Bestemorvoldtektsranere — et resultat av høyrebølgen?
av Sigve Indregard
I valgkampen kommer en gammel løgn til å bli repetert; den om at kriminaliteten er meget hardere og samfunnet farligere enn det var før. Det er en løgn med dobbel bunn. For det første er det løgnen om kriminaliteten og risikoen i seg selv. For det andre — og mer alvorlige — er det implikasjonen i denne løgnen om at folks sikkerhet først og fremst avhenger av kriminalitetsnivået.
I dag rykker en professor ut og advarer om at mange mistenkelige dødsfall aldri blir rapportert og undersøkt, og at det derfor er flere drap enn statistikkene tyder på. Det kan være riktig, men her ønsker jeg å se på utviklingen over tid. Det er liten grunn til å tro at andelen identifiserte drap skulle synke over tid. Bedre metoder og utstyr skulle normalt føre til at andelen øker (slik at statistikken underdriver gamle drapstall), men jeg velger heller å holde meg til en nokså nøktern idé om at andelen har holdt seg konstant, slik at tallene er direkte sammenlignbare over tid.i
Så, her er utviklingen for Norge, de siste førti år, hilsen SSB:
Første observasjon: Drapsratene har sunket kraftig siden slutten av åttitallet. Hvis vi skulle henge oss på den billige valgkampretorikken, ville det derfor være fristende å si at langt flere ble drept under høyrestyret og høyrebølgen. Bare for å bygge opp under dette billige poenget gikk faktisk drapsratene litt opp i begynnelsen av Bondevik II, også. Men hallo. Vi er da ikke barnslige nok til å hevde noe slikt.
Andre observasjon: Når drapsratene var merkbart høyere, skyldtes det en eksplosjon i mannlige ofre. For kvinner er trusselen nokså konstant, og vesentlig lavere enn for menn.
Tredje observasjon: Drapsratene er ekstremt lave. Statistisk sentralbyrå forteller oss at for hvert drapsoffer døde det ett tuberkuloseoffer, tre astmaofre, fire til fem alkoholofre, fem magesårofre, seks leversykdomsofre, åtte transportulykkesofre, ti åndedrettssyke, ti av forgiftning, ti fallulykkesofre, 13 ofre for “andre sykdommer i urin– og kjønnsorganer”, 27 ofre for “andre ulykker”, 45 ofre for “andre psykiske lidelser og atferdsmessige forstyrrelser”, 56 lungebetennelsesofre, 104 slagpasienter og 177 hjertesyke. Nesten dobbelt så mange døde av influensa. På toppen av dette kan vi også legge kunnskapen om at nesten alle drap skjer innenfor et kriminelt miljø, og dermed er resultatet at bestemor går ganske trygg.
Fokuset på kriminalitet som avgjørende for folks sikkerhet og trygghet — og spesielt eldres sikkerhet og trygghet — er helt malplassert. En million kroner til sandstrøing ville reddet langt flere liv enn å stenge alle grensene våre av frykt for skumle innvandrerdrapsbander. En satsing på tog til erstatning for bil kunne ha reddet like mange. Du kunne ha reddet flere fra trafikkdøden enn det er drapsofre ved å senke fartsgrensa overalt fem kilometer i timen.
Til sist: Jeg vet at kriminalitet er mer enn drap, men på grunn av de ulike tersklene for anmeldelse og registrering er det nesten umulig å finne god, sammenlignbar statistikk. Over tid endres også oppfatningen av hva som er et lovbrudd, og selvsagt endres også selve lovene. Et godt eksempel på at flere anmeldte lovbrudd ikke nødvendigvis betyr fler kriminelle handlinger, er voldtektsstatistikken, og spesielt de 95 % av voldtekter som skjer i nære relasjoner. Her var oppfatningen av hva som var et anmeldbart lovbrudd helt annerledes i 1969 enn i dag, men vi må passe på å ikke derfra dra konklusjonen om at voldtekter er på fremmarsj. Derfor er det lettest å se på absolutt målbare indikatorer, som antall drap.
Fotnoter
- Dette er et metodisk valg her, men det er også flere grunner til å tro at flere drap blir korrekt identifisert i dag. Det enorme mediefokuset på drap og kriminalitet påvirker også rettsmedisinere og ikke minst politifolk som finner døde mennesker. Jeg har derfor en veldig sterk magefølelse for at langt flere drap gikk upåaktet hen på femti– og sekstitallet, men det er — for meg — veldig vanskelig å påvise. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Setter du opp samme graf for voldtekter, knivstikkinger, overfallsvoldtekter også, slik at vi får et bilde av alvorlig kriminalitet utover drap ?
Jeg henviser deg til siste avsnitt i artikkelen, der jeg forklarer hvorfor det ikke er enkelt å lage slike grafer. Statistikken på dette er ikke allment tilgjengelig og ikke sammenlignbar over tid. Videre henviser jeg deg til Konrads kommentar under, som selv henviser til grafene du ba om for en kortere periode. De peker, som forventet, i omtrent samme retning som disse dataene. Det ville jo vært veldig underlig dersom én indikator på kriminalitet skulle stikke seg veldig ut.
Nemlig!
(Og vil man se dette i et enda videre perspektiv kan jeg anbefale denne posten hos Nekropolis: http://historisk.wordpress.com/2009/07/14/voldens-tidsalder/ , og, ikke minst, artiklene av Steven Pinker som han linker til).
Antall voldtekter har holdt seg svært stabilt (og lavt) de siste 15–20 årene. Vold mot person er også stabilt etter en liten økning tidlig på 90. Ellers er brudd på trafikkloven det som virkelig øker. Se kurver på min blogg (sorry, reklame, men Indregard får en anbefaling i retur).
Jeg er ikke kriminolog, men vil anta at arbeidsledighet/konjunktursituasjon og alkoholforbruk kan forklare svært mye av variasjonen i den svært så informative kurven.
Overfallsvoldtekt med flere gjerningsmenn, og tilhørende sterk skamfering av offeret, er vel et eksempel på en type kriminalitet vi aldri så i det hele tatt før 1990-tallet.
Homeinvations med skamfering av familier i eget hjem av ukjente gjerningsmenn er vel også relativt nytt.
Da jeg var barn låste vi aldri dørene; dette fallt oss aldri inn.
Hva vil du fram til?
At krim ikke finnes?
Eller at kvite heterofile menn bør iverksette sjølpisking for alle verdens synder?
(Råtips: Vi har Jesus til å ta seg av gammel skyld)
Bare en liten kommentar til NIP:
Den eneste nordiske statistikken om gruppevoldtekter jeg noengang har funnet var fra Sverige på 90-tallet; du finner den her. Den viser det motsatte av hva du sier her, nemlig nedgang i antall gruppevoldtekter på 90-tallet. Nå betyr ikke det at antallet ikke har gått opp igjen, men det er ikke noe nytt fenomen.
I tillegg er det verd å merke seg at overrepresentasjonen av innvandrere var lavere blant gruppevoldtekter enn voldtekter generelt, og at gruppevoldtektene i mindre grad enn andre voldtekter skjedde i byene.
Ja, kriminalitet endrer seg over tid. Vi så for eksempel ikke lynsjing i Vesten på nittitallet. Se forøvrig kamikazes kommentar.
Poenget mitt er det som står over: det bildet du åpenbart er lurt til å tro på av en eksplosiv økning i kriminaliteten er uriktig.
Homeinvations og gruppevoldtekter er i sin natur så spesielle og ødeleggende at dine bagatelliseringer er usmaklige.
Dine sidestillinger av dagens massevoldtekter med den macho seksualpraksisen “før i tiden” er et prakteksempel på verdirelativismens tåkeheim.
Du mener at drapsraten er uinteressant på grunn av at du mener (uten å underbygge det med statistikk) at gruppevoldtekter har blitt vanligere?
Jeg mener fortsatt bestemt at det å sette drap som mer alvorlig enn gruppevoldtekt ikke er å “bagatellisere” gruppevoldtektene.