Når jeg skrev om helseøkonomi, antydet jeg at noen av våre foregangsland overforbruker helsetjenester uten å dermed få bedre helse. I tillegg hevdet jeg at etterspørselen etter helsetjenester er nærmest umettelig, og at det derfor er grunnlag for å hevde at helsetjenester bør reguleres på annet vis enn å la folk bruke alle pengene sine på helse (for de matematisk innrettede er marginalnytten av helsetjenester over et visst nivå overvurdert av helsekundene.)
Her er tallenes tale. Vi ser først på utviklingen innenfor vestlige lands (og Japans) bruk av helsetjenester, målt som andel av BNP. Her er det viktig å huske på at BNP har skutt i været i alle disse landene, slik at i absolutt omfang har helsetjenestene vokst mer enn disse grafene. En advarsel: skalaene er ulike fra boks til boks.
Jeg vil trekke frem to poenger: For det første har kostnadene økt svært mye i alle landene som er med. Alle har mer enn eller nær en dobling, med unntak for Danmark og Sverige, som hadde det høyeste utgangspunktet i 1960. Norge, Island og USA stiller i en særklasse med tredobling.
Så til det viktigste poenget. Her ser vi Norges forbruk av helsetjenester som andel av BNP tegnet sammen med USAs:
En urettferdig sammenligning, sier du, fordi Norge hadde en voldsom BNP-vekst med oljeutvinningen? Vel, jeg vet nå ikke det. Her er Norge og USA sammenlignet igjen, men denne gang med faktiske kostnader per hode til helsetjenester (målt i sammenlignbare PPP-dollar):
Og da er det på sin plass å minne om at formålet med denne øvelsen ikke er å vise at USA bruker for mye på helse. Det kan hende at 15 % av vår produksjon bør brukes på helsetjenester. Poenget er at dette må kombineres med det faktum at amerikanerne ikke er friskere enn nordmenn — snarere tvert imot. Amerikanerne gjør det mulig å overforbruke helsetjenester, noe som i seg selv er sløseri (lavere marginalnytte enn marginalkostnad) og som presser opp legenes lønninger.
Såvidt jeg kan forstå er det mest naturlig å peke på det privatiserte helseforsikringssystemet som årsaken til disse ulikhetene.
Kilden til tallene er OECD.
Andre som skriver om dette:
- Manifest analyse (her og her)
- Minneapolise
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Mer om helse by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Den er urettferdig fordi det er så mye forskning i de amerikanske tallene, mens forskning er egne budsjetter i Norge.
Nåh. I Norge er rundt 9 % av samla helseutgifter knytta til farmasøytiske selskaper, men deler av de offentlige midlene til helse går jo også til forskning i regi av de offentlige helseinstitusjonene. I USA er tallet 12 % for de farmasøytiske. Det er heller ikke uten videre rimelig å si at farmasøytisk forskning er samfunnsnyttig. Som f.eks. Ben Goldacre’s bok Bad Science påpeker, har veldig mye av farmasiforskningen gått til marginale forbedringer eller direkte kopier av andre medisiner — og i noen tilfeller til å finne opp medisiner for sykdommer vi ikke visste at fantes. Store deler av denne industrien befinner seg i USA.
Forskning er selvsagt viktig, men det foregår faktisk veldig mye viktig medisinsk forskning gjennom grunnforskning også.
Så kan man si at det amerikanske helseforsikringssystemet ikke skal straffes for at deres egen farmasøytiske industri er stor og kreativ på markedsføringssida. Men på viktige punkter er det rimelig å hevde at det finnes en sammenheng. Når legene fungerer som portvakt til hva som er fornuftige behandlinger å tillate, bidrar det til å gjøre markedet mindre for kostbare medisinske intervensjoner i småproblemer, og til å dempe forventningen om at alle problemer skal løses gjennom en pille.
Høyresiden i debatten om helse hevder at det er ledig kapasitet i privat helsesektor,og at køene vil bli kortere hvis denne kapasiteten blir tatt ibruk.
Er dette logisk? Er det ikke slik at de private legene forsvinner fra det offentlige helsevesenet,og at køene der derfor vil bevege seg saktere?
Antall pasienter i offentlige køer vil selvsagt gå ned når de private legene tar med seg endel av dem over, men vil ikke dette oppveies av saktere bevegelse i de køene som finnes? Vil ikke alt ende som status Quo utenom det at de med penger kommer raskere frem i køen? Mange spørsmål til en klok og kunnskapsrik mann – .
Spørsmål 1: Så lenge de ikke samtidig skal tømme andre land for leger ved å betale dem for å komme til Norge, blir ikke køene kortere ved å behandler flere på private institusjoner. Privatsykehuseierne har prøvd å fremstille det som om de står klar med en masse behandlingsplasser, men sannheten er at det i beste fall er senger, ikke leger.
Høyresida argumenterer for to mekanismer som skal bidra til økt behandling ved privatisering: den ene er effektivisering, den andre er økt tilgang på leger. Effektivisering er ikke påviselig i internasjonale sammenligninger. En grunn til å tvile på denne mekanismen er at privatiseringen vil øke legenes lønn og selvbestemmelse. Da kan det fort hende at de kutter ned på arbeidsinnsatsen i og med at de jobber veldig mye i dag og tjener “nok”.
Den andre mekanismen er flere leger. Det kan være at vi kommer til å rekruttere flere leger fra fattigere land hit til Norge. Jeg mener at det er umoralsk, men hvis vi virkelig mener at helsekøer i Norge er høyeste prioritet, kan vi nok komme et stykke på vei ved å dra leger ut av øst-Europa, India og Afrika. Kostnaden er, selvsagt, at flere mennesker dør i verden.
Hvilken kø folk står i har naturligvis lite å si. Hvor lang køene blir avhenger av de to punktene nevnt over.
Et siste moment er at høyresida av og til hevder at privat sykeforsikring kan sende folk ut av Norge for behandling. Det kan muligens være sant, men det er vel de færreste land som står med noen vesentlig overkapasitet i helsevesenet. Det handler derfor om private, kostbare institusjoner i utlandet, som spesifikt tar overpris for å alltid ha ledig kapasitet til å behandle rike. Det ville være bedre fordelingsmessig å sluse disse legene inn i det offentlige helsevesenet. De har lav marginaleffektivitet (i og med at de koster så mye og behandler såpass få), men det er igjen et tilfelle der vi selvsagt kan få nordmenn foran andre i helsekøa i verden. Jeg mener ikke det er moralsk riktig å bygge opp et slikt marked.
Et privat tilbud vil kunne øke kapasitet dersom det gjør at offentlig ansatte leger jobber utenom sin arbeidstid i det offentlige. Motivasjonen vil kunne være bedre lønn for denne ekstrajobbingen. Men det er fullt mulig å lønne leger for å jobbe ekstra også i det offentlige, og det gøres ved flere sykehus, for å ta unna ventelsiter på utvalgte lidelser.
Problemet for Norge (og USA) er at uansett hvem som betaler regningen (staten eller forsikringsselskapet), vil en økt aktivitet både i det offentlige og i det private, gi økte totale utgifter til helsevesenet.
Det er mulig. Det er også mulig at legene i stedet slutter i det offentlige og tjener de samme pengene på kortere tid i det private, og tar seg gode ferier med familien. Jeg tror ikke at hovedproblemet i norsk helsevesen er en underutnyttelse av de eksisterende legene.
Du har helt rett i at det ikke er underutnyttelse av leger i Norge. Problemet er nok heller at mange av oss ønsker å “utnyttes” mindre enn før. Dvs ha mer fritid enn tidligere generasjoner uansett. Problemet du nevner med at leger slutter totalt i det offentlige for å jobbe kun privat er nok ikke så stort idag, siden de mest spennende sykehusjobber fortsatt er på offentlige sykehus og ikke private, men siden endel helseforetak ikke tillater jobb hos “konkurrenter” forekommer det. Dersom antallet stillinger i det private øker og arbeidsforholdene fortsetter å bli dårligere i det offentlige, kan dette øke.
Poenget mitt forøvrig var at private institusjoner ikke nødvendigvis tilfører ekstra arbeidskraft i større grad enn det de offentlige selv kan gjøre dersom de vil betale for overtiden.