Kapital og moral
av Sigve Indregard
Kristin Clemet skriver i Dagsavisen i dag, og går Jonas Gahr Støre i møte. Støre har sagt at kapitalismen kan levere dypt umoralske resultater. Nei, sier Clemet. Kapitalismen er mest moralsk.i
Innlegget til Clemet følger i begynnelsen den sedvanlige logikken fra høyresida: Land som skårer høyt på indikatorer på økonomisk frihet har høy levestandard. Ergo fører økonomisk frihet til høy levestandard. Ettersom det er umulig å vite hvilken vei årsak og virkning foregår i slike spørsmål, er det ikke mye å hente ut av slike korrelasjonsøvelse. Kanskje er Norge rikt fordi vi har sterk privat eiendomsrett, et godt rettssystem og solide skiller mellom rettsvesen og politikk, eller så har vi klart å holde på eiendomsrett og unngå korrupsjon i rettssystemet fordi vi er rike.
Men i neste instans blir det mer interessant, fordi Clemet sier at dette i seg selv ikke er så interessant. Det interessante er moral. Og kapitalismen er mer moralsk.
Innvendingene står i kø for alle som kjenner disse tingene. La oss for eksempel se for oss at et barn, en arbeidsledig voksen eller en handikappet person ikke får tak i mat, fordi det ikke har nok penger til mat. Markedsallokering av ressursene, som er kjernen i kapitalismen, tilsier at dette resultatet ikke bare er mulig, men også svært sannsynlig. Gitt begrenset tilgang på mat, predikerer markedsallokering at de som har minst oppsparte verdier og minst nyttig arbeid å bidra med, skal få minst — dvs. ingenting.
Det er dette som menes med umoralske utslag av kapitalismen. Men Clemet tror visst noe annet: “Svakheter ved kapitalismen kalles ofte markedssvikt”, sier hun. Det er en misforståelse av begrepet markedssvikt. At en arbeidsledig, gammel mann ikke får mat i et globalt matmarked er ikke en markedssvikt. Dersom vi innfører systemer som gir ham mat, er de systemene markedssvikten. Vi innfører ordninger som endrer på markedets “naturlige likevekt” — i vårt tilfelle at de minst nyttige dør.
Jeg har hørt Clemet snakke om og diskutere en rekke ganger, og jeg mener at hun rett og slett misforstår dette poenget. Hun snakker om kapitalismen som et system som har markeder, men også alle begrensningene som politisk er innført — reguleringer, velferdsordninger — alt som menneskene kunne tenke seg å innføre dersom de fritt får bestemme. Hvis det er definisjonen på kapitalisme, er kapitalisme alle økonomiske systemer.
Det blir absurd når Clemet på denne måten gir kapitalismen æren for alle de sosiale fremskrittene som velferdsstaten har medført. Arbeidsledighetstrygd er i Clemets tankesett bare en modifiserende og fornuftig innretning for å få “kapitalismen til å fungere bedre”. Joda, den gjør jo at samfunnet fungerer bedre — ved å bevege samfunnet bort fra ren kapitalisme.
En mye mer opplysende tankestruktur er at vi innenfor mange ulike felt kan operere med en skala mellom fullt deregulerte markeder — kapitalisme — og fullt politisk regulerte markeder — sosialisme. Det kan eksistere samfunn med full kapitalisme på f.eks. brødmarkedet samtidig som alkoholmarkedet er nært sosialisme. Legg også merke til at styreform ikke inngår i dette bildet i det hele tatt. Demokrati er umulig i ytterpunktene: Full deregulering og 0 politisk innflytelse betyr null demokrati.
Fotnoter
- Allerede her er det en svikt i Clemets logikk, men den skal jeg ikke henge meg opp i. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Jeg vil si markedet er amoralsk. Om et marked fungerer vil tilbud og etterspørsel møtes ved pris lik grenskostnad. Jeg skjønner ikke hvor moral kommer inn i bildet. Det er (stort sett) en effektiv mekanisme for å fordele ressurser dit de har høyest produktivitet. Men det er ikke gitt at resultatet av denne fordelingen er bra. Det vil si, det er stort sett gitt at fordelingen IKKE er bra. Som du gir gode eksempler på. Derfor trengs en stor stat for å omfordele ressursene til verdifulle områder med lav produktivitet.
Norge og andre land er en herlig blanding av kapitalisme, sosialisme etc, så det blir rart å argumenter så absolutt som Clemet legger opp til.
Jepp, jeg tenker vi er nokså på linje her. Markedsmekanismen er amoralsk, men beslutningen om hvilke mekanismer vi skal benytte for å allokere ressurser er definitivt en moralsk beslutning. Å velge “kapitalismen”, som altså impliserer markedsmekanismen, er derfor et moralsk valg.
En interessant historisk notis er at begrepet kapitalisme i starten bare ble brukt av motstanderne. Kapitalismen har ikke vært et helhetlig, ideologisk system det gikk an å forsvare før i nyere tid, kanskje med Ayn Rand ++. Før dette var kapitalismen en slags karikatur av hva overklassen ønsket å gjøre med samfunnet dersom de fikk frie tøyler. Både kongetro konservative og radikale sosialister sluttet rekkene bak denne kritikken av kapitalismen, “rikmannens anarki”.
Ja enig, markedet (som egentlig ikke er det samme som kapitalisme) er amoralsk.
Her er mange og interessante og vanskelig ting oppe på en gang. “Kapitalisme” kan være mange ting, det kan defineres svakt som privat eiendomsrett (til produksjonsmidlene) eller sterkt som opphopning av eiendom på få hender.
Det “frie marked” i den idealtypiske definisjonen (tankekonstruksjon) handler om et stort antall anonyme aktører, i denne modellen er det umulig å tjene mer penger enn andre. I dette markedet finnes egentlig ingen kapitalister fordi det ikke finnes “unormal” fortjeneste som grunnlag for å samle opp kapital. Reitans og Rimi-Hagens rikdom er i stor grad resultat av dagligvaremarkedet ikke fungerer fullt ut.
Markedssvikt er i streng forstand ethvert avvik fra det “frie marked”. Kapitalisme kan slik sett betraktes som resultat av markedssvikt, og enhver bedriftseier og bedriftsleder jakter på markedssvikt (finne eller skape lommer av markedssvikt) fordi det er i disse lommene de kan tjene mest penger.
Myndighetenes viktigste oppgave i en “kapitalistisk økonomi” er å korrigere for markedssvikt eller bøte på skadene som markedssvikt skaper, f.eks. å hindre at monopoler oppstår eller å regulere de monopolene som finnes.
I et demokrati representerer både kapitalisme og sosialisme ideer, ikke reelle systemer. Ethvert forsøk på å “innføre” det ene eller andre — varig — vil bety at man setter demokratiet til side.
Resulterende politikk vil ha elementer fra begge sider, og det er veldig få som ønsker ytterpunktene. Folk på høyresida vil se på markedet som et utgangspunkt og kalle sin politikk for kapitalisme selv om de er for kontrollmekanismer. Folk på venstresida fokuserer på politisk kontroll og vil snakke om sosialisme selv om de tillater (innslag av) markedsøkonomi.
Det virker som om du ikke er villig til å la folk du er uenig med selv definere hva de står for, du må definere det for dem. Vi var innom dette i en tidligere debatt også. Både da og nå virker det som det gjør deg ukomfortabel at noen du er uenig med avviker fra det du forventer at de burde mene, utifra en meget streng tolkning av økonomisk liberalisme. Kristin Clemet forsvarer kapitalisme, men en langt fornuftigere og mer moderat kapitalisme enn den du foretrekker å være mot. Derfor har hun “misforstått”.
Dermed blir også debatten meningsløs, kun en uenighet om definisjoner. Det er en avsporing jeg foreslår vi retter på med litt begrepstømming: La oss si at ordet “kapitalisme” ikke finnes. Forklar nå uten å bruke dette ordet eller synonymer hvorfor ideene i artikkelen du angriper er feil.
Årsaken til at jeg reagerer, er mer dyptpløyende enn semantikk. Det skyldes at Civita-gjengen strategisk forsøker å fremme ideen om at de tre begrepene “kapitalisme”, “frihet” og “demokrati” kan brukes om hverandre.
Clemet bruker derfor — om og om igjen — kapitalismebegrepet for å snakke om moral. Men når hun utfordres på dette, er det reguleringene og begrensningene — de politisk innførte begrensningene på det frie markedet — som trekkes frem som begrunnelser på hvordan dette kan henge sammen.
Mitt siktemål er å bryte ned denne logikken. Jeg er uenig i at kapitalisme kan beskrives så løst, og mener frihet og demokrati på mange områder fordrer nettopp fravær av kapitalisme.
Jeg vil ikke “nekte” Clemet å bruke begrepene som hun ønsker, men jeg må jo få lov til å mene noe om hvordan man bruker dem. Clemets bruk er ikke i tråd med noen lærebokdefinisjon av kapitalisme, og det er derfor jeg bruker ord som “misforstått”. Et alternativ kunne jo være å si at jeg er uenig og mange andre er enig med meg i det, men vi må jo få ha litt retorisk snert i det vi driver med her i livet.
Derfor er dette naturligvis en begrepsdebatt, og jeg er bare marginalt interessert i å diskutere “ideene i artikkelen”. Hvis man stripper bort begrepene, står man igjen med noe sånt som at “ganske frie samfunn med fornuftige og rimelige begrensninger av den friheten har statistisk bedre levekår enn andre”. Det er jo både sant og helt uinteressant.
“Clemets bruk er ikke i tråd med noen lærebokdefinisjon av kapitalisme, og det er derfor jeg bruker ord som “misforstått”.”
Jeg lurer på hvilke lærebøker du leser, hvor kapitalisme ikke er et økonomisk system som er i bruk i mesteparten av verden, og fint inkluderer en masse fornuftige reguleringer, men et utopisk/dystopisk system oppnådd ved å trekke noen få enkle prinsipper ut i det ekstreme. Er det den samme læreboken hvor det står at det er umulig for noen på høyresiden å være for miljøvern, for i det man blir det er man ikke på høyresiden lenger, (som var temaet tidligere en gang)?
“Hvis man stripper bort begrepene, står man igjen med noe sånt som at “ganske frie samfunn med fornuftige og rimelige begrensninger av den friheten har statistisk bedre levekår enn andre”. Det er jo både sant og helt uinteressant.”
Derav anklagen min om at innleggene dine av denne typen er irrelevante. Det høres ut som du kommer med hard kritikk, men når man leser nærmere ser man at du kun ønsker å definere “kapitalisme” på en ny og bedre måte. Jeg foreslår at du heller finner på et nytt ord.
Ang. miljøvern, så var utgangspunktet for den debatten følgende: Helge Ole Bergesen hevdet at han hadde kommet på en god, kapitalistisk, markedsorientert måte å løse forurensingsproblemet på. Den gikk ut på (*trommevirvel*) at politikerne skulle skattlegge kjøring av bil i byene og forby parkeringsplasser. Tilforlaterlig likt det som vi på venstresida har hevdet i alle år, men da til gjentatt buing om at dette var politisk maktmisbruk, kommunisme og formynderstatsk. Det er ikke markedsorientert og kapitalistisk selv om det a) har priser og b) er lurt. Hvis man først åpner for at politikere skal gå inn og korrigere for dette problemet, er det etter mitt syn vanskelig å se hvorfor vi bare kan gjøre det i dette tilfellet, og ikke i strømmarkedet, husmarkedet, matmarkedet, lønnsmarkedet osv. For høyresida /har/ hevdet at liberalisering av alle markeder ikke bare er lurt, men også er det moralsk riktige. Hvis man løper fra dette prinsippet på et punkt, er det betimelig å spørre om ikke prinsippet er feilaktig.
Og det er ingen teoretisk debatt. Når venstresida foreslår nye, progressive måter å innføre demokratisk kontroll med økonomien, blir det jevnlig møtt med at det er i strid med “prinsipper” som privat eiendomsrett, eller mer generelt “liberale demokratiske prinsipper”. Derfor syns jeg det er veldig interessant at høyrefolk finner det for godt å gå bort fra disse prinsippene. Det lover godt — for Høyre og miljøet i dette tilfellet — men ikke for grunnprinsippene i kapitalismen.
Til det siste avsnittet ditt, så skjønner jeg at du mener jeg bare bør overgi begrepet kapitalisme. Jeg skal la Clemet få si, uimotsagt, at verden har vært kapitalistisk de siste hundre år, og at “de kapitalistiske delene av verden” er rikere enn andre. Dette gjør kapitalisme til noe mer enn en arketypisk samfunnsform — det gjør alle de enorme variasjonene i vestlige samfunn om til en stor masse av “kapitalisme” — enten det er Norge eller USA. Jeg er interessert i å bevare disse forskjellene, og ikke nok med det: jeg mener at det er nettopp områdene der kapitalismen har blitt skjøvet tilbake (offentlige velferdsordninger, begrensninger på arbeidsmiljøsiden, sosiale pensjonsordninger, gratis og allmenn helse og utdanning) som utgjør sivilisatoriske fremskritt. Uavhengig av om vi er “et kapitalistisk land”, er det de sosialistiske, kommunistiske og marxistiske ideene som har levert disse tingene.
Og da mener jeg det blir i overkant fordummende å hevde at kapitalismen er moralsk. Om noe, er den amoralsk.
“Det er ikke markedsorientert og kapitalistisk selv om det a) har priser og b) er lurt.”
Og innvendingen min da var nettop at du har et feilaktig kart over hvordan høyresiden tenker. Når høyresidens oppførsel deretter (naturligvis) avviker fra det du forventer, tar du ikke dette som en oppfordring til å rette på kartet, men til å gjøre narr av terrenget.
“Uavhengig av om vi er “et kapitalistisk land”, er det de sosialistiske, kommunistiske og marxistiske ideene som har levert disse tingene.”
En del av det. Men f.eks. Høyre ser på reguleringer og velferdsordninger som noe som springer naturlig ut av deres egne konservative prinsipper. Dette handler delvis om at presset fra arbeiderbevegelsen har gjort de har blitt nødt til å tolke sine egne prinsipper i et mer sosialdemokratisk lys. (På samme måte som presset fra markedsliberalismen har gjort at venstresiden har måttet tolke sine egne prinsipper i et mer markedsvennlig lys.) Men det handler også om at konservatismen er og alltid har vært noe annet enn liberalisme.
Det er interessant å forsøke å flette fra hverandre aspekter av samfunnet vårt som kommer fra ulike idetradisjoner. Problemet med artikkelen din er at du fokuserer på det minst relevante her, nemlig hva vi kaller dette systemet. Selv kaller jeg Norge både et kapitalistisk og et sosialdemokratisk land. Men ordene har blitt vannet ut såpass — spesielt etter at de klare alternativene forsvant — at det gir lite mening å tviholde på definisjonsmakten over dem.
Sagt på en annen måte: Det er åpenbart hva Clemet sier i artikkelen sin, tross at “kapitalisme” er et stort og utvannet ord. Hun har et konkret budskap om konkret politikk. Du bidrar her kun med tåkelegging.
Er vel eigentleg samd med konklusjonen av det du skriv, men eg lurer litt på terminologien her.
Konrad har alt peika på dette. Er no verkeleg kapitalisme det same som marknadsøkonomi, slik både du og Clemet ser ut til å meine? Det motsette av marknadsøkonomi er ikkje sosialisme, men planøkonomi. Og sosialisme og planøkonomi er ikkje det same. Det finst mellom anna eit omgrep som heiter sosialistisk marknadsøkonomi.
På mange måtar er det to skalaer, sjølv om dei grip inn i einannan (ein sosialistisk marknadsøkonomi vil nok rettast kunne kallast ein blandingsøkonomi). På den eine sida mellom kapitalisme og sosialisme, på den andre sida mellom marknadsøkonomi og kapitalisme. Kjernen i kapitalismen er ikkje marknadene, men privat eige av produksjonsmidla med (iallfall for marxistar) dertil høyrande utbyting av arbeidarane. Tilsvarande kan sosialisme definerast som felleseige av produksjonsmidla. Denne utvidinga av demokratiet til òg å gjelde arbeidsplassen har rett nok to ulike sider, både i form av arbeidarstyrde verksemder og i form av å utvide det offentlege eige.
Det er en grei distinksjon, helt klart, men det blir et nokså teoretisk skille mellom markedsøkonomi eller kapitalisme på den ene siden, og planøkonomi eller sosialisme på den andre siden. Ingen ville vel finne på å kalle en totalt planstyrt økonomi for “kapitalistisk”, selv om eierskapet til produksjonsmidlene teknisk sett lå hos private. De samme ideene om fordeling leder frem til både markedsøkonomi (som altså er noe annet enn markedssosialisme, bare så det er sagt) og kapitalisme, og tilsvarende leder de samme ideene til sosialisme og til planøkonomi.
Nå er ikke jeg noen planøkonom, og mitt anliggende er ikke å hevde at verden ville være bedre dersom politikerne bestemte hvor mange sko fabrikkene skulle produsere. Å fokusere nærsynt på enten hvem som eier produksjonsmidlene (kapitalisme/sosialisme) eller hvordan fabrikkeierne tar beslutninger (markedsøkonomi/planøkonomi) er å forenkle og fordumme debatten. Zizek sier det i grunn ganske bra når han hevder at valget i fremtiden ikke står mellom kapitalisme og sosialisme, men mellom kommunisme — i betydningen frigjøring — og en eller annen form for (kvasiautoritær) statssosialisme.
Det er derfor jeg blir helt satt ut av Clemet, og delvis også Bjørn Stærks kommentarer. Alt skal på død og liv tolkes inn i dette svarthvite skjemaet, der du enten er enig i dette ulne settet av “kapitalistiske” eller “liberale demokratiske” ideer om samfunnet eller helt utafor. I min virkelighet er det heller slik at samfunnet er en kompleks vev av produksjonsstrukturer, maktbruk og maktfordeling, og der skrittene fremover mot humanisme og frigjøring skjer i glimt av folkelig opprør og radikale nyvinninger. I stedet får vi tutet ørene fulle av at “kapitalismen” har “skapt” høy levestandard, som om det skulle være et argument i det store bildet om hva som er moralsk riktig å gjøre.
Langt sukk, her altså. Jeg får vurdere å skrive en bok for å få utlagt dette på en måte som ikke så lett misforstås som “kamp for å gjeninnføre sovjetunionen”.
Terminologien er dessverre noe uklar eller blir brukt upresist, derfor er det lett å skåre billige polemiske poeng.
F.eks. Wikipedia omhandler kapitalisme og “liberal market economy” som en ting. Dette synes jeg er pussig og misvisende. Mens kapitalisme bare handler om eierforhold, handler “markedsliberalisme” om et bredt spekter av betingelser og institusjoner (noen står i et direkte motsetningsforhold til enkelte varianter av kapitalisme). Kapitalisme har minst to dimensjoner: privat vs felles/statlig eierskap, og grad av konsentrasjon av eierskap. Konsentrasjon av eierskap (monopoldannelse) kritiseres fra minst to sider: Liberalister påpeker at dette fører til effektivitetstap i økonomien; marxister påpeker at dette fører til utbytting av arbeidere; sosialliberalere er enig med begge. Privat eierskap handler derimot særlig om motivasjon: den som eier noe og som dermed har krav på fortjenesten vil opptre langt mer ansvarlig og være opptatt av å bruke ressursene best mulig (det var på dette punktet Sovjet-økonomien brøt sammen).
Dessuten er det ingen automatisk sammenheng mellom kapitalisme, markedsøkonomi og demokrati. Bare ta en titt på Kina. Hvordan skal Kina klassifiseres? Statskapitalisme? Statsmarkedsøkonomi? Clemets enkle skjema funker ikke.
Velfungerende kapitalisme forutsetter særlig institusjoner som beskytter eiendomsretten. Velfungerende markedsøkonomi forutsetter institusjoner som skaper tillit mellom aktørene, universelle betalingsmidler (valuta) etc. Men verken kapitalisme eller markedsøkonomi forutsetter demokrati.
Jeg skulle gjerne hørt en diskusjon mellom indregard og kåre willoch…
Hei, kapitalist her, av den rene «utopiske» typen som får FRP til å se ut som hardbarkede sosialister.
Jeg definerer kapitalisme som et sosialt system med individuelle rettigheter, inkludert full eiendomsrett, der all eiendom er privateid. For mitt grunnlag for å ønske dette gir jeg blanke i tankegang der befolkningen blir abstrahert til grupper for å danne begreper som arbeidsdeling og klassekamp, og ser heller på enkeltindividet. Kort oppsummert blir det moralske grunnlaget det følgende:
Meningen med livet er å leve. Ikke bare å puste og å ha en puls, men å rasjonelt oppnå sine høyeste verdier, i sin essens å søke lykken mens en respekterer andres rett til å gjør det samme. Når noen med initiering av tvang prøver å hindre en i dette prøver den noen å fjerne hele meningen med eksistensen for det individet. Derfor, i økonomi, er alle statlige inngrep fullstendig umoralske.
For å forstå kapitalismens rolle i historien må en alltid skille det som kan sies å ha vært et relativt kapitalistisk samfunn fra den filosofiske essensen i kapitalisme og bruke det siste til å få en bedre forståelse for det første. F.eks. har ikke barnearbeid noe med kapitalisme å gjøre, selv om England under sin relativt kapitalistiske periode som var den industrielle revolusjonen hadde nettopp dette. Med et slikt syn blir resultatene ganske utvetydige. Kausaliteten mellom (økonomisk) frihet og velstand er å finne i en god forståelse av østerisk økonomi.