På de første innføringskursene i samfunnsøkonomi på Blindern lærer man om Keynes’ spareparadoks. Det brukes som en øvelse i å måle ut effekter i en modell, men professorene er veldig tydelige på at modellen er så urealistisk at vi ikke faktisk må ta spareparadokset på alvor. Det går som følger:
Hvor mye mer vil landet sett under ett spare dersom alle (eller de fleste) plutselig begynner å spare en større del av inntekten sin? Svaret er: ingenting. Den reduserte etterspørselen (som en følge av at folk bruker mindre av inntekten sin) vil medføre at inntektene reduseres (via reduserte investeringer og direkte gjennom redusert etterspørsel). Effekten av høyere sparing er derfor lavere produksjon, lavere samla inntekt og samme sparing. Det vil si: Helt til vi tar utenlandshandel med i beregningen.
Nå er det også slik at investering og sparing er de samme pengene: det vi investerer (i maskiner, fabrikker) må over tid være like mye som det vi sparer. Men spareparadokset antyder at vi ikke kan øke investeringene ved å øke sparetilbøyeligheten, vi kan bare gjøre det ved å øke produktiviteten i økonomien. Dette poenget er det professorene hamrer inn at er humbug. I virkelighetens verden vil a) mye av den reduserte etterspørselen først og fremst redusere import fra utlandet og b) vil sentralbanken kutte renta hvis folk sparer mer enn det som skal til for å holde stabil inflasjon. Begge poenger er forsåvidt riktige, og Blindernstudentene sitter igjen med en følelse av å ha vært med på et morsomt tankeeksperiment uten å ha blitt klokere.
Derfor er det interessant å se at Paul Krugman nå hevder at spareparadokset faktisk viser seg i USA for øyeblikket. Det skyldes først og fremst at innvending b) over bare kan gjelde så lenge renta kan kuttes. Som kjent er renta i USA (og resten av verden) faretruende nær null. Dermed kan ikke sentralbanken styre forbruket oppover. Resultatet blir at bekymrede husholdninger sparer mer av inntekten sin — til ingen (nasjonal) nytte.
Spareparadokset er et sterkt argument for offentlig motkonjunkturpolitikk. Hvis det offentlige velger å gå med budsjettunderskudd for å stimulere etterspørselen folk ikke bidrar med, sørger det i praksis for at det offentlige låner penger av de som sparer for mye for å sørge for at sparingen deres faktisk gir noen avkastning (i makro). Det viser også hvor illusorisk det er å tenke seg en laissez-faire økonomi som ikke er påvirket av kollektivet. Så nøye henger de økonomiske variablene sammen, at effekten av din sparing vil være totalt avhengig av i hvor stor grad kollektive beslutninger tas om å faktisk investere sparingen din i et sted den gir avkastning.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Spareparadokset er virkelig by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Jeg synes du er litt for streng, Sigve. Sist jeg hadde makro (som forøvrig var det semesteret finanskrisen eksploderte), var dette et senetralt poeng på flere av forelesningene til Halvor Mehlum. Jeg har aldri hørt noe annet på Blindern enn at når Keynes– modellen utvides med en sentralbank med renteregel og til en åpen økonomi er det ikke slik at spareparadokset nulles ut, det er bare flere effekter som må tas med i beregningen og det endelige utfallet kommer til syvende og sist an på parametrene i modellen (sparetilbøyeligheten, hvor streng pengepoltikken er osv.). Problemet med nullrente kommer man ikke unna, det har bare ikke vært en verdenssituasjon før nå der det har virket realistisk å analysere det. Om det er professorene på Blindern sin skyld, er selvfølgelig en spennende diskusjon. :)
Interessant. Jeg har også inntrykk av at Mehlum er mer open-minded — mine erfaringer stammer fra Steinar Holden. Men det er også godt mulig at jeg rett og slett husker for godt advarselen mot å bruke det umodifiserte spareparadokset fra modellene med lukket økonomi og uten å involvere pengepolitikk, så forsåvidt var advarslene på sin plass.
Hvis Krugman har rett, kan det tyde på at i globale resesjoner vil det først og fremst være tilgjengeligheten av pengepolitiske virkemidler som kan hindre spareparadokset. Årsaken til dette kan f.eks. være at en redusert import også følges av redusert eksport. I så fall kan vi med god samvittighet se bort fra handelseffektene.
Hvis spareparadokset er et problem i seg selv, utgjør det altså et viktig argument for en mindre ekspansiv eller kontraktiv pengepolitikk utenom resesjoner (for å ha litt “høyde” å ta av), noe som da må følges av en mer ekspansiv finanspolitikk for alle verdier av Y’. Men det er vel ikke populært blant høyreorienterte økonomer.
Det forekommer meg også at spareparadokset må være sterkt relatert til inflasjonsfeller, men jeg klarer ikke helt å utlegge hvordan.
Spareparadokset eksisterer ikke uavhengig av om du har en økonomi med sentralbank eller ikke.
Når man har finansielle kriser er det fordi investeringsnivået har vært mye høyere enn sparenivået, og at dette senere må korrigeres. Det føret til at samfunnet midlertidig bør øke sparingen sin for å finnne rom til disse investeringene. Alle motkonjekturpolitikk enten den er pengepolitisk eller finanspolitisk er direkte kontraproduktivt fordi det er viktig at sparingen øker til et bærekraftig nivå.
Dette fører selvsagt til at ledigheten stiger på kort sikt, men det er også nødvendig.
http://frydonomics.wordpress.com/2008/11/13/stoltenbergonomics/
http://frydonomics.wordpress.com/2008/12/19/optimale-renter/