NTNU-professor Indro De Soysa har forsket, og har kommet frem til følgende: “Jo høyere grad av økonomisk frihet, jo mindre er risikoen for indre konflikter” — selv-spisset til “Kapitalisme skaper fred”, noe også Torbjørn Røe Isaksen skriver under på.
Dette er elendig popularisering.
- De Soysa finner en korreleans mellom økonomisk frihet og indre konflikter. Dette betyr ikke at vi kan konkludere med at økonomisk frihet (“kapitalisme”) skaper færre indre konflikter (“fred”). Et slikt resultat er helt konsistent med det stikk motsatte: At fred er en nødvendig betingelse eller styrkende betingelse for å skape økonomisk frihet. Ikke nok med det: En slik forklaring er høyst plausibel. Økonomisk frihet, slik det måles, avhenger blant annet sterkt av sterke institusjoner, bl.a. et rettsvesen som følger opp kontrakter, et kontroll– og målevesen som sørger for riktig informasjon om bedrifters økonomiske situasjon, og ikke minst at store deler av økonomien er hvit. Alle disse momentene er svært plausible virkninger av fred, ganske stikk motsatt av å være årsaker til fred, som De Soysa og Røe Isaksen vil ha det til.
- Dessuten er ikke “fred” og “mangel på indre konflikter” det samme. NATO — kapitalismens egen allianse — har vært nærmest kontinuerlig i krig siden den ble opprettet, og det var ikke akkurat noen fredelig tid i årene før dette heller. De Doysa, derimot, har brukt a) data fra 1970 og fremover og b) valgt å bare inkludere indre konflikter. Den uendelige rekken av konflikter som USA har vært inne i siden andre verdenskrig skal vi liksom se bort fra? Igjen er forklaringen som skulle tilsi at kapitalisme skaper krig helt plausibel, i alle fall like plausibel som andre forklaringer. Sett at Norge gikk over til kommunismen og ble partner med Sovjetunionen i 1955. Det eneste som kunne ha medført krig i Norge i en slik situasjon, ville vært et NATO-angrep på landet. De Soysa ville i så fall tolket dette til inntekt for sin tese, om at kapitalisme skaper fred. Fordi de gikk til krig, i vårt hypotetiske tilfelle.Og selvsagt er ikke den hypotetiske situasjonen valgt ut helt tilfeldig. Krigene i Latin-Amerika, postkoloniale Angola, og ikke minst i Vietnam og Korea var situasjoner som alle lignet den jeg skisserte over. Ærlig talt — skal vi ta på alvor forskning som bruker de amerikanske invasjonene her som evidens på at kapitalisme skaper fred?
Og bare for å ha sagt det: Jeg har ikke sagt i dette innlegget at sovjetkommunisme skaper fred. Jeg tror ikke ideologier skaper fred. Derimot tror jeg god, nøktern kunnskap om historie kan skape fred. De Soysas latterlige forenkling er ikke noe godt bidrag i så måte. Det minner meg om et artig faktum fra den økonomiske historien: Frem til 1980 fant alle studier at kommunismen var overlegen kapitalismen i vareproduksjon. Da ble dette jevnlig poengtert, og de kapitalistiske landene erklærte (som sant er!) at dette var en helt grei pris for de frihetene vi nyter. Etter 1980 fant alle studier det stikk motsatte. Det er ikke vanskelig å forklare hvorfor, men det viser hvor uendelig skjør denne typen forskning på komplekse samfunnsmessige samspill er.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Klassiske feil i statistikk by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Her til i Noreg, den siste Sovjetstaten, er det jo som kjend sers liten økonomisk fridom. Så det er altså derfor det er nesten borgarkrig her?
Eg er i samd i at korrealsjonen nok må vere motsett. Det er vel heller slik at krig fører til mindre økonomisk fridom. Til dømes blir dei offentlege utgiftene større (militæret får jo meir pengar), det blir ofte innført rasjonering osv.
I tillegg er det intuitativt noko ulogisk at det skulle vere meir indre konfliktar i eit egalitært samfunn der fellesskapsverdiane står stekt enn i eit samfunn preaga av sterke klasseskilnader. Eg veit ikkje om professoren har noka forklaring på dette, men eg skulle nok heller tru det er motsett. Ei anna sak er om konflikt er noko negativt (kva meinest med konfliktar? politiske usemjer? streik?) i eit samfunn med stor klasseskilnad. Det tyder vel heller berre på at dei arbeidande laga av folket har mobilisert mot overklassa, dvs. ar klassekampen er hard.
Og så er jo sjølve omgrep “økonomisk fridom” noko uklårt. Er det fridom for arbeidarklassa eller for borgarskapet? Marx og Engels ville over frå “nødvendigheitas rike” til “fridomens rike”. Men det er kan hende ikkje dette Indro De Soysa meiner. Og det “frihetens forpost her nord” Arne Paasche Aasen og arbeidarrørsla ville byggje er neppe det same som Torbjørn Røe Isaksen jobbar for å rive ned.
Blant statsvitere er hypotesen: Demokrati => Fred
populær. Hypotesen sier vel noe sånnt som at demokratiske land ikke går til krig mot hverandre. Det er mye vanskeligere å gå til krig med en fri presse og ledere som må stå til ansvar. Vel, dette var kanskje bare et apropos.
Ellers har Indregard helt rett. Fred (og sterke institusjoner som avhenger av fred i landet) er en av de viktigste drivkreftene for økonomisk utvikling. I motsetning til hva mange naive liberalister tror, er økonomisk frihet ikke fravær av regulering, men tvertimot resultat av god regulering gjennom ukorrupte institusjoner som beskytter eiendomsrett, hindrer monopoldannelse og mafiosisering etc.
Demokratiske land går kanskje ikke til krig mot hverandre (dog er det litt avhengig av hvordan du definerer demokrati), men demokratiske land angriper andre land hele tiden. Eller, for å presisere, USA angriper andre land hele tiden. Det blir derfor det samme problemet om igjen; hvordan henger dette sammen med tesen om at demokrati skaper fred?
For all del: krigene er jo begrunnet. Det er kanskje ikke alles mål å skape fred. Men det blir likevel absurd å hevde at demokratier skaper fred, selv om man godt kan hevde at de likevel er bra for verden.
Såvidt jeg husker er hypotesen at demokratisk land ikke angriper hverandre, men demokratiske land angriper titt og ofte ikke-demokratiske land. Hypotesten har fått en del empirisk støtte, men dette avhenger jo som du sier av hvordan demokrati defineres. En eurosentrisk definisjon innebærer vel at de fleste stabile demokratier er medlem av NATO og da er det vel ingen overraskelse.….
Democracy, War Initiation, and Victory
Dan Reiter and Allan C. Stam III
The American Political Science Review, Vol. 92, No. 2 (Jun., 1998), pp. 377 – 389