indregard.no

Tollef­sen albu­tak­ler slovaken

Hvis vi satte tusen sports­jour­na­lis­ter med skrive­ma­ski­ner på et OL, ville de da komme på en eneste kri­tisk bemerk­ning til våre egne hel­ter? Mye tyder på at sva­ret er nei.

Tett­he­ten av norske jour­na­lis­ter i Van­cou­ver er “til å ta og føle på”, for å holde oss til sjan­ge­ren. Like­vel har ikke en eneste avis­re­dak­sjon pres­tert noen for­nuf­tig, kri­tisk jour­na­lis­tikk i en svært inter­es­sant sak: Hvor­dan kan det ha seg at en repre­sen­tant for det norske lands­la­get i ishockey begår bru­tal vold på banen?

I ste­det leve­rer Dag­bla­det en sak der flere nord­menn får være karak­ter­vit­ner for Tollef­sen, og hevde at det hele var et uhell. Over­skrif­ten hev­der typisk nok at Tollef­sen ikke ville ska­det en flue. Først helt til slutt slip­per en dis­sen­te­rende stemme fra Slo­va­kia til — para­fra­sert gjen­nom Expres­sen. Stol på svens­kene for å grave frem kri­tikk av nordmenn!

VG gjør samme vrien: De lar det hele gå inn i den barns­lige ord­kam­pen mot svens­kene, og hev­der at svens­kene er “i har­nisk”, en typisk desk-​​måte å dis­kre­di­tere kri­tikk. Ingen nord­menn blir avkrevd å ta avstand fra Tollef­sens opp­før­sel. Drøf­tin­gen av tak­lin­gen hand­ler mest om de resul­tat­mes­sige kon­se­kven­sene av match­straf­fen Tollef­sen ble til­delt. VG pres­te­rer til og med — i redak­sjo­nell tekst — å skrive at det “kan ses på” som slo­va­kens feil at Tollef­sen tak­ler fra blind­so­nen. Og alle sakene om kam­pen avslut­ter med betryg­gende ord fra norske ledere: Han gjorde det ikke med vilje. Bort­sett fra en sak. Det er den saken som hand­ler om at han ikke gjorde det med vilje. For sik­ker­hets skyld har VG len­ket opp til en side der du kan se Tollef­sen “slå fra seg” i NHL. Oh joy.

Aften­pos­ten vel­ger å trykke en NTB-​​melding om saken. Kri­tisk jour­na­lis­tikk på sitt mest økono­miske. Over­skrif­ten: “– Tollef­sen mente ikke å skade ham”. Sitat: hvem vet? Det er ikke hen­tet fra artik­ke­len i alle fall.

Når man ser det hele i slow-​​motion, er det tem­me­lig lite plau­si­belt at dette var et hen­de­lig uhell. Se på klip­pet fra ca. 2:20. Tollef­sen ser mot slo­va­ken, er på vei forbi, men løf­ter i ste­det venstre albue i en slag­be­ve­gelse rett inn i ansik­tet på slo­va­ken. Slo­va­ken ser ut til å være besvimt før han mis­ter hjel­men og slår bak­ho­det i isen. Det bør være unød­ven­dig å si at denne tak­lin­gen kunne gjort Tollef­sen til draps­mann, sam­men med det noe løse hake­bån­det på slo­va­kens hjelm.

Sports­jour­na­lis­tik­ken er omfat­tende, og er flink til å argu­men­tere for sin egen vik­tig­het. Men hvor er feature­re­por­ta­sjene om lin­kene mel­lom hockey og vold? Mel­lom macho­kul­tur blant lederne og hen­del­ser som dette? Om hvor­dan hen­del­ser som dette dek­kes over av kap­tei­ner og med­spil­lere, under hen­vis­ning til “hen­de­lige uhell”? Hvor­for stil­les det ikke spørs­mål ved tre­ner­nes opp­tre­den, hvor­for kre­ves det ikke unn­skyld­nin­ger — hvor­for er det ikke rama­skrik over at Tollef­sen nek­ter å møte pres­sen, når vi nær­mest erklærte krig over at Nort­hug tok en rolig kveld hjemme? Nort­hug hadde bare tapt, og slett ikke vært i nær­he­ten av å drepe motstanderne.

Jour­na­lis­tene i hockey­sa­ken ser ut til å mene at deres opp­gave er å for­klare hvor­dan en så snill norsk gutt kan komme i skade for å gjøre noe så slemt. Ingen spør om hvor lenge det norske ishockey­for­bun­det har tenkt å ute­stenge Tollef­sen fra lands­la­get, eller om det lig­ger flere slike små draps­menn latent i hockey­lands­la­get. Eller om hvil­ken opp­lad­ning og opp-​​psyking som skal til for å moti­vere hand­lin­ger av dette kalibret.

Sva­ret er at sports­jour­na­lis­tik­kens kri­tiske sider har en svært trang ramme. Den er en del av det store, episke male­riet som vi byg­ger rundt “våre” norske idretts­ut­øvere. Den mediale kri­tik­ken av Nort­hug teg­net et bilde av en jaget mann, kan­skje til og med en under­dog til slutt, og tab­lo­i­dene kunne der­med juble over per­fekt dra­ma­turgi da Nort­hug fikk sin revan­sje på lag­sta­fet­ten. For en seier for Nort­hug! For Norge! For det nasjo­nale prosjektet!

Men norske idretts­ut­øvere er — i våre egne øyne — eks­treme, flinke, ikke dopet, tre­ner mer enn alle andre, ama­tø­rer, fol­ke­lige, som oss andre. Inn i det bil­det pas­ser for­føl­gel­sen av Nort­hug per­fekt. Vi jek­ker på det eneste trek­ket som ikke kler “det norske” — kjepp­høy­he­ten. Og vips, så vant han. Norge vant. Å kreve at Tollef­sen soner straff for sin opp­tre­den ville kreve å stille spørs­mål ved om ikke mange norske idretts­ut­øvere er som alle andre lands — selv­opp­tatte, ganske uin­tel­li­gente, pre­get av en usunn macho­kul­tur, over­tente, uten respekt for andre men­nes­ker. Og en slik sak vil jo ingen lese.

PS: Mor­gan Ander­sen viser seg som en av få kri­ti­kere. Han sier: “Det er umu­lig å si hvor ødeleg­gende dette ble for Norge, men slo­va­kene gjør jo to sco­rin­ger i det påføl­gende over­talls­spil­let.” Over­set­telse: Det var dumt å nes­ten drepe ham, for da tapte vi kampen.

Shampo Knut­sen bidrar også til å gjøre denne grise­tak­lin­gen til et tak­tisk feil­grep: “Tak­lin­gen var ganske stygg. Det er ikke noe mer å si om det. Det gjorde at Norge kom skjevt ut, og mis­tet en god back.” Ganske stygg? I til­legg er det litt uklart for meg om Knut­sen mener tak­linga var stygg fordi den gjorde at vi mista en god back…

Inn­leg­get er også kryss­posta i Dag­bla­dets papir­ut­gave, 1. mars 2010.

Nøt du denne? Da vil du kan­skje like:

• Rom for motkonjunkturpolitikk?
• Speak­er­cal: Vis norske ter­min­lis­ter og resul­ta­ter som iCal eller webkalendere