Forsvaret — kun for enkle mennesker

av Sigve Indregard

Et glim­rende stykke jour­na­lis­tisk arbeid sig­nert Cath­rine Hel­lesøy i Aften­pos­ten: “Gir For­sva­ret sol­da­ter lyst til å drepe?” Hun har inter­vjuet tre menn, hvorav alle vil være ano­nyme. To av dem ønsker å opp­leve å drepe noen. En av dem mener det ville være en nyt­tig erfa­ring, på linje med god ledererfaring.

Men dette er ikke noe du kan si i For­sva­ret. Rik­tig­nok dre­per man folk, men man skal ikke tenke over det. En offi­ser, kap­tein Vass­botn, forklarer:

Hvis vi begyn­ner å tenke på at nå skjøt jeg en far med to barn, så blir det for vanskelig.

Her er det etter mitt skjønn to løs­nin­ger på denne pre­kære situa­sjo­nen for et ten­kende men­neske. En går ut på å slutte å tenke, og der­med ta ste­get fra men­neske til maskin. Den andre er å slutte å skyte.

For­sva­rets menn og kvin­ner må åpen­bart lære seg å for­svare seg. Men i dag er ikke Norge involvert i for­svars­kri­ger. Vi dri­ver angreps­krig i Afgha­ni­stan. Det er et osean av moralsk for­skjell på å skyte i selv­for­svar som freds­be­va­rende FN-​​styrke og å skyte i angrep for å fremme noens agenda. Men det norske For­sva­ret og den norske offent­lig­he­ten har valgt en strut­s­estra­tegi i møte med denne helt nye situa­sjo­nen for Norge. Vi later som om vi for­sva­rer mens vi egent­lig angri­per. Der­med opp­står dette uut­hol­de­lige para­dok­set — hvis vi hadde tenkt gjen­nom hva vi gjorde, ville vi ikke ha gjort det.

Nøt du denne? Da vil du kan­skje like:

  • No Related Post

flattr this!