Fra Gregory Clarks "A farewell to alms"
Grafen over viser verdens økonomiske historie fra 1000 år før kristus og frem til i dag. Høyden på grafen angir gjennomsnittlig reell inntekt, og selvsagt er noe av dette ganske røffe estimater. Hovedpoenget er at gjennomsnittlig levestandard ikke økte før den industrielle revolusjon.
Årsaken er det som kalles malthusisk økonomi, etter økonomen Thomas Malthus. Økt levestandard betyr økte fødselsrater, og dermed større konkurranse om mat. Dermed hjalp det ikke, i snitt, å få jernplog eller poteten. Det ble en såkalt malthusisk felle, der all økning i total verdensproduksjon ble spist opp av økt folketall.1
Vi var plutselig i stand til å få raskere produktivitetsvekst enn fødelsvekst (mens for koloniene våre har det egentlig gått nedover i forhold til verdenssnittet på 1600-tallet). I den tradisjonelle analysen skyldes dette vestlige bruddet med Malthus én eneste faktor: teknologi.2 Men det er en annen påfallende endring i levemønsteret som inntreffer nøyaktig på samme tidspunkt; tilgjengeligheten av fossil energi. Mens energiproduksjonen frem til da var nesten utelukkende sol (i sine ulike former), blir plutselig uendelige strømmer av fossil energi tilgjengeliggjort gjennom kull, og senere olje.
Problemet med denne tanken er at det snart er slutt på den kontinuerlige veksten i tilgjengelig energi. Vi går snarere en tid i møte der vi må bruke mindre energi. Kanskje er vår velstand rett og slett en energivekstdrevet boble, på samme måte som boligmarkeder og aksjemarkeder kan være en lånedrevet boble? Analogien holder veldig langt: lån er å bruke opp fremtidige ressurser — å antispare i fremtiden. Å bruke opp fossilt brennstoff er også å antispare jordas ressurser; rett og slett å omforme “sparepenger i banken” til ting vi kjøper oss. Når det så er slutt på pengene i banken, må vi justere ned forbruket vårt til et nivå som ikke forutsetter en slik antisparing.
Dersom en vesentlig bestanddel i vår vekst har vært at energiveksten har vært raskere enn befolkningsveksten, kan vi altså gå inn i et par hundreår med en nedkorrigering av velstand. Det skrekkscenariet får 30-tallskrakket til å blekne.
Vi kan lage soldrevne traktorer. Det vil koste mer og dermed føre til mindre produktivitet per krone brukt i jordbruket, men ikke så mye at vi er tilbake til førtraktornivået. Om energikrise fører til reduksjon i levestandard vil derfor avgjøres av hvor mye av den fossile energien vi klarer å erstatte med fornybar energi før krisen er her.
Foreløpig er vi imidlertid veldig, veldig langt unna. 85 % av vår energiproduksjon er i dag fossil. Gjennom hele 1900-tallet vokste energiforbruket med 2 % årlig — noe som altså må fortsette etter at fossilbrenselet tar slutt dersom levestandarden fortsatt skal fortsette å vokse. Hvis denne toprosentsveksten i forbruk fortsetter frem til fossile kilder tar slutt i f.eks. år 2100, må vi ha fornybar energi (eller kjerneenergi) som kan produsere mer enn seks ganger så mye som verdens totale energiforbruk i dag.3 Det betyr en økning i fornybar energiproduksjon fra 8 prosent av verdens energiforsyning i dag til 600 prosent av dagens energiforsyning i 2100 — en økning på nesten 7500 prosent.
Det er til å rive av seg håret av når noen i dypeste alvor mener at vi ikke kan ha vindmøller i Norge fordi ingen turister i så fall vil se kysten vår. Jeg håper de blir dømt av fremtiden på hardeste vis.4
Oppdatert: Det var noen bugs med hva som ble fotnoter og ikke. Nå tror jeg slutten gir litt mer mening.
Popularity: 2% [?]
- Det er derfor galt å si at det ikke hjalp i det hele tatt. Det er tross alt bedre at dobbelt så mange folk levde på et subsistensminimum enn at halvparten døde som nyfødte eller aldri ble født. [↩]
- Dette er spesielt tydelig i økonomisk modellbygging rundt temaet. Her forutsetter tidlige utviklingsøkonomer bare én faktor: realkapital. Senere legges altså teknologivekstraten til, og humankapitalvekst, osv. Men energivekst er ikke vanlig å inkludere — den forutsettes bare å ligge i teknologiveksten, ved at den øker produktiviteten. Men traktorteknologien vår — som vesentlig øker landbruksproduktiviteten — er vesentlig mindre verd det øyeblikket vi ikke har drivstoff til den. Slike effekter er ikke tydeliggjort i de rådende utviklingsøkonomiske modellene. [↩]
- I enheter av dagens produksjon blir behovet i 2100 av fossilt brenstoff eller erstatterne lik
[↩] - Selvsagt kan vi ikke løse hele dette problemet ved hjelp av vindmøller langs norskekysten, bare så det er sagt. [↩]
Jeg synes dette er en merkelig problemstilling. Det er jo ingen mangel på alternative energikilder, både sol og vind og atomkraft. Problemet i dag er at disse ikke er billige nok til å konkurrere med fossile energikilder. Men det løser seg jo i takt med at disse blir oppbrukt. Det samme gjelder redusert energiforbruk. Det er mange måter vi kan effektivisere energibruken vår, som per i dag ikke er lønnsomt nok til å gjennomføre. Hvor mye sløser du f.eks. hjemme? Men øker prisen på energi, så øker motivasjon for å effektivisere. Kanskje blir energien vår uansett dyrere i framtiden, men som en økt andel av en i historisk perspektiv vanvittig rikdom. Du kan ikke utifra det konkludere med en krise.
Utfordringen vår er vel heller det å gå bort fra fossil energi _før_ vi begynner å gå tom for den, fordi det å bruke opp alt sammen vil gjøre stor skade. Rike land som Norge kunne gå foran med å eksperimentere med energikilder, slik at det blir lettere for andre å følge etter. Innstillingen nå ser heller ut til å være: Oljeeventyret varer ikke evig – la oss få så mye vi kan ut av det før det blir tomt!
Alt dette har du rett i. Problemet består jo i at det er fryktelig krevende å erstatte 600 % av dagens energiproduksjon ved hjelp av de metodene du beskriver: energisparing og ikke-fossile kilder. Førstnevnte har for det første noen effektivitetsreduserende effekter, og sistnevnte står samlet sett i dag for rundt 15-16 % av energiforsyningen.
Når du sier at disse midlene vil bli relativt billigere etterhvert som fossilt brennstoff blir borte, er jo det riktig. Folk vil jo løpe til vindkraft i det oljen tar slutt. Men det betyr verken at det blir nok vindkraft eller at den i reelle priser blir like billig som olje. Hvis vi bruker ti kroner på å produsere energien som trengs for å lage en kilo mat i dag, vil vi etter all sannsynlighet bruke mer i fremtiden. Det er et klart brudd med utviklingen siden 1800-tallet, der faktorprisen for energi har falt dramatisk.
Alternativet til å 75-doble produksjonen av fornybar energi er å gi opp økonomisk vekst. Ettersom folkeveksten formodentlig (og forhåpentligvis) vil øke likevel (pga. økt levealder og bedre medisin), innebærer dette kraftige reduksjoner i levestandard, om ikke annet for oss i Vesten.
Og som du korrekt påpeker, regner ikke dette engang med klimaeffekten.
Altså: jeg konkluderer med krise, med mindre noen klarer å finne en måte å stabilisere verdensøkonomien uten økonomisk vekst. So far har det vist seg nærmest umulig.
[...] energiregime som er bærekraftig globalt. Jeg har liten tro på at dette er mulig samtidig som den økonomiske veksten fortsetter som i dag. Ihvertfall ikke hvis vi unner u-land å leve på vårt [...]