Hvordan telles valget?
av Sigve Indregard
Det er ikke mange av velgerne som vet hvordan et stortingsvalg faktisk telles opp. Indregards Voksenopplæring skal nå ta deg gjennom detaljene, slik at også du kan briefe med nerdete begreper på valgvake eller i lunsjen.
Det er egentlig tre spørsmål vi trenger å svare på: Hvordan fordeles stortingsplassene mellom fylkene? Hvordan teller vi opp i fylket? Og hva er et utjevningsmandat?
Hvordan fordeles stortingsplassene mellom fylkene?
Hvert åttende år, sist i 2004, fordeles plassene på Stortinget mellom landets 19 fylker. Det gjøres ut fra en formel: du tar antall innbyggere i fylket ved årsskiftet, og legger til antall kvadratkilometer gange 1,8. Dermed får hvert fylke en slags skår. Siden antall innbyggere er 4,7 millioner og antall kvadratkilometer er 323 802, blir det omtrentlig slik at innbyggere flatemål teller en åttendedel og antall innbyggere sju åttendedeler.
Når disse skårene er klare, så deles de flere ganger på en tallrekke: 1, 3, 5, 7 osv. De tallene som da kommer ut heter kvotienter. De 150 høyeste kvotientene gir stortingsplass (et distriktsmandat). For å illustrere kan vi bruke et litt enklere eksempel, der fylkene “by” og “bygd” skal kjempe om totalt fem stortingsplasser:
| Innbyggere | Flatemål | Skår | Delt på 1 | 3 | 5 | 7 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| By | 575 000 | 432 | 575 778 | 575 778 | 191 926 | 38 385 | 5 484 |
| Bygd | 70 000 | 48 000 | 156 400 | 156 400 | 52 133 | 10 427 | 1 490 |
I dette tilfellet blir det tre distriksplasser til By og to til Bygd — de fem høyeste kvotientene i tabellen.i
Til slutt er det nitten utjevningsmandater. Disse fordeles med ett mandat per fylke. Resultet blir at Oslo har 17 mandater, Akershus 16, mens Aust-Agder er helt sist med fire mandater.
Hvordan fordeles mandatene på partiene?
Valglokalene er stengt. I hvert fylke tar man nå for seg sine plasser og en liste over antall stemmer på hvert parti. På samme måte som i fordelingen over deler man skåren (antall stemmer) på en tallrekke, men i dette tilfellet en litt annen rekke (1.4, 3, 5, 7 osv.). Deretter sorteres kvotientene og de x antall høyeste kvotientene gir en plass på Stortinget. Enkelt og greit!
Et talleksempel igjen. I By skal de tre distriktsmandatene fordeles på partiene. Tre partier stilte liste: Sosialistene, De Konservative og Nazistene. Sosialistene fikk 100 000 stemmer, De Konservative fikk 70 000 stemmer og Nazistene fikk 10 000. Slik blir utregninga da:
| Stemmer | 1,4 | 3 | |
|---|---|---|---|
| Sosialistene | 100000 | 71 429 | 23 810 |
| Konserv. | 80000 | 57 143 | 19 048 |
| Nazi | 10000 | 7 143 | 2 381 |
Som vi ser her kommer ikke nazistene inn fordi Sosialistenes andre kvotient er høyere enn deres første. Systemet med at første delingstall er 1,4 sørger for et visst styringstillegg i forhold til en rent proporsjonal fordeling, dvs. at større partier tjener på den. Derfor går ofte utjevningsmandatene — som vi nå kommer til — til mindre partier.
Utjevningsmandater
Vi kan tenke oss at det var ti fylker i vårt eksempel der disse tre partiene stilte liste, og at resultatene ble helt like i alle fylkene: 2 til S, 1 til K og 0 til N. I så fall ville Stortinget bestått av 20 sosialister, 10 konservative og ingen nazister — en fordeling på 66 %, 33 % og 0 %. Men hvis vi teller prosentvis antall stemmer, ser vi at dette blir urettferdig. Sosialistene har 53 %, De Konservative har 42 % og Nazistene har 5 %. Stortinget, i dette tanketilfellet, ville ikke gjenspeile det folk faktisk har stemt.
Derfor har vi utjevningsmandater, ett for hvert fylke. Disse skal brukes til å gjøre partienes fordeling på Stortinget mer lik landsoppslutningen.
Først beregnes det hvor mange mandater et parti “skal ha” etter samme metode som i forrige avsnitt, bare at man bruker stemmetallet for hele landet. Partiene som har fler mandater enn de skal ha (Sosialdemokratene) legges til side. Det samme gjøres med partier som har mindre enn 4 prosent oppslutning. Deretter tildeles, enkelt og greit, disse mandatene til partiene.
Fordelingen av utjevningsmandater mellom fylkene er en artig bingo. Her lages det først kvotienter for hvert parti som skal ha utjevningsmandater i hvert eneste fylke. Kvotienten er enten stemmetallet (hvis partiet ikke har distriktsmandater i dette fylket) eller stemmetallet dividert på antall mandater + 1. I vårt eksempel får de konservative altså kvotienten \(\frac{80 000}{ 1+1} = 40000\).
Denne kvotienten gjøres så om til en ny kvotient: Den deles på gjennomsnittlig antall stemmer per distriktsmandat i fylket. Så vidt jeg forstår tar man altså antall avgitte stemmer og deler på antall distriktsmandater.
Deretter sorteres liste over parti per fylke etter denne kvotienten, og den øverste kommer inn. Når et parti har fått det antallet representanter det skal ha, strykes disse linjene i tabellen. Når et fylke har fått inn sitt utjevningsmandat, strykes de andre partienes kvotienter i dette fylket. Resultatet er, for å si det litt pent, at t blir nokså tilfeldig hvem som får utjevningsmandatene i Aust-Agder, Sogn og Fjordane og Finnmark. Fordelingen forsøker å gjøre det slik at utjevningsmandatene skal gå til partier der de hadde mange “overskuddsstemmer” eller “nytteløse stemmer” — altså stemmer som ikke ga mandat, men i kombinasjon med kravet om at det skal være ett utjevningsmandat i hvert fylke blir det likevel mye tilfeldigheter.
Sånn! Da vet du hvordan det foregår. Divideringen på kvotienter med tallrekker er St. Laguës metode, og siden vi har innført 1,4 som første kvotient kaller vi det for St. Laguës “modifiserte” metode. Vi som bruker denne metoden er i eksklusivt selskap: Nepal, Norge og Sverige er alene om denne. St. Laguës metode uten modifisering brukes av noen flere: New Zealand, Bosnia, Latvia, Kosovo og Tyskland.
Fotnoter
- Flatemålene for By og Bygd er hhv. Oslo og Finnmark. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Takk for fin informasjon!
Men kan noen fortelle meg hvorfor vi man ‘legger til antall kvadratkilometer gange 1,8′? Er folk mer verdt hvis de har lengre avstand til naboen?
Og hvorfor innfører man ikke det samme prinsippet ved lokalvalg? I Oslo kunne da stemmene i Holmenkollåsen telle dobbelt av stemmene på Tøyen.
Formelt er begrunnelsen at nærhet til bysentra også innebærer nærhet til maktsentra. Pragmatisk sett er det også slik at en ren fordeling etter folketall ville gi 2 distriktsmandater til Finnmark, 3 til Sogn og Fjordane og Aust-Agder, og hele 18 til Oslo (+2 i forhold til i dag). Med to eller tre mandater ville det være veldig lite interessant å drive politikk i disse valgdistriktene, og det kan på sikt undergrave respekten for og ønsket om å delta i politikken.
Men det er et påfallende pragmatisk innslag i en ellers veldig prinsipiell debatt. Jeg er ikke sikker på hva jeg mener om dette; jeg mener et mandat eller to til Finnmark ikke er så viktig at det fortjener de veldig harde karakteristikkene det noen gang får fra urbane kommentatorer. Hvis det faktisk hjelper til å utligne den maktubalansen som finnes mellom by og bygd og nord og sør er det kanskje verd et lite brudd på prinsippene.
En mann (eller kvinne), en stemme. Det høres ut som noe venstresiden er for, eller?? Meg bekjent er det bare Frp som går inn for dette (forøvrig et overraskende prinsippfast standpunkt fra deres side, med tanke på at de tjener på systemet med sin sterke støtte i distriktene).
Det er trist at noen i 2009 kan mene at alle borgere ikke skal ha de samme demokratiske rettighetene.
Denne oppblåste retorikken er ikke på sin plass, syns jeg. Jeg ble spurt om hvorfor systemet var slik, og svarte på det. Oppvektingen av små fylker bidrar til at det blir flere mandater fra disse fylkene — det er helt riktig — men det viktigste spørsmålet for folk flest er hvordan partiet gjør det nasjonalt. Her fungerer det nye utjevningsmandatsystemet slik at Stortingets sammensetning langt på vei er så nær valgresultatet som mulig når man bare teller stemmene til partiene over fire prosent. Og i den utregningen (som jeg tror de aller fleste også mener er den viktigste) teller alle stemmer akkurat like mye.
Men hvis du virkelig er opptatt av “hver mann en stemme” bør du rette inn skytset mot sperregrensen. Den innfører taktiske elementer i valget som gjør den “reelle” oppslutningen om småpartier rundt 2–3 prosent svært vanskelig å måle i valg, fordi folk (med rette!) er redde for å kaste bort stemmen sin. Hvorfor ville det være et stort problem om partier som Rødt, med 2 % oppslutning, dermed fikk 2 % av stortingsmandatene?
Sperregrensen har en viktig rolle å spille. Den sikrer at marginale grupperinger ikke får uforholdsmessig stor makt.
Nope, Terje. Sperregrensen sørger for at små partier ikke får –forholdsmessig– stor makt, altså for at de ikke får makt i forhold til stemmetallet.
Ettersom det ikke kreves parlamentarisk flertall for å stifte regjering i Norge er heller ikke vippeproblematikk så sentralt her.
Helt enig. At disse 2 ekstra mandatene til Finnmark og kanskje 1 til S&F skulle utgjøre et stort demokratisk problem er for meg et mysterium.
Et annet viktig poeng er at systemet med utjevningsmandater innebærer at Finnmarks “ekstrapoeng” i form av mandater bare i veldig sære tilfeller vil ha noe utslag på partienes totale representasjon på Stortinget. Det flytter bare f.eks. et Venstre-mandat fra Akershus til Finnmark.
Dette er feil. I valgene 93 og 97 ble Høyre klart større enn henholdsvis Senterpartiet og Krf, men de fikk flere representanter. (jeg er klar over at systemet er marginalt justert siden den gang, men den grunnleggende urettferdigheten ligger fast).
Du mente kanskje ‘færre’ i stedet for ‘flere’? ;-)
Uansett morsomt å legge merke til hvordan f.eks. Grete Faremo mente presidentvalget i USA i 2000 var udemokratisk siden Bush ble president med færre stemmer enn Gore. Men hun var helt taus om at ved stortingsvalget i 2005 var det større udemokratisk forskjell i forholdet mellom stemmer bak de to blokkene på Stortinget.
Kanskje jeg formulerte meg upresist. “de” sikter til Senterpartiet (93) og Krf (97) som fikk færre stemmer men flere representanter
Marginale endringer du liksom. Vi gikk fra åtte til nitten utjevningsmandater, noe som selvsagt ga en helt annen mulighet til å faktisk jevne ut proporsjonene. Konkret var problemet at Venstre fikk sine fem-seks prosent uten å få uttelling i form av distriktsmandat i mer enn to fylker, og dermed stakk av med fem utjevningsmandater for å korrigere for dette. Med nitten mandater å fordele blir dette mye bedre, for det er umulig at et parti kan kvalifisere til så mange utjevningsmandater uten å oppnå distriktsmandater.
For øvrig: Den eneste løsningen på problemstillingen din er å proporsjonalt tildele setene på Stortinget etter nasjonal oppslutning, og dermed fjerne valgkretser helt fra systemet. Under visse forutsetninger kan et parti da oppnå 100 % av stemmene i Finnmark uten å bli representert på Stortinget. Selv om vi har få slike lokale og regionale fenomener akkurat nå (kanskje mest pga. sperregrensen) betyr ikke det at denne aksen er uviktig og at et slikt system vil medføre store problemer med å opprettholde tilliten til systemet i hele landet.
Nei, min løsning er at mandater tildeles på grunnlag av folk, ikke skog og jorder. Hvis man synes det er lite med to finnmarkinger på tinget, kan man øke det totale anntall mandater.
Terje:
Sperregrensen i Norge er “positiv”, dvs at det gir tilgang til utjevningsmandater. Partiet kan likevel få mandater ved geografisk konsentrert oppslutning. Andre land (f.eks. Tyskland) har såvidt jeg har forstått “negativ” sperregrense, slik at et parti ikke kommer inn uten minimum oppslutning.
Terje har en relevant innvendig mot geografi-tillegget i fordeling av mandater, men poenget er likevel for enkelt. Demokrati og rettferdighet kan ikke reduseres til et spørsmål om perfekt proporsjonalitet. Som kjent har mange demokratiske land en kombinasjon av areal og befolkning, i f.eks. USA er senatet statenes forsamling mens huset er “folkets” forsamling. På denne måten balanseres kjøttvekten med hensyn til statenes “stemme”.
Et sentralstyrt land som Norge (jada, Norge er svært sentralisert) er grunnleggende udemokratisk. Det meste av det som skjer i Finnmark er jo bestemt av Staten, altså Stortinget. Men Finnmark har bare 4 på Stortinget. Dermed har folk i f.eks. Vestfold langt større innflytelse over Finnmark enn finnmarkingene selv. Er det rettferdig og demokratisk?
Se også min blogg (sorry, reklame):
http://konradstankesmie.blogspot.com/2009/08/en-udemokratisk-valgordning.html
Konrad:
Du hevder at valgordningene i USA og Storbritannia er udemokratiske. Jeg er helt enig! Men det er ikke et argument for at vi skal ha en udemokratisk ordning i Norge også. I mangel av bedre alternativer mener jeg faktisk at stemmer skal være like mye verd i hele landet.
Dessuten er argumentet om avstand til “makta” svakt. En innvandrer på Tveita eller en trygdet i Sunnhordaland, kan være like langt unna “makta” som en lege i Finnmark.
Terje:
Du tar ikke poenget. Jeg har ikke sagt at USA er udemokratisk, jeg har sagt at USA balanserer flere hensyn i sitt system (der representasjon på føderalt nivå etter kjøttvekt bare er ett av flere hensyn). Et hensyn er å beskytte minoriteter mot flertallet, flertallsstyre betyr nemlig ikke flertallsdiktatur. Spørsmålet blir: Hvorfor skal østlendinger har større innflytelse over politikken i S&F enn sogninger og fjordinger? Det blir nemlig konsekvensen av å være sterkt sentralstyrt som Norge.