I Aftenposten kan du lese at professor Ivar Sønsbø Kristiansen har kommet frem til at pliktfølelsen svikter i arbeidslivet. Det er årsaken til at sykefraværet øker. Det er ikke oppsiktsvekkende i seg selv. Det oppsiktsvekkende er måten han resonnerer:
Noen få fakta taler for at fraværet i norsk arbeidsliv skulle øke de siste 50 årene. Men argumentene som taler for det motsatte er flere og sterkere. Når arbeidsfraværet likevel øker, så ligger hovedforklaringen et annet sted: endrede holdninger til det å utføre arbeid for andre mot lønn.
La meg gjenta resonnementet, for å se om jeg virkelig forstår forskeren rett her. Vi har en vektor av variable som taler for økt fravær, og en vektor av variable som taler for lavere fravær. I sum predikerer disse lavere fravær. Men dette stemmer ikke. Derfor postulerer professoren at siden ingen av de variablene han har målt kan forklare dette, må det skyldes den bestemte variabelen holdninger, som han ikke har målt.
Jøssda. Dette er statistikk på et høyt nivå, faktisk på tankeoverføringsnivå. I stedet for å forske på folks holdninger til å utføre arbeid, vet professoren at denne variabelen har endret seg.
Kristiansen unngår å nevne at han a) ikke besitter en komplett liste med variable som forklarer sykefravær, der holdninger tilfeldigvis ikke er nevntmålt og b) bare sitter på modeller som forklarer hvor mye mer sykefravær som kommer ut av den økte yrkesdeltakelsen og brutaliseringen av arbeidslivet (og de andre variablene). Diskrepansen hans kan skyldes at modellene hans er for dårlige.
Når sykefraværet har steget 6 % på 12 måneder, skyldes det da at holdningene til å utføre arbeid har blitt 6 % dårligere i løpet av ett år? Ja, mener tydeligvis Kristiansen. I beg to differ. Jeg tipper (og min gjetning er like mye verd som hans i denne sammenheng!) at mye av det er “skjult permittering”, der arbeidstakere presses eller frivillig går over på sykemeldinger for å lette bedriften i en vanskelig tid. Finanskrisen er tross alt det desidert mest åpenbare eksterne sjokket som skulle kunne forklare en så rask endring. Et “holdningssjokk” i retning av dårligere arbeidsmoral i økonomisk trange tider har jeg intuitivt ekstremt lite tro på.
Men det hadde jo vært fint om noen forsket på det i stedet for å synse.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Vitenskapelig konklusjon by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Sist vi hørte noe mer rasjonelt om dette, var det kvinner, og særlig kvinner i omsorgsyrker som var “synderne.” Det var til og med regna ut en prosentandel ved å sammenligne menns sykefravær med kvinners i stedet for å bruke prosentpoeng som vi er mer vant til.
Det er noe interessant i dette. Hvis vi ser på det virkelige arbeidslivet, er det noen yrker der folk pensjoneres med gode pensjoner, for deretter å arbeide videre i samme eller lignende yrker eller går over i andre ting der de har mer eller mindre kompetanse. Så langt vi kan se er det typiske mannsyrker dette gjelder.
Så er det to typer arbeid der vi ser at mange av arbeidstakerne blir uføretyrygda noen år før pensjon. Det er særlig lærere og helsearbeidere (unntatt leger).
Kan det skyldes at arbeidsvilkårene på disse områdene ikke passer i professorens modeller?
[…] om at “folks forhold til det å arbeide er i endring” (les: arbeidsmoralen synker) har ikke støtte i disse […]