Resonnementene mine rundt private helseforsikringer er som følger:
- Etterspørselen etter helsetjenester (gitt av leger) er svært mye større enn tilbudet i Norge i dag.
- Rask utvikling innenfor medisin gjør også at etterspørselen øker markant. Mens leger på 20-tallet stort sett bare kunne gi deg litt morfin og en god prat på sengekanten, kan vi om svært kort tid begynne med behandlinger gjennom DNA-manipulering og nanoroboter — til astronomiske kostnader. Denne utviklingen gjør at mulige behandlinger øker voldsomt.
- Mennesker er særdeles irrasjonelle aktører når det kommer til vurderinger av nødvendigheten av å gå til legen. Det skyldes at rasjonelle beslutninger i den økonomiske forstanden krever perfekt informasjon, men vi oppsøker jo legen nettopp av den grunn at vi ikke har perfekt informasjon. Forbruket av legetjenester er derfor mye større enn det samfunnsøkonomisk optimale: bare spør en hvilken som helst legevaktlege om hvor mange av pasientene hun får som faktisk trenger behandling.
- De tre ovennevnte punktene innebærer at det er nødvendig med allokering av helsetjenestene, altså at vi har en mekanisme som fordeler legenes timer på pasientene.
- En mulig allokeringsmekanisme er markedsløsningen. Da vil et ordinært “priskryss” avgjøre hvor mange operasjoner av forskjellige slag som blir utført. Det er seks store problemer for et rent markedsbasert helsevesen:
- For det første er ofte pasientene besvimte, så syke eller så unge at de kan ta stilling til en pris.
- For det andre vil betalingsviljen for en livreddende operasjon være uendelig, noe som ikke er et problem i et normalt marked, men et stort problem i kombinasjon med de andre punktene jeg nevner her.
- For det tredje kan ikke pasienter med akutte lidelser velge sykehus, og det oppstår derfor “lokalmonopoler”.
- For det fjerde er kostnadene så dyre at det i praksis oppstår et forsikringsmarked, og det er ikke enkelt å skjønne hvordan forsikringsbyråkratenes avgjørelser av hvem som skal få behandling gjenspeiler et markedssystem.
- For det femte er det systematiske sammenhenger mellom behovet for helsetjenester og dårlig økonomi, slik at markedsallokeringen derfor ikke blir samfunnsøkonomisk optimal, men tilpasset de som har mest penger.
- For det sjette mener jeg at det er uetisk å tildele så viktige goder som nødvendige legebehandling etter andre kriterier enn ren humanisme, altså at alles helse er like mye verd. Andre kritikere av private helseløsninger legger dog for mye vekt på dette. Alt tyder på at dagens system også avviker fra disse prinsippene: det er mer populært å ha unge kvinner enn eldre menn som pasienter, for eksempel.
- Den andre allokeringsmekanismen er medisinsk-faglig, ut fra et webersk idealbyråkratisk system. Dette systemet skal arbeide etter politiske føringer, for eksempel knyttet til etiske og økonomiske grenser. Internt i systemet skal faglige standarder etableres og følges, slik at det kun er de overordnede rammene og de faglige vurderingene som avgjør prioriteringene.
- Den viktigste kritikken av dette systemet er at det er teknokratstyrt. Det betyr at, i motsetning til markedsløsningen, er vi avhengig av at folkene i systemet oppfører seg “ordentlig”.
- Den andre kritikken går på at systemet er politikerstyrt. Når finansieringen skjer over skatteseddelen kan vi ikke uten videre vite hva det samfunnsøkonomisk optimale forbruket av operasjoner er. Hvis folk betalte selv, ville vi fått et mer presist uttrykk for behovet for operasjoner veid opp mot andre behov. Når vi finansierer gjennom politisk bevilgning, kan vi raskt ende opp med å over– eller underforbruke helsetjenester.
- Vi har i dag et i hovedsak byråkratisk fordelingssystem, men med betydelige markedsmessige innslag.
- Når vi kombinerer disse tingene, kan vi se på konsekvensene av å øke det markedsmessige innslaget:
- Hvis vi holder tilbudet av leger konstant, vil effekten bli at vi øker legenes lønninger uten å produsere mer helse, og med en etisk mindre forsvarlig fordeling av godene.
- Vi kan tillate oss å anta at antallet leger vil øke noe som en følge av en slik utvikling (men jeg tillater meg å tvile: det er jo ikke noe forbud mot å kjøpe seg privatlege i dag). Det retter ikke opp på problemet med den etiske forsvarligheten, men det bidrar til å dempe lønnsveksten og øke produksjonen. Hvorvidt summen er positiv, avgjøres av alle de andre parametrene jeg har nevnt: Vil legeveksten være større enn etterspørselsveksten? Hvor mye større er etterspørselen enn tilbudet i dag? Hvor irrasjonelle er vi — altså hvor lite priselastisk er etterspørselen (mao.: vil rike vestkantfruer med litt forkjølelse slutte å gå til legen for å få antibiotika hvis vi dobler prisen for et legebesøk? Tripler den?)
- Veid opp mot hverandre er det derfor klart bedre å gå for en styrt løsning, men det finnes gode argumenter for å privatisere helsetjenester innenfor ikke-kritiske operasjoner: øyelaser, kosmetisk kirurgi, etc.
- Mao.: We should not change a winning team.
- Jeg er ikke veldig bekymra for at en viss andel med private helseforsikringer underminerer det generelt weberianske systemet, fordi høyresida i Norge ellers er enig med meg i de aller fleste punktene over. Så lenge det er snakk om at Staten skal kjøpe legetjenester hos private sykehus, representerer ikke dette noen uthuling av det offentlige systemet. Det er bare litt ineffektivt å betale de samme menneskene mer for å operere i et annet hus, men penger har vi jo nok av.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Helseøkonomisk teori by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
En grundig og god gjennomgang og argumentasjon.
Du nevner ikke incitamenter og effektiv organisering nå du omtaler privatdrevne helsetjenester. De er retningen på pengestrømmen som betyr noe her, fra pasienten eller fra Staten.
Du omtaler stordrift med bevilgninger ovenfra som likeverdige objekter for en statisk økonomisk og “rasjonell” betraktning.
Med få unntak er privat levering drift av alle forbruksartikler og foprbrukstjenester best, mest effektivt og gir best samfunnsnytte. Helsetjenester er 98% prosent privat forbruk, ikke fellesgoder, som Ap ynder å kalle det (institusjonenens eksistens er “felles”, men ikek driften, bruken). Det brukes for mye penger på å forlenge våre liv, alles, statsfinansiert. Det bør være opp til den enkelte, i større grad. Det meste som gjøres i helsevesenet er ikke-kritisk helsemessig sett, men ye er kritisk rent samfunnsøkonomisk (ventetid).
Sult og matmangel er også noe vi ikke vil at noen skal lide, av moralske, humanitære grunner. Hvordan kan vi da ha begått den kardinalfeil å ha overlatt matforsyningen i landet til private aktører?
Det logiske neste blir dessuten at Helse-Hansen må forby private helseforsikringer. Det er jo så forbasket ubeleilig at folk ikke TROR på det hellige, treenige, offentlige, monopolistiske norske helsevesen. Tvang må nok til, av moralske grunner.
Polemikken din om linken til matforsyning overser jo fire av de fem innvendingene jeg presenterer mot markedsstyring av helsetjenester. Jeg orker ikke svare mer på den.
Du har helt rett i at forbruksartikler effektivt distribueres av markedsmekanismen. Det er nettopp derfor min motstand mot å gjøre det samme med helseprodukter begrunnes i hvordan disse tjenestene avviker fra vanlige varer.
Det finnes svært lite overbevisende empiri på at privatfinansierte helsemarkeder produserer mer effektivt. Den empirien som finnes baserer seg på deler av markedet som er helt urealistisk som mal for majoriteten — f.eks. synslasere og puppeoperasjoner. Tvert i mot forbruker det mest privatiserte helsevesenet i den vestlige verden (USA) vesentlig mye mer av BNP uten å levere særlig synlige resultater på overlevelse eller sykdomsnivå.
Hvis du faktisk er bekymra for at vi bruker for mye penger på å forlenge livene til folk (en i seg selv hårreisende idé, syns nå jeg), så er det svært underlig å kombinere dette med et ønske om å overlate flere av allokasjonsmekanismene til markedet. Både teori og empiri tyder på at folk vil bruke svært mye av sine ressurser på å forlenge sine egne liv, dersom de får anledning til det.
Urgh du overser 4 av 6. Jeg mener også at når det gjelder pkt. 5 og 6 har vi etablert fornuftige ordninger for å omgå dette problemet når det gjelder sult og matmangel (sosialhjelp, kaller vi det). Tilsvarende ordningene er det vesentlig vanskeligere og dyrere å gjennomføre i et privatisert helsevesen.
“Forbruket av legetjenester er derfor mye større enn det samfunnsøkonomisk optimale…”
Er det no visst at det er så stort overforbruk av helsetenester. Eg vil tru at det er ein god del underforbruk òg; folk som ikkje går til lækjaren (til dels av økonomiske årsaker, men òg av andre grunnar) sjølv om dei burde ha gjort det. Kva det samla resultatet av dette blir er vel ikkje opplagt.
“…det er mer populært å ha unge kvinner enn eldre menn som pasienter, for eksempel”
Eg trudde at det var meir populært for fastlækjarane å ha mannlege pasientar, sidan dei går mindre til lækjaren og dei fær/fekk betalt det same uavhengig av kjønnet på pasientane.
Angående overforbruk: vel, hovedpoenget er at alt tilbud på leger umiddelbart blir sugd opp av økt etterspørsel. Det er mulig at vi i Norge klarer å begrense dette i sterkere grad. Den måten mer privatiserte helsesystemer bruker helsepersonell på er etter mitt syn et klart eksempel på overforbruk.
Det siste du sier er helt riktig, men det forandrer vel ikke på poenget om at det er mer populært med yngre enn eldre pasienter?
Tannhelsesystemet i Noreg er nokså privatisert, men eg har inntrykka av at underforbruk er eit mykje større problem enn overforbruk. Mange går mange år utan å gå til tannlækjaren, slik at når det fyrst går gale, må det kan hende ein større operasjon e.l. til. Det er sjølvsagt ikkje berre økonomiske forhold som speler inn her (jf. tannlækjarskrekk), men nokon verknad har dei høge kostnadene nok. Har derimot sjeldan høyrt om folk som har gått for mykje til tannlækjaren. Eg tvilar òg på at dei mange millionane utan helseforsikring i USA har eit overforbruk at helsetenester.
Ja, tannhelse stiller i særklasse.
Det siste momentet du trekker frem er viktig. USA har som land et kraftig overforbruk av helsetjenester målt som andel av BNP, men likevel så elendig fordelingsprofil på dette at de fattigste får relativt middelmådig oppfølging (dog er det ikke så ille som norske medier skal ha det til — de får akutt hjelp og mange får også bra behandling gjennom Medicare o.l.)
Jeg mener selvsagt ikke at alle overforbruker helsetjenester. For å gjenta meg selv igjen er det slik at etterspørselen etter helsetjenester er større enn tilbudet, nesten uansett nivå på tilbudet. Og du har rett i at dette ikke forbrukes av de som trenger det mest, men av de relativt velsituerte som tar en ekstra sjekk og pusher steinhardt for å få antibiotika mot forkjølelsesvirus.
Apropos overforbruk og fordeling av helsetjenster i USA: Minneapolise har nettopp skrevet en interessant post om dette, med utgangspunkt i sine egne erfaringer. Se http://minnea.com/?p=1354
Tusen takk for link abre, hyggelig :)
[…] jeg skrev om helseøkonomi, antydet jeg at noen av våre foregangsland overforbruker helsetjenester uten å dermed få bedre […]