Denne valgkampen har vist oss litt mer av Miljøpartiet De Grønne. I skolevalget har de oppnådd 1.2 % nasjonalt. Samtidig er det hevet over enhver tvil at partiet er milevis unna noe mandat på Stortinget. Strategien til partiet fører derfor på kort sikt til at de kannibaliserer velgere fra de øvrige partiene som har en progressiv miljøpolitikk: SV, Venstre og Rødt. Jeg har veldig vanskelig for å forstå den strategiske begrunnelsen bak, men jeg måtte samtidig innrømme at jeg aldri har lest MDGs program. Kanskje de hadde en masse spennende løsninger og analyser som ingen andre partier har?
Svaret er skuffende nært nei. Partiets prinsipprogram er en parade av avsnitt jeg er helt enig i, men det skyldes ikke at de er intetsigende. Det skyldes at de er plassert langt til venstre i politikken, noe som selvsagt er helt nødvendig dersom man vil føre en intervenerende miljøpolitikk som også griper inn i forbruksmønstre og utdanning og mener at det avhenger av folkelig politisk styring på mikronivå — altså det at folk organiserer seg politisk lokalt. Disse prinsippene er kjernen i sosialismen.
Samtidig har partiene holdninger på en del ikke-økonomiske og ikke-miljørettede områder, såkalte verdispørsmål. Her plasserer de seg nær den progressive sosiale liberalismen — altså for åndsfrihet, en aktiv internettrettighetspolitikk, økt trygd (og borgerlønn), internasjonal sosial utjevning, stor skepsis til militære intervensjoner, en liberal innvandringspolitikk. Alt dette er spennende og kontrære meninger i den norske politiske debatten — bortsett fra at det er blåkopi av tre andre partiers standpunkter: Venstre, SV, Rødt.i Denne delen av politikken fungerer derimot som en klar avstandstaken til KrF, det skal de ha.
Jeg stilte spørsmålet på Twitter: Hva er det som skiller MDGs program fra de etablerte venstrepartiene? Jeg fikk svar fra @beaterast: “Nei til privatskoler. Nei til en viss grad av privatisering innenfor helse. Lange skoledager. Alle skal i barnehage”. Dette kaller MDG et fokus på personlig frihet, selv om de fleste mennesker egentlig konnoterer personlig frihet med frihet til forbruk (som MDG er mot) og økonomiske friheter (der MDG ikke skiller seg fra de andre venstrepartiene). Men alle disse sakene er elendige eksempler på “personlig frihet”.ii
I tre av sakene handler det om en komplisert avveiing mellom foreldres rettigheter og barnas rettigheter, eller for å si det på en annen måte: foreldrenes rett til å begrense barnas muligheter i fremtiden. Hva som er balansepunktet mellom foreldrenes rett til å bestemme og barnas rett til å få sine muligheter realisert lar seg ikke avgjøre av å erklære den ene partens rett som “frihet”.
I den siste — privatisering innenfor helse — er de andre venstrepartienes poeng at privatisering innenfor helsevesenet vil være en forskyving av frihet fra fattige til rike, men gitt et konstant antall leger vil det ikke medføre mer behandling av pasienter. Hvilken frihet er det å søke etter?
MDG ser på seg selv som et liberalistisk parti, men de redegjør godt i sitt eget program for liberalismens begrensninger. Den liberalismen som det her refereres til etablerer et sett med felles grenser og målsettinger for politikk som Venstre, Rødt, SV og MDG deler. Den kan ikke gi svar på alle politikkens prioriteringsspørsmål og avveiinger.
Derfor er MDG for meg en gåte. Holdningene de representerer er allerede representert, og det blir liksom ikke helt en nisje at partiet vil beholde kontantstøtta noen år lenger enn SV og Rødt. Effekten av arbeidet deres blir å redusere oppslutningen til partier som faktisk har sjans å komme i posisjon. Hvordan kan dette være mer fornuftig tidsbruk enn å påvirke direkte gjennom den ordinære miljøbevegelsen?
Fotnoter
- Og her innvender MDGs folk selvsagt at Rødt og SV ikke er for borgerlønn. Det er nok riktig, men det er ikke helt enkelt å se den store forskjellen på dette og Rødt og SVs primærstandpunkter knyttet til massiv oppskalering av sosialhjelpen. [↩]
- Og la meg få tilføye at partiet går lengre enn noen andre i å begrense personlig frihet på andre områder: de vil forby shortsalg av aksjer, ytterligere styrke arbeidsmiljøloven, kjønnskvotere og lønnsutjevne, begrense områder som private selskaper skal få lov å virke på, forby brusautomater på skoler, forby salg av nye bensinbiler, forby forsøksdyr og underminere opphavsrettslovgivningen. For all del — jeg er ikke nødvendigvis uenig — men dette er ikke programpunkter for et parti der “personlig frihet” er ledestjernen i ett og allting. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Mysteriet De Grønne by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Du sier at MDG spiser av de andre partiene… Men da glemmer du det historiske i at det var MDG som satte miljøspørsmål på agendaen, og gjorde det forholdsvis bra på slutten av 80-tallet. I det SV og V tok opp stafettpinnen mistet MDG de fleste velgerne sine, og har vært et knøtteparti inntill det siste året.
Men det som skjer nå er vel at mange av oss innser at V og SV ikke leverer miljøpolitikk slik vi ønsker oss, selv om det står i programmet. Rødt sin politikk på det planet kjenner jeg for lite til i praksis.
At du ikke opplever kontantstøtte og det andre jeg nevner som spesielt viktig når det kommer til personlig frihet er greit — men siden jeg er uenig, så ønsker jeg meg da også et parti som er enig med meg på slike ting — og det er ikke SV eller Rødt.
Men forøvrig kunne jeg godt tenke meg en regjerning som bestør av bla V, SV og MDG, fordi alle har saker som ligger meg på hjertet. Men MDG går lengre enn de andre, og de kombinerer det jeg liker med V med det jeg liker med SV. Og dropper det som gjør at jeg ikke kan velge dem.
Du sier på twitter at dette handler om å sparke de som allerede ligger nede. Jeg er usikker på hva du mener, mener du at du med denne posten sparker på MDG, at MDG sparker på SV, V og Rødt, eller at MDG sparker på folk i samfunnet som ligger nede?
Det siste er jeg veldig uenig i, og jeg synes jo også det er rart at du kan mene noe slikt, samtidig som du påstår at vi ligger så tett på SV at vi så og si er identiske?
Det siste først: Det føles ikke helt bra å gå løs på en minigruppering som MDG, derav sparke de som ligger nede. Men jeg tror dere tjener på å bli tatt på alvor. For å oppklare mener jeg altså at det er jeg som sparker.
Argumentene dine er forståelige, men stadig etter min mening utilstrekkelige. At SV og Venstre ikke leverer skyldes vel i like stor grad at de mangler oppslutning som at de mangler ønsket? Og MDG er med på å redusere oppslutningen (dog marginalt).
Det er selvsagt fint hvis du mener MDG utgjør nøyaktig det settet av saker som du støtter, men hvis det skulle være ledestjernen i det politiske miljøet ville vi hatt ca. en million partier. Kontantstøtte versus økt barnetrygd og økt sosialhjelp (Rødts politikk) er en temmelig minimal differanse — det er ikke det at den ikke eksisterer, men at det virker helt utrolig for meg at noen mener dette spørsmålet er så viktig at det fortjener et eget parti, som attpåtil medfører redusert oppslutning rundt partiene som mener tilsvarende ting.
Men du har sikkert rett i at miljøpartiet har eneansvaret for at miljø kom inn på programmet til de etablerte partiene. Det kan imidlertid ikke være en evig eksistensberettigelse.
Kanksje du skulle lese partiprogrammene litt grundigere. MDG er det norske skuddet på det interansjonale treet av grønne partier. Vi er nok kanskje vensterorienterte men definitivt ikke sosialistiske. Vi har en mere konsekvent, ytterliggående om du vil, grønn agenda enn f.eks. Venstre og SV og ingen av de lumre bindingene til autoritære ideologier som skjemmer Rødt.
Hvem andre enn MDG går f. eks. inn for å stanse norsk oljeutvinning og avvise økt disponibel realinntekt som politisk målsetting?
For å svare på det siste går vel Rødt inn for begge disse tingene?
Lese partiprogrammene grundigere? Jeg brukte kvelden i går på å lese hele arbeidsprogrammet og prinsipprogrammet deres. Det får da være grenser for terskler før jeg skal være meningsberettiga.
Jeg mener altså ikke at politikken deres er på trynet; som sagt støtter jeg mesteparten. Derfor syns jeg det er rart at dere velger en strategi der dere effektivt sett reduserer likesinnede partiers innflytelse uten å ha noen mulighet til å oppnå egne resultater. Jeg ser også at det er forskjeller mellom dere og andre partiene; men jeg mener de er for små til å forsvare MDGs strategiske valg.
Neida. Rødt har ingen steder gått inn for å stanse oljeutvinnigna i Norge, til tross for slagordet “La olja ligge”. (Rødt er politiske lommetyver av første rang og tar ikke fem øre for å opptre med falsk fasade.)
heller ikke går Rødt inn for stans i norsk forbruksvekst.
Fra Rødts prinsipprogram:
“Kontinuerlig vekst i forbruket av ikke-fornybare ressurser og fortsatt rovdrift på fiskeressurser og jord på globalt nivå er en miljømessig umulighet. Det vil få katastrofale konsekvenser dersom alle land i verden kommer opp på de rike landenes nivå i ressursforbruk. For Rødt er det uakseptabelt at vi skal ha et privilegert forbruksnivå i Norge, mens dette skal nektes folk i India. Derfor må både vårt forbruk av ikke-fornybare ressurser og vår andel av bruken av de biologiske ressursene ned”
Fra deres program for en fossilfri fremtid:
“Rødt ønsker å stanse all nyutbygging av olje– og gassressurser i Norge. Rødt mener at klimatrusselen må tas på alvor, og at alle kutt i norske utslipp må tas i Norge.”
Men du mener selvsagt at de lyver. Jeg vet ikke helt hvordan du skal måle hvorvidt Rødt følger løftene sine eller ikke, all den tid de aldri har hatt makt.
Det er en viktig gradsforskjell mellom å stanse oljeutvinning og å stanse utvikling av nye felt
Det er også en tilsvarende forskjell på å erkjenne at veksten en eller annen gang må stanse og å gå inn for å stanse nå.
En av hovedgrunnene til at jeg stemmer grønt er at MDG aldri, overhodet, vil spille miljøpolitikk utover sidelinjen i møte med realpolitiske hensyn. Det kan man ikke si om SV, og spesielt ikke om Rødt. Uansett hvilken regjeringen vi får etter valget, blir det garantert åpnet for økt oljeutvinning i nord, og det vil bli lagt press for videre leting nordover mot Svalbard, jmf Oljeindustriens landsforenings uttalte målsettninger . Med MDG i regjering, ville det i hvertfall vært en reell stemme mot slike, og lignende, overgrep.
En annen ting som også, for min del, taler mot å stemme på SV eller Rødt og å arbeide for miljøpolitikk gjennom den “ordinære miljøbevegelsen” er følgende. Jeg deltok på et foredrag, i regi av Fremtiden i Våre Hender, hvor Steinar Lem holdt et glimrende foredrag om miljøpolitikk. I etterkant av foredraget spurte jeg ham om hvorfor ikke FIVH arbeidet for å danne en politisk fløy, eller aktivt støtte et miljøparti som MDG. Han svarte at det ville ødelegge FIVH, ettersom medlemmenes politiske preferanser var vidt forskjellige. Greit nok, men det sier, for min del, litt for mye om den dobbeltmoralen som eksisterer i miljøbevegelsen. Miljøaktivisme er sjarmerende statusaktivitet, men når det virkelig gjelder så går man for trygge, konforme løsninger. Dette er SV et forbilledlig eksempel på. Så kan man selvsagt innvende at de lille de får til er verdt kamelene de svelger, men NEI, det er ikke det. Det er utilgivelig at de gang på gang bøyer nakken for APs oljeabisjoner. Det er dette fremtidens politikk bør handle om, og når det gjelder miljø er MDG en usammenlignbar ener.
Men med SV, V eller Rødt i regjering blir det også en stemme mot utvinning i LoVe, og sannsynligvis også lenger nord.
Det siste avsnittet ditt mener jeg er veldig avslørende. Jeg vegret meg for å skrive det inn i artikkelen, men det må være grunn til å stille spørsmålet: Er MDG en “convenient excuse” for folk som ønsker å fremstå som miljøbevisste, men vil unngå de reelle prioriteringene og dilemmaene man opplever i partier som har et bredere samfunnsengasjement? Sett at MDG satt i SVs posisjon på Stortinget og Regjeringen. Hva ville dere konkret ha gjort annerledes?
Jeg er ikke aktiv i MDG, så akkurat hva de konkret ville gjort annerledes enn SV får de svare på. Jeg tror nok likevell ganske sikkert at de ville gått av på spørsmålet om oljeutvinning. Og her ligger noe av kjernen i forskjellen på SV, Rødt og andre som fronter miljøpolitikk i forhold til MDG. Hos MDG, slik jeg forstår politikken, er hele programmet deres bygd opp rundt miljøpolitikk. Går man på kompromiss med den, er alt det andre irrelevant. Det er vel også derfor SV, Rødt og andre så gjerne kan ofre miljøet uten at det får noen alvorlige konsekvenser for den øvrige politikken.
Når det gjelder miljøpolitikk som alibi, så tror jeg du snur litt for mye på hva jeg mente. Det er nettopp det å være medlem i den ordinære miljøbevegelsen som er en “convenient excuse” for at man stemmer alt annet enn grønt i valget. Er man medlem i f. eks FIVH og ikke stemmer på et parti hvor miljøet er plattform/utgangspunktet for realpolitikken, hvor man uten blygsel ofrer miljøhensyn for andre hensyn, så er man etter mitt syn ikke særlig konsekvent i sine holdninger. Itillegg kan man jo spørre seg hvor mye det nytter å ha en slik schizofren holdning, miljøbevegelsen er for fraksjonert til at den kan stå imot APs oljepolitikk, og med SV som støttespiller blir APs politikk gjenomført.
Når det er sagt, så er vel også dette en av grunnene til at MDG aldri vil bli et særlig stort parti, for jo større man er jo flere kompromisser må man inngå, selvsagt.
Hvor ligger det heroiske i å gå ut av regjeringen? På hvilken måte ville det forhindre miljøskandalene?
Det er dette jeg mener med at MDG fort blir en convenient excuse. I stedet for å faktisk gå inn på de reelle dilemmaene man står overfor politisk, ikler man seg en drakt der man sier at man “alltid vil stå på miljøets side”. Men hva betyr egentlig det? Totalforbud mot bil– og flytrafikk? Hvor mye reduksjon i produksjonen av mat vil man akseptere? Det er ikke noe koherent standpunkt å hevde at man er overlegen andre partier fordi man har et prinsipp som kan lede i ett og allting, all den tid dette prinsippet ikke har en en-til-en–mapping til faktiske beslutninger i virkelige spørsmål.
Jeg er på ingen måte mot utvikling av idealsamfunn og ideologisk tenkning. Jeg mener bare at det ikke har noe i et parti å gjøre.
Vel, jeg tror ikke at miljøskandalene vil bli forhindret om MDG hadde hatt mulighet til å komme i regjering, men de blir heller ikke forhindret med Rødt eller SV i regjering. Men i motsetning til Rødt og SV ville man ikke legitimert en AP-dominert regjering hvor miljøkampen brukes som alibi for fortsatt økonomisk vekst. Dersom et parti velger å gå på f. eks spørsmålet om oljeutvinning i nord, så gir det et særdeles sterkt budskap, tilsvarende vil et parti som velger å bli sittende sende et budskap om at spørsmålet om oljeutvinning(drivstoff i den kapitalistiske økonomi og et sterkt symbol på vestlig ideologi) er sekundært. For all del, man kan gjerne si at man da får muligheten til å arbeide for fornybar energi, men dette er kosmetikk som ytterligere forsterker poenget mitt.
Konkrete eksempler på miljøpolitikk overlater jeg til MDG, men for min del handler det om å bevege seg langs begreper som f. eks økologisk fotavtrykk, en reell null-utslippspolitikk, importforbud av soyabønner(hovedingrediensen i kraftfor) fra land med regnskog, omlegging til “grønn” økonomi, vekstnøytralitet kanskje også negativ vekst.
Du skriver at du er i mot at partier skal bedrive ideologisk tenkning! Hvem skal gjøre det da? Administratorne, juristene, økonomene, forskerne eller kanskje media? Da er du på god vei med å skape en ideologi om et teknokratisk idealsamfunn. Jeg er enig i at det ikke er heldig at institusjoner som AP og Høyre bedriver selvbærende ideologisk tenkning, men småpartier som MDG, Rødt, pensjonistpartiet og andre kan ikke sammenlignes med tunggrodde systembærere.
Miljøspørsmål blei vel sett på dagsordenen i Noreg rundt 1970, og mellom andre SV, Venstre og RV tok opp miljøspørsmål lenge før Miljøpartiet Dei Grøne (MDG) blei stifta. Så det blir heilt feil å seie at det var MDG som fyrst tok opp slike saker.
Ellers er jo det at SV eller Raudt ikkje berre tek omsyn til miljøvern, men òg andre interesser, ein bra og ikkje eit dårleg trekk med desse partia. Det er mogeleg at det er vanskeleg for miljøpartistar å skjønne, men det finst faktisk andre omsyn å ta i tillegg til miljøet. (Industri)Arbeidsplassar til dømes (her er ikkje partia på til venstre for Arbeidatpartiet gode nok heller, men det verkar som om MDG er verre). Dersom MDG vil leggje ned den viktigaste næringa i landet på ein augneblunk, er det eit godt argument for å ikkje støtte partiet. Raudt vil iallefall gje industrien noko tid til å omstille seg. MDG verkar som eit parti for idealistiske middelklassefolk, som er nøgd med å nappe nokre veljarar ifrå SV og Venstre, men som ikkje er i stand til å ta opp kampen mot partia på høgresida. Eg kan vanskeleg skjønne korleis dei vil ta opp kampen mot Frp med å “avvise økt disponibel realinntekt” for folk flest. MDG stiller seg jo her tvert imot fag– og arbeidarrørsla sin kamp.
Ein annan sak er jo at når MDG-folk kan seie at partiet aldri kjem til å kompromisse i miljøspørsmål, så skuldast jo det at dei aldri har vore i ein posisjon til å gjere kompromiss. Eg trur nok at grøne parti i land der dei faktisk har hatt regjeringsmakt, som til dømes Tyskland, har mått kompromisse ein heil del. Nå har jo ikkje det naudsynleg vore så gale, Tyskland har jo trass alt fått eit av dei sterkaste venstrepartia i Europa.
Du har selvsagt rett i at det var en grønn bølge i norks politikk på 1970tallet, da både SF/Sv, Venstre og Senterpartiet lanserte dypgrønne programmer. Særlig Venstre strakte seg den gangen langt under inspirasjon av Arne Næss, som bl.a. lanserte en trepolet politkkmodell, der de tre hjørnene ( eller polene) var henholdsvis rødt, blått og grønt.
NÅ bleknet imidlertid grønnfargen i disse partiene etterhvert, og i 1988 ble det derfor dannet et mere radikalt grønt parti. Det kan være verdt å merke seg at Næss var medlem av Miljøpartiet De Grønne fra det ble dannet til han døde.
Om vi holder oss til teorien om de tre polene, så fungerer den bl.a. slik at et parti helt i det grønne hjørnet kan styrke de grønne kreftene i hele feltet. SVs sterke miljøvalgkamp i 1989 var åpenbart sterkt influert av at MDG det året sto fram son konkurrent. Manglende gjennomslag i 1989 var en viktig årsak til at partiet ble marginalisert.
Der de Grønne har plasser i kommunestyrene har de hatt en innflytelse større enn antallet mandater skulle tilsi. I Trondheim inngår MDG med i den styrende flertallskoalisjonen, sammen me AP, SV og SP. Dette samarbeidet har fungret bra, og De grønne har lært seg å samarbeide. Partiet som nå heter Rødt er derimot ikke ønsket i denne koalisjonen, bl. a. på grunn av manglende budsjettdisiplin.
Under årets valgkamp har Miljøpartiet De grønne stått fram med ny vitalitet og markert seg sterkere enn noen gang tidligere. Hvor stort utslag dette gir i stemmer ved mandgens stortingsvalg gjenstår å se, men partiet kommer åpenbart til å gå styrket ut av denne valgkampen og kommer garantert sterkt tilbake ved lokalvalgene i 2011.
Godt innlegg. Min hovedirritasjon ved MDG er synet på alternativ medisin og stråling fra strømledninger. De vil ha strålefrie områder osv. Litt for sølvpapirhatt for meg.
Heldigvis klarer landsstyremedlem Øyvind Strømmen å forklare dette langt bedre enn meg;
http://oyvindstrommen.vgb.no/2009/09/13/mysteriet-de-gr%C3%B8nne-forklart/
[…] noen foreslår Miljøpartiet De GrønneLes dette innlegget hos Sigve Indregaard.: Det oppsummerer i grunnen mitt syn, også. Dessuten vil jeg gjerne påvirke stortingskabalen med […]
[…] får visstnok oppklart mitt mysterium, men ender opp som mer forvirret enn tidligere. Det kan neppe være et bra tegn. Jeg svarer her […]
[…] Sigve Indregard mener Miljøpartiet De Grønne er et mysterium, og at vi grønne heller skulle jobbet i partier som SV og Venstre, fulgt opp i denne bloggposten. […]