Audiosnobbene fail-er i blindtest
av Sigve Indregard
Hvis du kjenner en audiosnobb, så har du sikkert hørt om det grusomme som skjer med musikk når den konverteres til MP3– eller OGG-format. Jeg har alltid hatt litt respekt for disse folkene. Med så sensitive ører må de oppleve musikk på en helt annen måte!
Det finnes en plausibel, annen forklaring: Audiosnobbene har kjøpt dyrt utstyr som de nå er bundet opp til. For å legitimere nødvendigheten av øretelefoner til 6000 kroner, overbeviser de seg selv om at de hører forskjell. Dette er velkjent psykologi. Eksempelvis vil folk som blir gitt fruktsaft som visstnok koster femti kroner (med fancy merkelapp og lovnader om super treningseffekt) rapportere langt bedre treningsresultater enn folk som får delt ut samme safta og får fortalt at den koster en femmer.
TrustedReviews har latt syv av sine medarbeidere blindteste MP3-formatet opp mot de audiofiles foretrukne såkalte lossless–format: FLAC. FLAC-formatet tar vare på hver eneste lille bit fra den opprinnelige CDen. Selvsagt er også FLAC-formatet begrensa av kvaliteten på opptaket: En vanlig CD er f.eks. i 44.1 kHz og vil derfor aldri kunne bli bedre enn det. Poenget her er ikke så mye den reelle, tekniske forskjellen som at disse folkene sier at de hører forskjell.
Resultatene viser at de ikke hører forskjell. Til tross for en del svakheter med “forskningsopplegget”, kan vi trygt konkludere med dette.
I tillegg konkluderer de med at man må passe på hørselen sin, fordi han som klarte alle svarene “riktig” er en fyr som aldri har vært på rockekonsert og liker lav lyd på høretelefonene. Men det blir en underlig konklusjon å trekke. Er det forskjell, eller er det ikke forskjell?
Sannsynligheten for å få rett på ren slump er \(\frac{1}{16}\) (de brukte fire låter — \(\left( \frac{1}{2}\right) ^4)\). Sannsynligheten for at alle syv skal få en feil er derfor \(\left( \frac{15}{16} \right) ^7\), eller 63,7 %. Det er derfor rundt 36 % sannsynlighet for at en av de syv får alle rett på ren slump.
Rent forskningsmessig måtte resultatene ha vært svært klare i samme retning for å kunne dra velfunderte konklusjoner med et så lite grunnlag. Men denne typen forskning burde gjøres mer. Det er god forbrukerjournalistikk! Hvis vi kan overbevise audiosnobbene om at det ikke gir mening å bruke uendelig mye penger på forbedringer de må overbevise seg selv om å høre, så har vi vel alle fått det bedre?
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Audiosnobbene feiler i de fleste blindtester. Man hører nok forskjell på et billig kombianlegg og et noe dyrere anlegg, men når de begynner å supplere med signalkabler til tusenvis av kroner, strømkabler til titusenvis av kroner, signalrensere og hva nå enn det er de blåser pengene sine på så er det ingen hørbar forskjell.
VG kjøper artikler fra Lyd&Bilde, og der er det mye vissvass, som denne artikkelen VG synes var verd å publisere: http://www.vg.no/teknologi/artikkel.php?artid=587871
“Spenningen fra vegguttaket er nemlig langt fra fri for forstyrrelser. Altså vil man ha en kabel som virker som et filter og renser strømmen.”
At det var???
Hifi-markedet er på linje med homøopati.
Jeg liker aller best de folkene som selger rådyre ekstrafancy schmancy kabler for digital trafikk. Det er jævlig mye vits. Sjekk her: “monster cables digital Pro USB cable for more reliable data transfer”. Endelig! Jeg hater alle de droppa pakkene på USB-bussen min.
Jeg følger ikke med når det gjelder mp3, men jeg har forstått det sånn at det har skjedd forbedringer. For noen år siden var det ikke bare mulig å høre forskjell; den var ofte påtakelig. Og uansett vil mp3-filer fremdeles være av varierende kvalitet, ihvertfall hvis man laster ned “gratis”. Har jeg hørt.
Men dette med utstyret er jo et poeng. Ikke minst fordi en PC ikke er hifi-utstyr, uansett kvalitet på filene.
Men det er kanskje et større problem at musikkindustrien har lagt seg til et lyd-ideal tilpasset lo-fi-utstyr, med til dels ekstrem dynamisk komprimering.
Tja, VBR-enkoding av MP3er var vel et faktisk fremskritt, men ellers har MP3-standarden vært pretty much the same ganske lenge.
Selvsagt kunne man (og man kan enda) høre MP3er lastet ned fra internett med elendig kvalitet. Det finnes greier med 64 kbps og ting som høres ut som det er tatt opp med PC-mikrofon før det er kodet inn. Men disse FLAC-entusiastene holder seg med egenrippa FLAC-filer på 30–50 MB i stedet for eller i tillegg til egenrippa MP3er av hur god kvalitet som helst, og avskyr avspillerutstyr som ikke takler FLAC. Jeg tror de færreste av dem ville ha overlevd en slik blindtest.
Skjønner. Jeg mener å ha hørt 192 kbs-filer med tvilsom kvalitet også, men jeg kan ha vært uheldig.
Men jeg har jobba litt med musikk selv, og da har det hendt at jeg har merket kvalitetstap på enkeltpunkter i mp3-filene, selv med høy bitrate. Jeg har derfor tatt det for gitt at det må finnes bedre konverteringsalgoritmer til “proff”-bruk.
Uansett står jeg nok litt på siden av hele den debatten, og er nok mer lat og gammeldags enn audiosnobb. Jeg holder meg til CD, blant annet fordi jeg allerede har mange av dem. Jeg synes det skal veldiggode grunner til for å bytte format.
Jeg er en audiosnobb.
Forskjellen er liten. Først og fremst fordi CD ikke er et bra medium i utgangspunktet. Forskjellen på utstyrssiden er derimot enorm. Og strømrens er et must. Rett og slett fordi nettstrømmen er meget ustabil. Men en god løsning koster nesten ingenting.
Kabler må være gode, men har lite å si rent bortsett fra hvis de farger lyden. Og noen gjør så absolutt det. Billige kabler er ikke alltid dårlige.
Så — kjører jeg mp3? NEI og vil aldri gjøre det. Kjører all musikk gjennom htpc og bitperfect ut til da-konverter. Lets face it, hardiskplass er egentlig så billig i forhold til det en må ut med i forhold til å få et brukbart anlegg, at det ikke betyr noe. Dessuten — jeg mener å høre forskjell i A/B tester. Lydbilde og mikrodynamikk. Men det betyr ingenting — det som betyr noe er at man per definisjon arkiverer fullformat — ikke ufullstendige kopier. Mp3 tar for eksempel ikke vare på skikkelig stereoinformasjon. Kan det høres? Sannsynligvis — men hørselen vår er ikke kalibrert, den tilpasser seg faktisk forholdene og opplevelsen blir subjektiv.
Målet er imidlertid aldri å fastlåse en standard, men å forhåpentligvis få en bedre i fremtiden. Både CD og mp3 er egentlig langt fra å være nær en “perfekt” gjengivelse.
Dog — opptak, miksing, triksing — dette har mest å si for lyden. Såkalte masterutgivelser på cd er langt bedre enn standard utgivelser. Det beviser vel at det ikke er formatet som er det viktigste.