Indregard.nos utsendte reportere i Teheran rapporterer her fra forberedelsene til dagens første valgomgang i presidentvalget.
Ahmadinejads dager som Irans president talte?
Av Ragnhild Bakke Sjyvollen og Martin Nielsen.
“Ahmadinejad is monkey”, sier Sara. Denne høyst usaklige kommentaren til presidentvalget kommer fra en tolv år gammel jente vi treffer i poetens Hafez mausoleum i Shiraz. Sammen med moren står hun innenfor porten og ser på aksjonistene som roper slagord for president Ahmadinejad i gatene utenfor. Midt i den livsfarlige formiddagstrafikken står de og vifter med flyere, roper og skriker. Tolv år gamle jenter og godt voksne menn, i Iran har absolutt alle vi har møtt en mening om presidentvalget . Kanskje ikke de aller minste, men de har gjerne en flyer i neven eller et armbånd som representerer den av kandidatene foreldrene deres vil stemme på. Det grønne båndet representerer reformistenes kandidat Mousavi, Ahmadinejads tilhengere bruker det iranske flagget som sitt symbol. Flyere, flagg og bannere er over alt i gatene. Hver eneste butikk– eller kioskeier har hengt opp en eller flere plakater. Noen har begge kandidatene hengende i butikken sin, for å være på den sikre siden. For det er Mousavi eller Ahmadinejad som blir den nye presidenten i Den islamske republikken Iran, det er det ingen som er i tvil om.
Det er til dels harde fronter mellom kandidatene selv, og ikke minst tilhengerne deres. Valgkampen vi har sett dreier seg lite om argumenter, det virker som det snarere er om å gjøre å få opp flest mulig plakater. Men det har vært TV-debatter, og den krasse ordbruken har sjokkert iranere som er vant til en meget høflig tone mellom politikere. De vi har snakket med sier at Ahmedinejad har vært verstingen, men siden alle de andre tre konsentrerer seg om å kritisere han, har han som et såret dyr vært ute med trusler om å rettsforfølge politiske motstandere for å “fornærme en embedsmann”, en forseelse som kvalifiserer til inntil to års fengsel i Iran. Det blir kastet ut beskyldninger om korrupsjon og feilslått politikk, særlig mot Ahmadinejad. Begge sider mener dette er et valg for forandring. Ahmadinejads tilhengere mener han står for et oppgjør med korrupsjon og et generasjonsskifte der den nåværende eliten får mindre innflytelse over iransk politikk. Ahmadinejad har gått til angrep på grådige mullaher og andre som tar seg litt ekstra godt betalt mens landet sliter okonomisk. Selv blir han anklaget for det samme, og har blant annet problemer med å svare for millionbeløp som har blitt borte i løpet av hans periode. “Presidenten lyver, han var en bra mann men har blitt korrumpert av makten”, sier guiden vår. Vi har blitt fortalt at rundt 60 prosent av irans befolkning bor i urbane områder. Mens Ahmadinejads støttespillere blir busset inn fra landsbygda til valgkampmøter i Tehran er det de hoyt utdannede og unge i byene som vil stemme på Mousavi. De håper også på forandring, og vil stemme på en kandidat som var statsminister under president Rafsanjani på 80– tallet. Disse mener Ahmadinejad er populær blant de fattige fordi hans økonomiske politikk har vært kortsiktig og populistisk. Under forrige valgkamp sa han at han ville legge oljepengene på bordet til vanlige folk, og det har han også gjort. Men samtidig har landet hatt rekordhoy inflasjon på 25 prosent. “Mousavi er en dyktig økonom. Han vil lære folk å fiske, ikke bare gi dem fisk”, sier tilhengerne til oss.
Ahmadinejads hovedmotstander er altså en 67 år gammel mann som allerede er en del av maktsirklene i iransk politikk. Ahmadinejad har bakgrunn fra den beryktede revolusjonsgarden, men er fryktet og til dels avskydd av den religiøse eliten. Irans øverste leder, ayatollah Khamenei har ikke uttalt seg til fordel for noen av kandidatene, i hvert fall ikke i klar tale. Men det er ingen hemmelighet at Vokterrådet anser den nåværende presidenten for å være en “løs kanon på dekk”. De religiøse lederne har hatt et svare strev med å tone ned Ahmadinejads atomretorikk ved å presisere at atomvåpen er “uislamsk”. De vil sette pris på en litt mer stueren type som Mousavi. Etter hva vi kan se handler dette valget mye om å markere avstand til Ahmadinejads politikk og lite om nye ideer til hvordan Iran kan utvikle seg og komme seg ut av en økonomisk hengemyr og en fastlåst utenrikspolitikk.
Hvem er så favoritt? Det er vanskelig å si, og samtlige iranere vi har forsøkt å få i tale om dette har problemer med å skille fra hverandre problemstilingene hvem man tror vinner og hvem man håper vinner. Kanskje ikke så rart i et land hvor det ikke finnes pålitelige meningsmålinger og dårlig med uavhengige medier. Men skal vi dømme etter valgkampen vi har sett i Mashhad, Yazd og Shiraz er Mousavi den store favoritten. Smilende ungdommer går rundt overalt med Mousavis grønne farger. I et land hvor cirka 2⁄3 er under 30 år har ungdommen mye å si. Vi har oppholdt oss i storbyene, og det er vanskelig å si hva som rører seg ute på landet. Men vår spådom er likevel at Mousavi går seirende ut av valget. Hovedårsaken til at vi holder en knapp på Mousavi er at det borger for hoy valgdeltakelse, og det har tidligere hatt en tendens til å slå ut til reformistenes fordel. Mye av energien rundt valgkampen dreier seg som sagt om misnoye med Ahmedinejad. Selv om han nok har gjort seg populær hos en del fattige spørs det om han har vunnet så mange nye tilhengere de siste fire årene. Vi tror mange av de som boikottet valget i protest for fire år siden kommer til urnene denne gangen.
Stemningen her hoy i de iranske byene om dagen. Valget i Iran er langt mer fargerikt enn vi er vant med her hjemme. Gjennom gatene springer, masjerer og kjører engasjerte iranere som håper på forandring. Her om dagen kunne vi høre ropene da det kom til klammeri mellom tilhengere av Karoubi og politiet i Mashad. Levenet varte bare frem til i dag riktignok — nå er det stille før stormen, for det er ikke lov å drive valgkamp dagen før valgdagen. Al Jazeera rapporterer om at årets mobilisering trolig er den sterkeste siden revolusjonen i 1979. Men forvent ingen revolusjon, selv om det er enkelte som frykter nettop dette. Politisk sjef for Revolusjonsgarden, Yadollah Javani, sier til Al Jazeera at “any attempt for velvet revolution will be nipped in the bud”. Han vil for all del unngå tsjekkoslovakiske tilstander. Det er litt vanskelig for oss nordmenn å forstå at en fredelig overgang til demokrati, menneskerettigheter og økonomisk velstand fremstilles som det rene skrekkscenario — men slik er altså iransk politikk. Guiden vår forklarer oss hvorfor Javani intet har å frykte: “We fight small revolution. It’s not a question about hijab or no hijab, it’s a question about how far back on your head you can wear the hijab”. Moussavi er ingen radikaler, og heller ikke tilhengerne hans. De håper på bedre dager med mindre inflasjon og arbeidsledighet, på en president som vil sørge for at Iran blir en respektert storpolitisk spiller som ikke skremmer turister vekk med fornekting av Holocaust og en diffus trussel om atomkrig. Det skulle vel la seg gjøre, til tross for at de religiøse lederne i Ekspertrådet og Vokterrådet sitter med godkjenningsstempelet i alle saker. Hva så med valgfusk? Khatami uttalte til Newsweek at det nok kan forekomme en og annen urederlighet, men ikke noe som kunne påvirke utfallet. Det samme tror vi. Valgresultatene har alltid blitt respektert i Iran, kanskje nettopp fordi det er Vokterrådet forhåndsgodkjenner alle kandidater som stiller til valg.
Presidentvalget er prestestyrets “kjøttbein” til befolkningen og bidrar til å ha en demokratisk valgt figur som kan ta stoyten for misnoye som ellers kunne blitt rettet mot Vokterrådet. Siden presidentens makt uansett er svært begrenset, er risikoen et evetuelt valgfusk innebærer langt større enn utbyttet, for de tusenvis av mobiliserte Mousavi-tilhengerne vil neppe finne seg i denslags uten sverdslag. Vi får høre at det iranske folket ikke er klare for demokrati. De trenger en mer (ut)dannet befolkning før de kan klare seg uten en sterk leder. Ellers vil det gå med dem som med irakerne, frykter de. Og konstitusjonen er utformet i tråd med folkedypet på dette punktet: det er den religiøse og/eller politiske eliten som med sitt opplyste styre leder den islamske republikken. Iran har en form for parlamentarisme, men kontrollmekanismene som Khamenei sitter på er så kompliserte og altomfattende at det vanskelig skal gjøres å få til en slik omfattende endring som så mange i Vesten håper på. Så når kommer revolusjonen til Iran? Og vil den være av floyel? Aleksander den store fikk utfordringen med å løse opp den gordiske knuten, en knute ikke helt ulik det politiske systemet i Iran. Etter å ha tenkt seg om kom han frem til at det beste ganske enkelt var å kutte den over tvert. Vil det komme en ny Aleksander til Iran og kutte den gordiske knuten i to? Vi har våre tvil, for til tross for iranernes brennende engasjement foran morgendagens valg er det nok mye som skal til for at noen vil risikere “åpen krig” (og borgerkrig) mot prestestyret. Da gjenstår det å se om Iran vil få sin Gorbatsjov som forandrer systemet innenfra. Da Gorbatsjov ble generalsekretær i kommunistpartiet i Sovjetunionen var det med et knapt flertall. Dersom Moussavi vinner over Ahmadinejad vil han ha et knapt folkelig flertall bak seg og i tillegg hendene bundet av Vokterrådet og et konservativt flertall i parlamentet. Er han vår mann? Vi følger spent med!
Dagbladet og VG skriver mest selvfølgeligheter om valget men for mer dybde anbefaler vi Al-Jazeera.
Noen bilder fra valgkampen slik den utarter seg i Irans gater.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Korrespondentbrev fra Teheran by Martin Nielsen/Ragnhild Bakke Sjyvollen , unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Ingen kommentarer