Høyre og teorien om den fallende oppslutning
av Sigve Indregard
Dagens Næringsliv har samlet sammen venner av Høyre for å diskutere partiets krise. Ingressen skildrer et parti på vei mot sperregrensen: “Finnes det noen vei opp for partiet, som med unntak for bølgen på 1970–80 tallet har opplevd jevn nedgang i over hundre år?”
Kjetil Wiedswang, journalisten som har satt det hele i gang, hevder i sin artikkel at “forlenger man kurvene, vil Høyre passere sperregrensen en gang i neste tiår”. Det spørs veldig hvilken kurve man refererer til. Hvis man trekker frem kurvene fra den tiden Høyre var ett av to alternativer og drar en linje gjennom dagens oppslutning, får man selvsagt dette resultatet. Men en slik analyse er jo meningsløs. Det er liten grunn til å tro at de politiske trendene er så langsiktige at vi enda sitter igjen med et momentum fra unionsoppløsningen.
En mer saklig måte å gjøre dette på er å se på utviklingen de siste femti år.
Partioppslutning H, Ap, Frp 57–09
I perioden har Høyre tapt oppslutning, og ligger klart “under trend”. Men det er langt fra så dramatisk som DN vil ha det til. Forlenger man denne trendkurven vil ikke Høyre passere sperregrensa før valget i 2053.
Mer alvorlig: Wiedswang gir seg i kast med forklaringen om at Høyre kanskje nådde sin topp på åttitallet som et parti for rølere — folk som ville ha lavere skatt, billigere sprit og helst innbruddstyvene i gapestokk. Nå har “noen andre” fylt denne nisjen. Men der Wiedswang mener at denne effekten bare kan forklare Høyres tilbakegang delvis, tror jeg at den forklarer tilbakegangen fullt og helt. Det er rett og slett ikke flere urbane øvre middelklasse-og–old-money–rikinger i Norge enn at en oppslutning på 13 % er som forventet.
På sikt er det nemlig umulig å gå i den spagaten som kreves for å tilfredsstille det økonomiske aristokratiet og de populistiske, brede lag av befolkningen. Når man er Høyre, kan man ikke bekjempe FrP på noen annen måte enn ved å bli FrP. Og da forsvinner de 15 % Høyre faktisk (nesten) har. Andre partier, som har et grunnsyn som divergerer mer fra FrPs, står med større muligheter til å bekjempe dem på en mer ideologisk og langsiktig slagmark. Høyre, derimot, blir alt for ofte tildelt rollen som våpendrager for Siv — den nye, skinnende ridderen i mørkeblått. Da mister de troverdigheten som trengs for å fortelle om hvor grusom hun er.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Du argumenterer som om alle Høyre-velgere enten stemmer pga. sosial tilhørighet eller fordi de mener det er en fordel for dem selv. Jeg ville trodd at ihvertfall en del stemmer Høyre fordi de mener en liberal-konservativ politikk er riktig for landet. Jeg håper ihvertfall det, slik jeg håper at flest mulig stemmer på alle de andre partiene fordi de mener politikken er riktig.
Min hunch er også at H-bølgen tidlig på 80-tallet til en viss grad besto av samme segment som Frp-grunnfjellet i dag (sprit, skatt, etc). Victor Norman påpekte også at det er døden for H, både moralsk og politisk, å prøve å slå Frp ved å bli mer lik Frp.
Men jeg tror også at partivalg er et spørsmål om identitet, det mener jeg å ha anekdotisk empiri på. Bor du på Majorstua stemmer du bare ikke Sp. Der jeg kommer fra var det to klare ut-partier, partier for folk som ikke var helt på nett: H og Ap (helt sant). Det ble f.eks. mumlet om noen som flagget 1.mai. Eller: “Hvordan var det mulig å bli H-mann med hans bakgrunn?”