Sykefravær: en løsning på jakt etter et problem

av Sigve Indregard

Tors­dag vars­let stats­mi­nis­te­ren kraf­tige inn­skjer­pin­ger i syke­fra­værs­reg­lene. Han er sitert på føl­gende:

– I 2001 ble vi enige om å redu­sere fra­væ­ret med 20 pro­sent. Nå har fra­væ­ret ste­get med ti pro­sent det siste året. Det kan ikke fort­sette, sa Stol­ten­berg under LO Stats kofe­ranse på Gol onsdag.

Han under­stre­ket at det ikke er aktu­elt for regje­rin­gen å svekke sykelønnsordningen.

– Men vi må se alvo­ret. En ny avtale om inklu­de­rende arbeids­liv må bidra til å få fra­væ­ret ned, sa han.

Jeg har tid­li­gere argu­men­tert for at det er svært vans­ke­lig å dra kon­klu­sjo­ner ut fra data­ma­te­ria­let for 2008 og 2009. Ned­gangs­kon­junk­tu­ren har gjort det mye mer attrak­tivt for arbeids­gi­vere å skyve halv­pro­duk­tive arbeids­ta­kere over på sta­tens hen­der. Vi ser dette igjen i at det spe­si­fikt er syke­fra­væ­ret for menn i pri­vat sek­tor som øker. Når pro­fes­so­rer på Blin­dern for­kla­rer dette med at arbeids­mo­ra­len har blitt dår­li­gere, vir­ker det helt utro­lig på meg. Skulle arbeids­mo­ra­len ha blitt dår­li­gere over natta?

Men det var min tid­li­gere kri­tikk. Nå over til noe mye alvor­li­gere: nem­lig at ideen om det gall­op­pe­rende syke­fra­væ­ret er et fal­sum. Gra­fen under viser Sta­tis­tisk Sen­tral­byrå sine tall for total andel av arbeids­da­ger som går bort pga. syke­fra­vær. Som gra­fen viser, har syke­fra­væ­ret falt siden 2001, og bare mar­gi­nalt krø­pet opp­over i 2008 og 2009. Det er langt i fra noen krise. Det er mini­male, fullt for­klar­lige og svært godt for­ståe­lig end­rin­ger.i

Skjermbilde 2009-11-21 kl. 18.43.43

Det er abso­lutt grunn til å frykte disse utspil­lene. Gang på gang har Arbei­der­par­ti­ets tekno­kra­ter benyt­tet denne inn­falls­vin­ke­len for å få gjen­nom­slag for sine ønsker om inn­stram­min­ger i pen­sjon, pri­va­ti­se­ring av elek­tri­si­tets­for­sy­nin­gen, støtte til olje­ut­vin­ning, opp­slut­ning rundt EØS-​​avtalen. Det er en tre­trin­net prosess.

Først kon­stru­eres en for­stå­else i befolk­nin­gen om at end­ring er nød­ven­dig. Det siste året har vi sett dette i form av en haug med medie­opp­slag om hvor stort syke­fra­væ­ret er og hvor uen­de­lig mange nord­menn som står uten­for arbeids­li­vet. Dette kom­mer altså til tross for at Norge har en av ver­dens høy­este yrkes­del­ta­kel­ses­pro­sen­ter og slett ikke har sett noen vesent­lig økning i syke­fra­væ­ret. Pen­sjons­de­bat­ten er nok et eksem­pel: Det frem­stil­les som uover­kom­me­lig at Norge skal kunne betale dagens pen­sjons­ord­nin­ger til frem­ti­dens gamle. Det ville nem­lig ført til en 1 % økning i skatte­ni­vået, evt. en pro­sent lavere vekst­takt i pri­vat for­bruk. Du ver­den, så umulig.

Der­etter pre­sen­te­res inn­stram­min­ger. For Arbei­der­par­ti­ets pro­fil er det all­tid nød­ven­dig å pre­sen­tere disse i form av “vi ønsker ikke å stramme inn, men det er nød­ven­dig av hen­syn til vel­ferds­sta­tens frem­tid”. Det er en her­lig Orwel­li­ansk måte å bygge ned vel­ferds­sta­ten. For å bevare den, må vi fjerne den. EØS-​​avtalen kan få eksemp­li­fi­sere. Hvis vi ikke underla oss EUs fire fri­he­ter, og der­med bin­der oss til en mar­keds­li­be­ra­lis­tisk mast, vil vi miste alt. Sånn rent bort­sett fra at vi er en stor netto­eks­por­tør, og at det er lite som tyder på at ver­den kom­mer til å miste inter­es­sen for norsk laks og olje med det første.

Til slutt kom­pro­mis­ses det frem et ved­tak på LO-​​kongressen som gir venstre­si­den en mindre kon­se­sjon, f.eks. om over­gangs­ord­nin­ger eller skjerm­in­ger av de tyngste sek­to­rene i LO. I pen­sjons­opp­gjø­ret, f.eks., verna man de over 50 — altså alle de som var med på forhandlingsmøtene.

Nå er altså syke­ord­nin­gene neste. Direk­tør­venna til Jens har talt. Bare bred og avslø­rende folke­opp­lys­nings­virk­som­het har en sjans til å stoppe dem. Noe hjelp fra media ser det ut til at vi kan glemme.

Fot­no­ter

  1. Årsa­ken til at gra­fen hop­per så mye opp og ned, er at folk er sykere i første kvar­tal enn ellers. Det skyl­des hel­ler ikke arbeids­mo­ra­len, for å si det sånn. Det skyl­des influ­ensa og for­kjø­lelse. []

Nøt du denne? Da vil du kan­skje like:

flattr this!