Snikpartiifisering
av Sigve Indregard
OK, mea culpa, jeg skulle ikke skrive blogginnlegg som begynner med snik– mer. Men jeg måtte. Det dreier seg nemlig om en trend som må drepes før den dreper oss. Den kommer snikende som en hær av iberiasnegler og truer med å drepe alt levende debattliv i resten av samfunnet. Nå som valget nærmer seg, avkrever nemlig politikerne lojalitet til politikken. Og da er ingen sak for liten, eller for lite politisk.
Bevisgjenstand 1 er Arbeiderpartiets Bjørn Jarle Rødberg-Larsen, som har utviklet sitt eget talerør sosialdemokraten.no. Her kan han i dag avsløre at “Frp og Høyre vil lure etnisk norske jenter til å bruke hijab på skolen”, til tross for at det a) ikke var noen luring involvert og b) ikke var Frp og Høyre som gjorde det. Hvorvidt de var etnisk norske er også noe uklart, ettersom det dreier seg om noen jenter ved Vahl skoles SFO. De ønsket selv å kle seg i den samme typen gevanter som sine jevnaldrende. SFO spurte deres foreldre om det var greit, og foreldrene takket nei. Såvidt jeg vet skjedde alt dette uten at saken var oppe i sentralstyrene i verken Høyre eller Frp.
I morgen forventes det at Rødberg-Larsen kan avsløre at Frp og Høyre strøk en gutt i norsk og at Frp og Høyre ga en uskyldig kvinne parkeringsbot.
Bevisgjenstand nr. 2 er SVs førstekandidat i Sør-Trøndelag, Snorre Valen. Han hevder i et innlegg at Ellen Horn fungerer som en løvblåser, og da mer bestemt som en velgerblåser rettet inn mot Frp-velgerhaugen. Dette skyldes at Ellen Horn uttalte at oppsetningen av Vildanden var en skandale, og at det var for lite skandaler i norsk teater. Valen gir uttrykk for at han misliker stykket på flere punkter, og det er jo en ærlig sak, men deretter går han altså til det skritt å mene at det er problematisk å sette opp stykket fordi det bidrar til flere Frp-velgere. Her tillegges altså kunstneriske vurderinger en posisjon underlagt hensynet til hvor mange velgere som går til Frp ved neste valg.
I en kommentar utdyper Valen at han “avkrever politisk INNSIKT fra kunstere som tar mål av seg å ha en politisk FUNKSJON”. Politisk innsikt kan vanskelig tolkes på noen annen måte enn at Valen mener at Vinge/Müller (som er folkene bak stykket) burde skjønne at de realpolitiske konsekvensene av stykket sitt står i strid med den politiske funksjonen stykket skal ha.
Nok satire. Dette er problematisk på veldig mange nivåer. Så lenge realpolitiske konsekvenser tolkes så snevert som at flere Frp-velgere = dårlig blir dette et totalitært credo. Kunsten er politisk – det er vi enige om. Nettopp derfor må vi ha en sidestilling av partipolitikk og kunst. Det kan ikke være slik at kunstens mål skal underordnes de partipolitiske realitetene. Spesielt ikke statsfinansiert kunst. Det er helt sikkert en slip of the tongue som Valen kommer til å angre, men det er talende når han bruker ordet “avkreve”. Det å avkreve lojalitet mot “høyere mål” enn kunsten selv fra kunstnere er en tradisjon som kommer fra de mørkeste delene av menneskehetens historie. For ordens skyld er jeg godt innforstått med at Valen ikke egentlig er noen sensurist eller er imot et fritt kunstliv. Jeg tror denne saken er et unntak som kommer nettopp av valgkampens blodtåke.
Det er helt greit å analysere hva de realpolitiske konsekvensene av ulike samfunnsaktiviteter er, og politikernes blogger er sånn sett en interessant måte å få innsikt i hvordan de fortløpende tenker om gevinster og tap i valgkampen. Men alt er heldigvis ikke partipolitikk, heller ikke i en valgkamp. Utspill som Rødberg-Larsens og Valens ville, dersom de ble hørt, føre til et trangere debattrom akkurat i den perioden samfunnet bør være på sitt mest åpne for de store spørsmål: rett før et valg.
Det er en reduksjonistisk impuls å tenke alt inn i skjemaet “bra og dårlig for partiet”. Jeg kjenner den selv fra mitt arbeid i interesseorganisasjoner: man blir plutselig opptatt av hvordan saken slår ut for oss i stedet for hvordan saken slår ut for dem det faktisk gjelder. God forskning og kunst unngår denne reduksjonismen. Alt annet blir til kjedelig medplapring i det beståendes interesse.
(Oppdatert 13:16. Glemte visst lenker — voops. Sånn går det når man blogger i kort lunsjpause.)
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Hei Sindre.
Bevisgjenstander til tross, her tror jeg du bommer fælt.
Du skriver: “Det er en reduksjonistisk impuls å tenke alt inn i skjemaet “bra og dårlig for partiet”.”
Ja, det er helt riktig. Men om jeg hadde tenkt “bra for partiet”, hadde jeg vel ikke skrevet et innlegg av denne typen? Du motsier deg selv når du samtidig som du hevder at jeg lar meg blende av partipolitikk, skriver følgende på min blogg:
“Du er jo, for øyeblikket, en politiker som går til valg på å opprettholde finanseringen av slike stykker, selv om du tydeligvis mener de er skadelige (eller noe). Det er vel ikke akkurat noe valgtriks?”
Jeg skriver om mye på min blogg. Politikk, musikk, sport. Jeg driver mye med kultur selv, og velger å overse de tallrike antydningene dine om at jeg har totalitært kunstsyn etc.
Jeg har aldri skrevet at “slike stykker” er “skadelige”. Hvor tar du dette fra? Jeg har gjort en observasjon, fremmer en påstand om en av mange virkninger av det omtalte teaterstykket — og der stopper det. Jeg har verken foreslått sensur, kutt i støtte, eller noe av det slag, men du argumenterer til stadighet som om jeg gjør det.
“Nettopp derfor må vi ha en sidestilling av partipolitikk og kunst. Det kan ikke være slik at kunstens mål skal underordnes de partipolitiske realitetene. Spesielt ikke statsfinansiert kunst.”
Det er jeg helt enig i. Men det jeg kritiserer, er jo det motsatte: At mange av oss som er tilhengere av statssubsidier til et fritt og uavhengig kunstliv, lar oss lure inn i kvalitative forsvar av all kunst som produseres med statlig støtte.
Det er den totale avsporing. Jeg støtter jo din sidestilling av politikk og kultur, nettopp ved å slå fast at vi SKAL støtte kunst, UAVHENGIG av innhold! Det er like totalitært å omtale all kunst en støtter som “god og verdifull kunst”, som å ville kneble den. Jeg gjør ingen av delene. Jeg kritiserer et kunstverk og oppstyret rundt, som en hver blogger kan gjøre. Jeg er riktignok politiker — men du argumenterer som om det er jeg personlig som sitter på pengesekken til kunstnerne.
Heck, jeg vet ikke en gang om Vinge og Müller FÅR noe offentlig støtte. Men jeg har, som alle andre, både rett og mulighet til å si at jeg synes teateroppsetningen deres virker hylende uinteressant (det er en subjektiv mening), og at oppstusset av det typen vi fikk denne helga, komplett med teatertopp Ellen Horns klisjefylte lengsel etter “skandalen” og Dagbladets dekning gjerne bekrefter det verdensbildet Frp skaper i partipolitikken. Det er en observasjon — ikke en imperativ oppfordring til kunsterne det gjelder.
Jeg har aldri en gang ANTYDET at Vinge og Müller burde utøve selvsensur eller la være å sette opp stykket som de selv ville. Jeg bare spør meg selv om noen i denne kabalen, det være seg Horn, Dabla’ eller kunsterne selv, setter helgas “skandale” i et samtids/samfunnsmessig perspektiv — der Frps amerikanisering av konfliktaksen grasrot-elite er veldig aktuell. Hvorfor er ikke det en valid debatt? Du anklager meg nærmest for å ville sensurere kunst, men du ønsker tydeligvis selvsensur fra politikere?
Hadde det vært greit å skrive det jeg gjør, om jeg ikke var medlem i et parti? Kan INGEN debattere politiske konsekvenser av kunst? DET er i så fall totalitært.
“Jeg kjenner den selv fra mitt arbeid i interesseorganisasjoner: man blir plutselig opptatt av hvordan saken slår ut for oss i stedet for hvordan saken slår ut for dem det faktisk gjelder.”
Bare få dager tidligere ga jeg svært klart uttrykk for hva jeg mener om Frps kulturpolitikk (inkludert alle former for sensur og politisk styring av kunst):
http://www.snorrevalen.no/2009/05/19/norske-barnsligheter-fra-frp/
Dette mistenker jeg at du egentlig har lest. Derfor grenser det til ufint når du skriver følgende:
“Det å avkreve lojalitet mot “høyere mål” enn kunsten selv fra kunstnere er en tradisjon som kommer fra de mørkeste delene av menneskehetens historie.”
Jeg observerer oppslagene fra sist helg. Ikke på noe tidspunkt har jeg avkrevd lojalitet til noe som helst. Det er vanskelig å debattere på et slikt grunnlag, der jeg tillegges holdninger jeg på ingen måte har.
“For ordens skyld er jeg godt innforstått med at Valen ikke egentlig er noen sensurist eller er imot et fritt kunstliv. Jeg tror denne saken er et unntak som kommer nettopp av valgkampens blodtåke.”
Ikke EGENTLIG. Så raust! Valgkampens blodtåke allerede i mai må være rekord. Jeg er fortsatt i vanlig jobb, driver politikk på fritida og har ikke vært i avisa på to uker (før i dag). Rolig i Trondheim altså. Det er jo du selv som messer om valgkamp her?
Så fint at vi er enige, da. Men jeg står fortsatt igjen med et stort spørsmålstegn i margen ved de to hovedpoengene mine:
Hva går egentlig kritikken din av Ellen Horn ut på? At hun forsvarer kvaliteten på noe som du mener ikke fortjener et slikt forsvar? Og hvordan vet du i så fall det siste?
Hva mente du egentlig med dette med å “avkreve politisk innsikt” og “politisk funksjon”? Så vidt jeg kan skjønne må jo dette være nettopp en antydning om at Vinge/Müller ikke burde satt opp stykket, eller i alle fall gjort noe annerledes knyttet til stykket.
Nå har vi kanskje gått litt langt inn i denne debatten begge to, og jeg skjønner at du opplever mine drodlinger rundt temaet som et slags personangrep på deg. Jeg forsøkte mot slutten å trekke inn linen for å vise at jeg ikke mente at du var et uttrykk for totalitarianisme, men at dine uttalelser var et uttrykk for at du tenkte litt for mye partipolitikk, nå som det er valgår.
Og hva er dette med offentlig støtte? Har jeg sagt at du mener de bør fratas offentlig støtte?
Når jeg skriver ting som at “Det å avkreve lojalitet mot “høyere mål” enn kunsten selv fra kunstnere” vet jeg at du ikke har sagt nøyaktig det, men du kan jo ikke komme unna at du “avkrevde” dem “politisk innsikt”. Hva som er et “høyere mål” er vel et skjønnsspørsmål, og jeg la ikke sitatet om høyere mål i din munn. Derfor syns jeg det blir merkelig når du mener at denne setningen er “ufin”. Jeg ser at sitattegn-hermetegn-sammenblanding kanskje kan ha hatt en effekt her. Det var altså ment som høyere mål i hermetegn.
Du skriver:
“Men jeg har, som alle andre, både rett og mulighet til å si at jeg synes teateroppsetningen deres virker hylende uinteressant (det er en subjektiv mening), og at oppstusset av det typen vi fikk denne helga, komplett med teatertopp Ellen Horns klisjefylte lengsel etter “skandalen” og Dagbladets dekning gjerne bekrefter det verdensbildet Frp skaper i partipolitikken. Det er en observasjon — ikke en imperativ oppfordring til kunsterne det gjelder.”
Dette er jo et speil av det jeg selv skrev over i avsnittet om “Det er helt greit å analysere hva de realpolitiske konsekvensene av ulike samfunnsaktiviteter er”, og vi er jo enig om dette. Jeg kan ikke for mitt beste skjønn forstå hvordan du skulle ha plukket opp noe annet. Poenget (igjen) er at en slik realpolitisk analyse ikke bør inngå som en faktor i en anmeldelse av selve verket.
Du skriver: “Frps amerikanisering av konfliktaksen grasrot-elite er veldig aktuell. Hvorfor er ikke det en valid debatt? Du anklager meg nærmest for å ville sensurere kunst, men du ønsker tydeligvis selvsensur fra politikere?”
Ærlig talt. Jeg skriver eksplisitt at du ikke ønsker å sensurere kunst, og jeg går deg i møte på bloggen din på en saklig uenighet om grunnlaget for kunstkritikk. Hva ved min oppførsel er det som impliserer at jeg ønsker selvsensur av deg?
Jeg syns du gjør en bra kommentar om at dette er selvsentrert og fremmedgjør publikum fra teateret, og det er en interessant drøfting opp mot det visstnok antikapitalistiske budskapet. Fortsett med det — politisk diskusjon av kultur er bra.
Jeg var opptatt av at du så ut til å velge en målestokk for kunst der antallet Frp-velgere den genererte skulle være en faktor. Det mener jeg er en feil målestokk. Deretter spant jeg videre på dette og kontekstualiserte hvorfor kunst og kultur må være fritt og uavhengig av nettopp denne typen vurderinger. Slik jeg forstår deg er du også tydelig enig med meg i det. Det er i så fall bra, syns jeg.
Dette blir jo omtrent like håplaust som når folk på ytre høyre slenger dritt om muslimer, og så anklager sine kritikere for å true ytringsfriheten fordi de møter motbør for sine påstander.
At jeg mener noen gjør eller sier noe dumt, betyr ikke at jeg vil nekte de retten til å gjøre det. Det er her du kortslutter diskusjonen.
“At jeg mener noen gjør eller sier noe dumt, betyr ikke at jeg vil nekte de retten til å gjøre det. Det er her du kortslutter diskusjonen.”
Dette har jeg ikke ment eller sagt, så det blir litt vanskelig for meg å forstå hvordan dette skulle utgjøre en kortslutning. Jeg argumenterer for at vurderingen av hvorvidt Vinge/Müller har gjort noe dumt ved å sette opp et teater ikke kan avgjøres av hvor mange Frp-velgere stykket skaper.
Utdyp gjerne den ligningen med muslimhets og ytringsfrihet. Jeg har brukt fem minutter på å prøve å forstå hvordan denne debatten ligner på en slik situasjon. På ordentlig — jeg er bare nysgjerrig på hvorfor du tenkte på akkurat den sammenligningen!
[…] av de som tok mest tak i innlegget mitt, var Sigve Indregard, en svært dyktig blogger og et godt politisk hode (som jeg feilaktig har omtalt som […]