Det siste momentet du trekker frem er viktig. USA har som land et kraftig overforbruk av helsetjenester målt som andel av BNP, men likevel så elendig fordelingsprofil på dette at de fattigste får relativt middelmådig oppfølging (dog er det ikke så ille som norske medier skal ha det til – de får akutt hjelp og mange får også bra behandling gjennom Medicare o.l.)

Jeg mener selvsagt ikke at alle overforbruker helsetjenester. For å gjenta meg selv igjen er det slik at etterspørselen etter helsetjenester er større enn tilbudet, nesten uansett nivå på tilbudet. Og du har rett i at dette ikke forbrukes av de som trenger det mest, men av de relativt velsituerte som tar en ekstra sjekk og pusher steinhardt for å få antibiotika mot forkjølelsesvirus.

Det siste du sier er helt riktig, men det forandrer vel ikke på poenget om at det er mer populært med yngre enn eldre pasienter?

Er det no visst at det er så stort overforbruk av helsetenester. Eg vil tru at det er ein god del underforbruk òg; folk som ikkje går til lækjaren (til dels av økonomiske årsaker, men òg av andre grunnar) sjølv om dei burde ha gjort det. Kva det samla resultatet av dette blir er vel ikkje opplagt.

“…det er mer populært å ha unge kvinner enn eldre menn som pasienter, for eksempel”

Eg trudde at det var meir populært for fastlækjarane å ha mannlege pasientar, sidan dei går mindre til lækjaren og dei fær/fekk betalt det same uavhengig av kjønnet på pasientane.

Du har helt rett i at forbruksartikler effektivt distribueres av markedsmekanismen. Det er nettopp derfor min motstand mot å gjøre det samme med helseprodukter begrunnes i hvordan disse tjenestene avviker fra vanlige varer.

Det finnes svært lite overbevisende empiri på at privatfinansierte helsemarkeder produserer mer effektivt. Den empirien som finnes baserer seg på deler av markedet som er helt urealistisk som mal for majoriteten – f.eks. synslasere og puppeoperasjoner. Tvert i mot forbruker det mest privatiserte helsevesenet i den vestlige verden (USA) vesentlig mye mer av BNP uten å levere særlig synlige resultater på overlevelse eller sykdomsnivå.

Hvis du faktisk er bekymra for at vi bruker for mye penger på å forlenge livene til folk (en i seg selv hårreisende idé, syns nå jeg), så er det svært underlig å kombinere dette med et ønske om å overlate flere av allokasjonsmekanismene til markedet. Både teori og empiri tyder på at folk vil bruke svært mye av sine ressurser på å forlenge sine egne liv, dersom de får anledning til det.

Du omtaler stordrift med bevilgninger ovenfra som likeverdige objekter for en statisk økonomisk og “rasjonell” betraktning.

Med få unntak er privat levering drift av alle forbruksartikler og foprbrukstjenester best, mest effektivt og gir best samfunnsnytte. Helsetjenester er 98% prosent privat forbruk, ikke fellesgoder, som Ap ynder å kalle det (institusjonenens eksistens er “felles”, men ikek driften, bruken). Det brukes for mye penger på å forlenge våre liv, alles, statsfinansiert. Det bør være opp til den enkelte, i større grad. Det meste som gjøres i helsevesenet er ikke-kritisk helsemessig sett, men ye er kritisk rent samfunnsøkonomisk (ventetid).

Sult og matmangel er også noe vi ikke vil at noen skal lide, av moralske, humanitære grunner. Hvordan kan vi da ha begått den kardinalfeil å ha overlatt matforsyningen i landet til private aktører?

Det logiske neste blir dessuten at Helse-Hansen må forby private helseforsikringer. Det er jo så forbasket ubeleilig at folk ikke TROR på det hellige, treenige, offentlige, monopolistiske norske helsevesen. Tvang må nok til, av moralske grunner.