, det er de. Jeg tror jeg kommer til å klø meg i hodet i hele dag for å skjønne hvorfor det er formildende for eventuelle problemer i arbeidslivet at arbeidslivet “påvirkes internasjonale trender som finanskrise” (sic).

Vi har høyere yrkesdeltakelse enn alle land utenom fire: Sverige, Danmark, Sveits og Island. Det mest relevante kjennetegnet for disse landene er svært generøse sykelønnsordninger sammenlignet med internasjonale snitt. Hvordan får du det faktum til å henge sammen med din teori om at den norske modellen skaper høyt sykefravær og utstøting? Top of the league er landene som ligner mest på den norske modellen, Norge inkludert.

Når det gjelder ledighetstall, så er det gode grunner til å tro at du har rett i at sykefravær, uføretrygd og uformelt arbeid glir over i hverandre. I og med at landene har ulike ordninger, vil dette slå ulikt ut i ulike land. Mitt forslag til løsning på denne statistiske floken er å holde oss slavisk til Labour Participation Rate, altså hvor mange som er yrkesaktive dividert med antallet mennesker mellom 15 og 64 år. Da slipper vi å forholde oss til noen uløselige problemer knyttet til å modellere de endogene effektene i systemene knytta til uføretrygd, sykefravær og uformelt arbeid. Vi måler ren output: I hvor stor grad evner de forskjellige systemene (i konteksten av de enkelte økonomiene) å gjøre at folk jobber?

Måler vi slik, er det igjen Island, Sveits, Sverige og Danmark som slår oss, med en svært knapp hårsbredd.

Måler vi rent på sykefravær, slik du ser ut til å ønske, er det selvsagt optimalt å fjerne all sykelønn. For mange arbeidstakere er dette realiteten i f.eks. Japan og USA. Men disse landene har ikke høyere total yrkesdeltakelse, kanskje fordi syke mennesker aldri begynner å arbeide, slik at de kan bli sykemeldte. Jeg forventer, når du skal “angripe myter”, at du forholder deg langt mer saklig til nettopp denne typen svært viktige mekanismer i kjernen av samfunnets kanskje viktigste system: arbeidslivet.

[Dette stod ikke i kommentaren: Her er yrkesdeltakelsen fra 1980 og fremover for alle OECD-land:]

Labour participation rate 1980-2008. Kilde: OECD.

PS: Jeg må bare legge til at jeg ble nokså overraska da jeg googla denne Sølsnes. Det viser seg at han er 66 år og har fungert som rådgiver for Høyres stortingsgruppe i en årrekke. Etter å ha lest innlegget var jeg nær hundre prosent sikker på at han var yngre enn meg og nettopp uteksaminert fra Unge Høyres eliteskole. Så feil kan man ta!

Popularity: 3% [?]

Nøt du denne? Da vil du kanskje like:

• Myteknuseknus
• Asymmetri
• Journalistisk dyskalkuli
• Utfallsrom for sykefravær
• Mission accomplished