23. september i fjor skrev jeg at finanskrisen neppe ville være noen coup de main for venstresiden. Jeg skrev at vi i stedet trengte å frykte ytre høyre, fordi kravet om sterke ledere raskt melder seg. Mykt og søtt folkestyre og borgerrettigheter er liksom forbeholdt solskinnsdagene. Når krisa melder seg vil vi heller samles i bånn, rundt vår leder, og sperre ute alle andre. En slik proteksjonistisk og nasjonalistisk impuls har vist seg i mange tidligere kriser, og tredvetallets depresjon er det grimmeste eksemplet.
Nå blir, sannsynligvis, ikke denne nedturen like dyp som Den Store Depresjonen, og faretrompetene blir følgelig noe mindre enn de tredvetallets fremvekst av fascisme og nazisme påkalte. Men to nyheter er, i dette perspektivet, skremmende:
- Over hele Europa angripes romafolket. NRKs ukeslutt og Dagbladet rapporterer spesielt fra Nord-Irland, der det har gått spesielt hardt for seg. En enquete i Ukeslutt avslører også at folk flest har svært lav beredskap mot den tragiske oppførselen: den mest avbalanserte av dem sier at hun er mot vold, men at vi “ikke vet hvem som provoserte først”. De som har en mer direkte stil hevder rett ut at “de har ingenting her å gjøre” (og hvor har de så noe å gjøre?) og at de har forståelse for brannstifting og vold.
- Europaparlamentet får en historisk stor representasjon fra ytterste høyre fløy. Her finner vi de som er mot EU fordi de mener det bidrar til raseblanding, eller at det bidrar til å “ta jobbene og damene våre”, og andre nasjonalistiske brunstrømninger. I parlamentet kommer det til å sitte en mann fra Storbritannia, Andrew Dons, som hevdet (på 1960-tallet) at forslaget om bombing av synagoger var “well-intentioned”, men at han var tvisynt fordi det kunne skade deres “public image”. Hvem sitt public image, spør du kanskje? En organisasjon han var medlem av: National Socialist Movement.
Det er faktisk ikke hitling å hevde at denne mannen er nazist. Han er nazist. Han fikk over 110 000 stemmer i sitt valgdistrikt.
Vi står forhåpentligvis ikke overfor noe sivilisasjonsfall, men jeg tillater meg å være såpass skremt at jeg vil oppfordre til å øke beredskapen mot fascisme, totalitarianisme, rasisme og proteksjonisme.
Andrew Brons
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The And so it begins… by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
En liten rettelse: “Det ytterste høyre” du refererer til her er like lite høyre i dagens politiske akse som kommunistene i Rødt er til venstre. Dvs., dette er grupperinger som ønsker å overta høyre og venstre og gjøre aksen til sin egen igjen, slik den engang var det. Men per i dag står de utenfor.
Da er altså ikke poenget mitt at “høyre” eller “venstre” er evige fenomener, tvert imot at de er relative til tid og sted. På 30-tallet var fascistene europas høyreside, de representerte det ene av de to klare alternativene alle forholdt seg til. Dagens fascister kommer utenfra aksen, ikke fra “ytterste” kant.
For all del, jeg skjønner hva du mener, jeg synes bare det er ryddigere å ikke blande de ulike politiske aksene sammen. F.eks. tipper jeg det er flere AP– og SV-sympatisører som er lei av at høyresiden antyder at de befinner seg på en rett linje i retning marxismen-leninismen.
Btw, det jeg _egentlig_ skulle spørre om: Hvorfor ser du en sammenheng med finanskrisen? Er ikke dette en trend som har pågått noen år? Jeg påstår ikke at det ikke er en sammenheng, jeg bare lurer på om du baserer det på noe.
Å trekke proteksjonisme inn sammen med fascisme og rasisme, nermest i samme åndedrag, er intellektuell uredelighet i typisk SV-stil.
Jøss, er jeg en typisk SVer? Det har jeg ikke visst før.
Argumentet ditt er jo helt absurd. Er det ulovlig å nevne proteksjonisme og nazisme i samme setning? Betyr det at jeg mener det er det samme? Svarene er nei og nei.
Intellektuell uredelighet har ikke noe med de norske lovene å gjøre.
Vi snakker ikke juss her.
Alle land som det har gått OK med i historien har i varierende grad praktisert proteksjonisme.
Dette kalles noe så rart som “å ivareta sine nasjonale interesser” i en stor verden.
Proteksjonisme er bra politikk for små land, kanskje ikke for USA og Frankrike.
Jeg er selvsagt klar over at proteksjonisme er og har vært viktig for utviklingen av små land. Men når befolkningene i store og velutviklede land reagerer på nedgangstider med proteksjonisme, fører det til at alle blir worse off. Dette er ikke akkurat kontroversiell økonomi. Internasjonal handel er bra for folk i begge land, men i noen tilfeller er det riktig å beskytte sin egen industri eller agrikultur.