De fire-fem siste årene av mitt nå 26 år gamle liv har jeg fått en gnagende mistanke om at hjernen har passert middagshøyden. Jeg syns selv jeg tenkte klarere, mer prinsipielt og raskere når jeg var 19 – 20 år. Når voksne mennesker hevder at ungdommenes knallharde prinsipper og følelsebetonte argumentasjonsmønstre er en slags “barnslighet”, reagerer jeg. Jeg tror det motsatte er mer sant: at eldre menneskers avbalanserte avsondrethet slett ikke er noe tegn på modenhet og visdom, men tvert i mot et resultat av resignasjon.
Med den introen gir jeg dere en kronikk fra Dagbladet, signert meg selv, skrevet i mars 2003. Sånn at jeg vet hvor jeg har den.
DEN ØVERSTE LEDELSEN for norsk skole har skiftet retning. Denne nye retningen kan oppsummeres med to ord: kvalitetskontroll og konkurranse. I debatten som følger med en slik endring, har skolens nye ledelse forsøkt å blande sammen disse to elementene til det magiske mantraet «Konkurranse gir kvalitet». Dermed dekker de også debatten med en røyksky — fordi konkurranse har mange andre virkninger.
Etterpå har de konkrete forslagene trillet inn — raskere enn selv den mest produktive elev klarer å skrive norskstiler. De mest framtredende forslagene er kvalitetsutvalgets delinnstilling og forslag til ny privatskolelov.
I kvalitetsutvalgets delinnstilling får regjeringen utløp for sin trang til kvalitetskontroll. Her skal skolene i hele landet stilles opp mot hverandre i ferdigheter som regning, lesing og skriving. Etterpå blir alt lagt ut på Internett, slik at nervøse foreldre kan dra på «skoleshopping». Og departementet har ved flere anledninger beroliget oss med at dette ikke fører til rangering i media.
Men i Aftenposten kunne vi i høst se rangeringslister for grunnskolene i Oslo. Oslo kommune har for lengst satt i gang med offentliggjøringer av kvalitetskontrollene sine. Aftenposten tok bryet med å sette disse opp mot hverandre og lage en liste. Dermed fikk Oslo-foreldre mulighet til å ta denne handlelista med seg på skoleshopping.
SELVSAGT ER DET BRA for foreldre at de kan velge en skole som er best mulig for sine barn. Men det er rett og slett matematisk umulig at alle foreldre får sine barn inn på skolene på øverste halvdel av tabellen. Derimot er det ikke usannsynlig at noen barn som søkte på de beste skolene, må gå på en av de dårligere skolene. Hjelper det noe særlig på kvaliteten?
Retningen som nå meisles ut for norsk skole, er seierspallskolen. Konkurransen skal herske på alle nivåer, og dette skal i seg selv gi en bedre skole. Private skoler skal konkurrere med de offentlige, elever skal konkurrere om skoleplasser, foreldre skal konkurrere om skoleplasser for sine barn, og lærere skal konkurrere med de andre lærerne om lønn.
DET FREKKESTE UTSPILLET i denne debatten har vært at denne konkurransen er til for de svakeste. Argumentet som føres, er at før var det bare de rikeste som kunne være med i konkurransen om de beste skoleplassene på privatskoler. I seierspallskolen skal alle kunne konkurrere seg bedre.
Seierspallskolens forkjempere diskuterer konkurranse ved å vise til vinnerne. Men det eneste sanne kjennetegnet ved konkurranse er at noen vinner over andre. Dermed produserer konkurransen også tapere — og de har man ikke lov til å glemme i debatten. Det er disse foreldrene og elevene som aldri kommer seg opp på pallen. Ofte er det disse som ikke deltar i debatten heller.
I seierspallskolens løp er det også et annet avgjørende faktum: alle barna starter nemlig ikke likt. Den viktigste enkeltfaktoren for karakterer og resultater i skolen er sosial bakgrunn. Kloke mennesker har sagt at resultater i skolen kan måles ut ifra antall hyllemeter bøker foreldrene har hjemme. I seierspallskolen vil dette forsterkes markant. De som har de beste forutsetningene, vil erobre pallen.
Alt i alt handler dette om hva som er kvalitet i norsk skole. Er det en skole der vi elever lærer respekt, toleranse, medmenneskelighet og samarbeid — eller er det en skole der faglige resultater er det ypperste mål? En skole for samarbeid og toleranse krever nemlig at forskjellige mennesker med forskjellig bakgrunn får møtes i like omgivelser på de samme skolene — hver dag. Det virker ikke som det er så viktig for dagens ledelse hos Utdanningsdepartementet.
KVALITETSMÅLING er i seg selv ikke et dumt prinsipp. Det er viktig for skolene å få vite hva de kan bli bedre på, og hva de skal satse mer på. Men for skolene vil det bli vanskelig å bruke tallene fra den planlagte kvalitetsportalen. Portalen blir for generell. Det blir vanskelig for en skole å bruke den til å se om deres spesielle prosjekter har gitt noen virkning. Derimot kan skoler se seg nødt til å tilpasse opplæringa til portalens innhold — for å få en bedre score.
Derfor bør fylkeskommunene og skolene få mer ressurser til å utvikle sine egne kvalitetskontrollsystemer. Dermed kan de ta vare på sine lokale vrier og behov, i samarbeid med elevene. Resultatene fra et nasjonalt system bør ikke offentliggjøres på skolebasis, men brukes som dokumentasjon på hvordan kunnskapsnivået i Norge utvikler seg over tid. Prinsippet er enkelt: lokale systemer for lokalt plan, nasjonale systemer for nasjonalt plan.
Seierspallen har aldri vært til for tapere. Seierspallskolen er en skole for vinnerne, på bekostning av taperne. Dette prinsippet fungerer fint i mange deler av samfunnet. De beste rengjøringsfirmaene får flere oppdrag enn de dårligste. Den billige, serviceinnstilte butikken får flere kunder enn den dårlige. Men prinsippet kan ikke gjelde for skolen! Skolen former nemlig samfunnet. Vi er i ferd med å skape et samfunn der den viktigste lærdommen er at man må tråkke på andre for å komme seg opp. Er det slik vi vil ha det?
NÅ ER DET PÅ TIDE å engasjere seg i kampen mot en skole som baserer seg på å sparke nedover. Det eneste som kan snu trenden, er elever, lærere og velgere som klart sier ifra: Jeg og mine barn skal gå på en skole der man lærer toleranse, respekt og samarbeid. Der konkurranse handler om å slå dine egne resultater. Der seierspallen er stor nok for alle.
Hvis man ikke engasjerer seg nå, vil det endringskåte departementet gjennomføre sine teorier på kortest mulig tid med lite motstand. Og da kan det være for sent.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Skole med seierspall by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Hyggelig lesning Sigve, og du vet jo at jeg er enig. Det er skremmende aa se hvordan enkelte harselerer med alt i den norske skolen som ikke bidrar direkte til aa fylle opp elevenes hoder med fakta, mens evne til aa fremme nettopp toleranse, respekt og samarbeid som du skriver ikke tillegges den samme verdien.
Jeg er for tiden i Iran, som for tiden har et spennende valg. Men det er en kjent sak at valget bare gir folket en liten flik av politisk frihet. Mange her, selv blant de mest progressive, sier at Iran ikke er klare for noe demokrati, fordi folk flest ikke har den “ballasten” det krever. Disse vise ordene kom fra en sjaafoer jeg hadde i Shiraz: “We have tons of people in university, but when you study programming, we learn only programming. If you study to be a doctor, you learn only medicine. In order to make the people ready for democracy, we need to educate thinkers, not just workers”.
Jeg tror nok at det er mange tenkere i Iran, men jeg syns likevel det var et sitat til ettertanke for oss i Norge, som har en skole som nettopp vektlegger det aa utdanne gode samfunnsborgere. Skal vi ha mer pugg og fakta, maa det gaa paa bekostning av noe. Jeg er redd det kan vaere paa bekostning av det mest verdifulle vi har i norsk utdanning.