Danmark i luksusfella?
av Sigve Indregard
Den danske finansministeren møter et gigantisk underskudd på statsbudsjettet med å be danskene om å forbruke mer. I seg selv er dette en logisk, kortsiktig keynesianisme: penger i sving er bedre enn penger låst inn i banker som ikke ønsker å låne dem ut. Det ville sannsynligvis vært bedre og mer målrettet å heller bruke mer over statsbudsjettet (og dermed låne av folks fremtidige inntekter) enn å forsøke å lokke dem til direkte bruk, men men.
Så går finansministeren ett hakk videre, og ber folk om å trekke kredittkortene. Nå er det uklart for meg om ordet “kredittkort” brukes generelt om betalingskort i Danmark, og man kan jo håpe på det. Hvis ikke er finansministerens oppfordring å øke gjeldsgraden i en situasjon der nettopp prissetting og risikovurdering av gjeld har gått kraftig opp. Det er et fryktelig høyt spill.
I USA regner kredittkortselskapene med store tap på fordringer i tiden fremover. Slike tap kommer gjerne først et halvår etter at problemene inntreffer, fordi folk har anledning til å betale minstesummer en god stund før de faktisk må betale tilbake lånet, pluss et halvår på skyhøy rente. Enkelte kommentatorer spår at en kredittlånkollaps vil ligne på et etterskjelv etter finanskrisen. For å si det pent ønsker ikke danske forbrukere å være ekstra kredittbelånt hvis det intreffer.
Ideen om at privat forbruk er bra for økonomien stammer fra en litt for rask lesning av Keynes. På sikt er det viktig å bygge inn effektene av investeringer, og fordi tilgjengelige ressurser til investering er nøyaktig det landet evner å spare, blir et økt forbruk også til en lavere investeringsgrad. Det har langsiktige og dynamiske effekter, i tillegg til at også investeringer hjelper direkte på resesjonen.
En mer sofistikert lesing av Keynes vil derfor fremholde at offentlige investeringer og offentlig forbruk av varer og tjenester er langt å foretrekke foran å gå omveien via forbrukerne. For at det offentlige skal være i stand til det, kan det være nødvendig å trekke inn forbrukernes kjøpekraft i sterkere grad (hvis det viser seg at de ikke bruker pengene av frykt for fremtida). Å oppfordre forbrukerne til å ta opp lån for å berge landet, plasserer ansvaret på feil skuldre.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Dette med at det offentlige bruker våre penger i stedet for hver enkelt direkte, blir jo i grunnen mye det samme, bortsett fra at det antagelig ikke virker så truende/forpliktende for hver enkelt. Hva som er mest lønnsomt for samfunnet blir vel et spørsmål om hvilket /hvilke formål pengene er gått til.