indregard.no

Hjort­hen gjør seg betrakt­nin­ger om fot­ball er et uttrykk for den iboende sosia­lis­men i oss euro­pe­ere, og at det er der­for ame­ri­ka­nerne mis­li­ker spil­let vi els­ker. Utgangs­punk­tet er en ame­ri­kansk kom­men­ta­tor som mener å ha opp­da­get at fot­ball er et spill der det beste laget sjel­den vin­ner. Som Hjort­hen påpe­ker er dette pre­mis­set i mindre og mindre grad sant. Etter at stor­ka­pi­ta­len entret fot­bal­len har det beste laget langt på vei kunne for­ut­sis å til­høre en liten gruppe i top­pen av hvert land, og en enda mindre gruppe i top­pen av Europa.

Hvis ana­lo­gien skal få luft under vin­gene, må vi altså si noe sånt som at fot­ball kan­skje var en pri­mi­tiv sosia­lisme, men at den kapi­ta­lis­tiske fris­tel­sen sabo­terte for dette idea­let. Det er jo i så fall en opti­mis­tisk ana­logi på den ame­ri­kanske fot­bal­lens vegne.

Men jeg mener en annen obser­va­sjon er mer på sin plass. Moderne idrett, og da spe­si­elt fot­ball, er ori­en­tert rundt klubb­lag. Dette sys­te­met min­ner i for­bau­sende grad om føy­dal­sys­te­met. De liv­egne i det føy­dale sys­te­met var for­ven­tet å selge all sin arbeids­kraft til føy­dal­her­ren, men ikke bare det: Også deres fulle loja­li­tet. Helt til de ble solgt til eller besei­ret av en annen føy­dal­herre. Og da var det en ny loja­li­tet på gang.

Vi kan hel­ler ikke se bort fra det romerske ved fot­ball­sta­dio­net. Selv om Roma ikke var noen føy­dal­stat, var det på til­sva­rende måte svært sterke patron-​​klient-​​bånd, og rike patro­ner sendte sine beste menn ut i Colos­seum (nå tror vel de fleste at Colos­seum stort sett bare drev med gla­diat­or­gal­laer, men det var bare i perio­der). De euro­pe­iske fot­ball­sta­dio­nene har også adop­tert mange ele­men­ter fra det mid­del­al­derske rid­der­stev­net, og da er vi enda mer i føydalland.

Det ame­ri­kanske sports­sys­te­met har deri­mot hatt en litt annen inn­ret­ning (selv om mye er likt). Sys­te­met med draf­ting og sys­te­ma­ti­serte far­mer teams vekt­leg­ger egent­lig begrens­nin­ger for kapi­ta­lens — føy­dal­her­rens — inn­vir­ken. Det er fak­tisk vans­ke­li­gere i ame­ri­kansk idrett å kjøpe seg et godt lag. Selv om loja­li­tets­be­gre­pet er vik­tig også i ame­ri­kansk idrett, føles det anner­le­des. Det er ikke lei­len­din­gens loja­li­tet, men patrio­tens. Og det er her skil­let frem­kom­mer: Der ame­ri­ka­nerne hyl­ler patrio­tens ufor­be­holdne til­hø­rig­het til det lokale, til sin egen stat og sitt eget stats­lag, er euro­pe­erne langt mer vil­lige til å se gjen­nom fing­rene på at idretts­ut­øverne er multi­lo­jale kva­li­tets­hånd­ver­kere som går på omgang mel­lom de store føydalherrene.

Helt til VM kom­mer, da. Jeg liker ikke VM, rent ideologisk.

Nøt du denne? Da vil du kan­skje like:

• No Related Post