Dynamittprisen

The Real-​​world Eco­no­mics Reviewi har tatt på seg ansva­ret å dele ut en slags anti­no­bel­pris i økonomi, den såkalte dyna­mitt­pri­sen. Pri­sen deles ut til de tre økono­mene som i størst grad bidro til å mulig­gjøre den Glo­bale Finan­si­elle Kollapsen.

Jeg er sær­lig glad for at vi har en norsk repre­sen­tant! Nomi­na­sjo­nen av Finn Kyd­land viser  hvor vik­tig Nor­ges Han­dels­høy­skole er for teori­ut­vik­lin­gen på dette vik­tige og destruk­tive området.

Ti kan­di­da­ter er fun­net ver­dige til å være med i avstem­nin­gen, og jeg gjen­gir dem her sam­men med en nokså fri over­set­telse av jury­ens begrunnelser:

  • Fischer Black + Myron Scho­les, som sam­men utvikla Black-​​Scholes-​​modellen, selve moto­ren bak utvik­lin­gen av finan­si­elle deri­va­ter. Disse hypo­te­tiske utreg­nin­gene av deri­vat­pri­ser var avgjø­rende, ikke bare fordi de er falske, men også fordi disse lik­nin­gene gjorde at rele­vant og has­tende økono­misk forsk­ning om den vir­ke­lige ver­den ble over­sett av hele profesjonen.
  • Eugene Fama, som mer enn noen annen står bak teorien om “per­fekt fun­ge­rende mar­ke­der”. Denne ga den moralske begrun­nel­sen for alle typer grå­dig­het, grisk­het og inkom­pe­tanse i nærings­li­vet. Den ga oss også rasjo­na­let for dere­gu­le­ring. Teori­ens utbre­delse gjorde at dis­ku­sjo­ner om irra­sjo­na­li­tet hos inves­to­rer, bob­ler og destruk­tiv spe­ku­la­sjon har for­svun­net fra aka­de­miske mil­jøer. På disse tre måtene har Famas arbeid skapt mil­jøet som mulig­gjorde den Glo­bale Finan­si­elle Kollapsen.
  • Mil­ton Fried­man, som spredde vrang­fore­stil­lin­gen — gjen­nom hans egen mis­for­stå­else av den viten­ska­pe­lige metode — at økono­mien kan model­le­res pre­sist ved hjelp av kon­tra­fak­tiske pro­po­si­sjo­ner om dens natur. Dette spilte sam­men med hans for­enk­lende teori om pen­ger, og inspi­rerte utvik­lin­gen av finan­si­elle teorier basert på urea­lis­tiske for­ut­set­nin­ger, som til slutt fasi­li­terte den Glo­bale Finan­si­elle Kol­lap­sen. Han åpnet enkelt og greit døren for alle som ønsket å teo­re­ti­sere uten frykt for å måtte koble seg til verden.
  • Alan Greens­pan. I rol­len som sen­tral­bank­sjef i Federal Reserve Sys­tem fra 1987 – 2006 ledet han både over­eks­pan­sjo­nen av pen­ger og kre­ditt som skapte selve bob­len som sprakk og pro­mo­terte aggres­sivt et syn på finan­si­elle mar­ke­der som natur­lig per­fekte og uten behov for regu­le­ring. I en høring i kon­gres­sen 28. okto­ber 2008 inn­røm­met Greens­pan at hans teo­re­tiske grunn­set­nin­ger, brukt i over førti år, var uten fun­da­ment, og at dette var årsa­ken til hans for­vir­ring og mislykkethet.
  • Assar Lind­beck. Hans ved­va­rende arbeid for å gjøre den såkalte nobel­pri­sen i økonomi nær­mest eks­klu­sivt for­be­holdt neoklas­siske økono­mer har i seg selv bidratt sterkt til å dreie økonom­pro­fe­sjo­nen og ver­dens­opi­nio­nen i ret­ning av markedsfundamentalisme.
  • Robert Lucas. Han utvik­let hypo­te­sen om rasjo­nelle for­vent­nin­ger, som ved å defi­nere rasjo­na­li­tet som evnen til å pre­sist for­utse fram­tida, og der­med pre­se­terte å både å styrke Fried­mans anta­kelse om at penge­po­li­tikk ikke påvir­ker real­øko­no­mien og — for å være rigo­røs — fjer­net økono­mien enda lengre fra vir­ke­lig­he­ten enn Fried­man hadde våget å håpe.
  • Richard Por­tes, som pas­set på å under­trykke enhver hete­ro­doks økonoms bekym­rin­ger om finans­sek­to­ren gjen­nom sin stil­ling som gene­ral­sek­re­tær i Royal Eco­no­mic Society (1992−2008). I 2007 skrev han en  rap­port for det islandske han­dels­de­par­te­men­tet, der han erklærte de islandske ban­kene som full­sten­dig friske — måne­der før de kol­lap­set. Når kri­ti­kere begynte å stille spørs­mål ved den fak­tiske til­stan­den i den islandske bank­sek­to­ren, respon­derte han med å skrive en rekke brev til Finan­cial Times der han avviste spørs­måls­stil­lerne som inkom­pe­tente og uprofesjonelle.
  • Edward Pres­cott + Finn Kyd­land, som sam­men utvik­let og popu­la­ri­serte real­kon­junk­tur­te­orien. Denne under­mi­nerte økonomi­fa­gets for­stå­else av dyna­miske, mik­røko­no­miske pro­ses­ser ved å totalt se bort fra kre­ditt i de økono­miske konjunkturene.
  • Paul Samu­el­son, hvis inn­fø­rings­bok (Eco­no­mics: An Intro­duc­tory Ana­ly­sis, over­satt til nit­ten språk og utgitt i førti engelske utga­ver) popu­la­ri­serte neoklas­sisk økono­misk teori, og der­med bidro mer enn noen annen økonom til spred­nin­gen av teorien og der­med til dere­gu­le­rin­gen av finans­sek­to­ren som for­an­le­di­get den Glo­bale Finan­si­elle Kollapsen.
  • Larry Sum­mers, som i sitt arbeid som finans­mi­nis­ter i USA (og tid­li­gere som økonom på Har­vard og i Ver­dens­ban­ken) opp­he­vet Glass-​​Steagall-​​loven, som siden 1929 hadde holdt inn­skudds­ban­kene vekk fra casi­no­ban­kene. Han arbei­det også med Greens­pan og ulike Wall Street-​​aktører for å tor­pe­dere alle for­søk på å regu­lere derivater.

Godt valg — du stem­mer her.

Fot­no­ter

  1. Dette bladet har nylig skif­tet navn fra det mer klin­gende, men defi­ni­tivt noe ukor­rekte Post-​​Autistic Eco­no­mics Review. []

Nøt du denne? Da vil du kan­skje like:

2 kommentarer

  • benjamil benjamil skrev:

    RT @sigvei: Hvem bidro mest til finans­krisa? Dyna­mitt­pri­sen — http://indregard.no/2010/02/08/dynamittp...
    via Twito­as­ter

  • Fama og den gjen­gen har gjort noe som egent­lig er litt mer­ke­lig: Anta­kel­sen om per­fekt rasjo­nelle aktø­rer og per­fekte mar­ke­der er i utgangs­punk­tet bare en “tek­nisk” for­ut­set­ning for å gjøre mat­ten enk­lere, even­tu­elt er dette “ideal­ty­per” (Weber), ren­dyr­kede tanke­mo­del­ler som ikke er tenkt å være rea­lis­tiske. De har gjort det om til dog­mer, på en måte litt kokko.

Legg til kommentar

Din epostadresse vil aldri bli delt med andre. Obligatoriske felt er merket med *