Det har unektelig vært praktisk når man skal på ferie til Europa. Slutten for pesetas, lire og mark har betydd at jeg sparte minutter i gamle dager, da jeg faktisk brukte kontanter. Nå gjør ingen det lenger, så minuttinnsparingene har tatt slutt. Og eurosonen rister i grunnvollene, allerede i sin første krise.
Jeg har aldri skrevet om det på bloggen, men jeg har sagt dette mange ganger in real life. En pengeunion henger sammen med pengepolitikken – altså renta – og rentevåpenet er noe vi bruker for å a) hindre bobler og b) stimulere økonomien i kriser. En pengeunion er derfor lurt under en forutsetning: alle landene i unionen opplever bobler og nedgangstider samtidig og like alvorlig.
Oversatt til EU-forhold betyr det at vare– og lønnsmarkedet må være ett, noe som også innebærer at folk må kunne flytte helt fritt mellom landene – ikke bare formelt, men også reelt. Det betyr at et optimalt fungerende marked krever at alle mennesker i EU kan arbeide fritt, og umiddelbart, i hele EU. Det fordrer, med andre ord, en standardisering av språk. Det har vi ikke. Blant annet derfor består EU i dag av flere økonomiske soner, med separate utfordringer og behov. Men den samme renta, og den samme, strenge begrensningen på bruk av finanspolitiske virkemidler.
Med andre ord: Euro er en god idé for alle de situasjonene vi ikke trenger valuta og pengepolitikk. Når vi faktisk trenger dem, er euro nesten alltid en dårlig idé. Den er et politisk verktøy, tenkt brukt for å tvinge frem integreringen av de europeiske markedene og landene, men rent økonomiskfaglig er den latterlig. Det føler Hellas og Spania på kroppen nå. Både Storbritannia og Euro-sonelandene skal være sjeleglade for at britene er utenfor, slik at en katastrofe kunne unngås.
For å gjenta poenget i Paul Krugmans blogginnlegg, lenket over: Spanias problemer i dag skyldes ikke uansvarlig økonomisk politikk. De hadde budsjettoverskudd og rolig stemning. Så fikk de en boligboble, fordi økonomien gikk godt men renta forble svært lav (fordi resten av EU ikke gikk godt). Dermed steg spanske lønninger, og når boligbobla sprakk var det umulig å raskt justere ned disse lønningene. Konsekvensen ble arbeidsledighet, fordi spansk arbeidskraft nå var overprisa. Alt kunne vært unngått dersom spanjolene hadde fått sette opp renta for å bremse sin egen oppheting.
Så hva er det jeg prøver å si? I told you. Og at litt mer ydmykhet fra europositivistene hadde vært fint.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Euroops by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Synes du tar litt sterkt i, f.eks. har jo USA (og noen andre land) en felles valuta og felles pengepolitikk innenfor en økonomi like stor (og variert?) som EU. Men hovedpoenget er nok riktig og dette er også et hovedargument mot norsk medlemskap i euro: Norsk økonomi er så grunnleggende forskjellig fra de dominerende europeiske økonomiene at den norske krona må få svinge fritt i forhold til euro. F.eks. er vår eksport dominert av olje og gass, mens landene på kontinentene importerer olje og gass.
Det siste poenget ditt er viktig mht. norsk Euro-medlemskap.
Når det gjelder USA, så er det to veldig sentrale faktorer som gjør USA mer sammenknytt enn EU. For det første er økonomien mer internt flytende og harmonisert enn EUs (selv om du antyder det motsatte). Det er samme språkområde, det er stor mobilitet over grensene, og for de aller fleste vesentlige forhold er regler mm. harmonisert.
Den andre, og viktigere, årsaken er at sentralregjeringen i USA er vesentlig mye større enn det Brüssel er for EU. Så når økonomien begynner å gå dårlig i California, utløser dette store redistributive, kontrasykliske pengestrømmer fra hele resten av landet (via Washington). Californias ulykke er derfor umiddelbart hele landets ulykke, i motsetning til Europa, der EUs budsjetter er en dråpe i havet. Følgelig blir de økonomiske forskjellene målt som forskjell i “optimale rentenivåene” mye større i EU enn i USA.
Hvis du rent måler USAs økonomiske ulikhet per stat kontra i Eurosonen er kanskje ikke forskjellen så stor. Men det er vekstratene som er det interessante for en diskusjon om renter, og de følger i langt større grad hverandre i USA enn i Eurosonen — tilsier min teori.
Når det er sagt, har jeg aldri sagt at dollarunion nødvendigvis er noen optimal ordning.
Jepp, USA har en svært variert økonomi slik at ulike bransjer og ulike deler av landet utvikler seg eller svinger ulikt. Samtidig er det som du påpeker et svært mobilt samfunn der folk ikke er redde for å flytte over et helt kontinent, barrierene er også små med felles språk etc.
Viktig forskjell fra eurosonen er som du sier at eurosonen bare har en felles pengepolitikk, de har egentlig ikke en felles finanspolitikk (bare visse restriksjoner på landenes budsjettunderskudd og slikt).
PS:
Kurgman tar opp dette på sin blogg:
http://krugman.blogs.nytimes.com/2010/02/08/euro-perspective/
Jeg digger deg, indregard.…som regel!!!