Spareparadokset (paradox of thrift) sier at dersom hele befolkningen sparer en prosent mer av inntekten, vil dette redusere etterspørselen etter varer og tjenester så mye at netto sparing blir akkurat like mye som før.
Nå får det følge av sliteparadokset (paradox of toil), en idé som den islandske økonomen Gauti Eggertsson har lansert. Dette paradokset forutsetter at rentenivået er 0, noe som er — og forblir — realiteten i USA med venner. Sliteparadokset legger nok en sten til byrden på det som var Høyres ønskede håndtering av finanskrisen, fordi den i en lignende vending som spareparadokset illustrerer hvorfor lavere skatt på arbeid ikke fører til økt sysselsetting. Resonnementet er slik:
Lavere skatt på inntekt gir større tilgang på arbeidskraft, noe som fører til et press for lavere lønninger, som igjen fører til at markedet forventer lavere inflasjon — og når inflasjonsforventningene i utgangspunktet er på 0: forventning om deflasjon. Deflasjonsforventninger gjør at prisen på penger øker (realrenta stiger)i, som igjen fører til at produksjonen og sysselsettingen synker. Dette oppfører seg som et system som gradvis stabiliserer seg, avhengig av ulike parametre, men i beste fall ender økonomien på samme produksjons– og sysselsettingsnivå som før, i de fleste tilfeller på et lavere.
Intuisjonen her er ikke så vanskelig å forstå. Hvis alle forventer at hesten er død, er det dumt å kaste korn etter den.
Via Paul Krugman.
Fotnoter
- Dette kan forklares slik: Hvis du forventer at prisene skal synke (deflasjon), vil du heller kjøpe varer i morgen enn i dag. Derfor beholder du mer penger, noe som gjør at etterspørselen etter penger øker. Dermed øker også prisen på penger — realrenta. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Sliteparadokset by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Ingen kommentarer