Høyres politikk er en oppskrift på arbeidsledighet
av Sigve Indregard
Det reviderte budsjettet bruker en god del nye oljepenger på offentlig forbruk av varer og tjenester. Høyres Jan Tore Sanner mener at dette burde vært brukt til tiltak innenfor privat sektor — skatteletter for små og mellomstore bedrifter.
Problemet for små og mellomstore bedrifter er ikke at finanskrisen har økt kostnadsnivået. Problemet for disse bedriftene er at etterspørselen forsvant “over natta”. Lavere skatt på overskudd i en situasjon der bedriftene du forsøker å hjelpe (presumptivt) går med underskudd, er et ekstremt lite effektivt tiltak.
Når man sprøyter penger inn i offentlig sektor, skjer følgende: det offentlige ansetter noen mennesker, men mest av alt kjøper de inn masse varer og tjenester. De bygger skolebygg, reparerer sykehjem, bruker mer strøm og leier inn dyre konsulenter for å drive omstilling. Alt dette er direkte finansiering av privat sektor, og det øker etterspørselen etter privatproduserte varer og tjenester.
Multiplikatoreffekten av disse tiltakene kommer deretter andre deler av privat næringsliv til gode, ved at nye offentlig ansatte og de private leverandørenes ansatte bruker pengene på Rema og Star Tour.
Dette koker enkelt og greit ned til at milliarder av stimulans inn i bedrifter i mindre grad vil øke etterspørselen enn de samme milliardene til offentlig sektor. Høyres politikk ville derfor bidra til økt arbeidsledighet. Da kan det ikke være noe avgjørende argument at bedriftene har bedt om skatteletter, for hvem gjør nå ikke det?
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Høyres politikk vil jeg la ligge. Det som jeg dog fester meg ved er at det er offentlig sektor som skal dra oss gjennom krisa. Er det helt gjennomtenkt?
Normalt er venstresida opptatt av at man skal skattlegge uønsket atferd, enten det nå er CO2-utslipp, røyking, drikking eller annet. Da er det for meg uforståelig at man velger å opprettholde beskatning det å sysselsette mennesker. Arbeidsgiveravgiften er direkte ulogisk i dagens situasjon. Men der sier ideologien stopp — av en eller annen grunn som det er vanskelig å få øye på.
På lang sikt er det interessant å se hva som er planen når økonomien ellers i verden ordner seg: Tar man da konsekvensen og slanker offentlig sektor tilbake til førkrisenivå?
Offentlig sektor er de eneste som sitter med muligheten til å opptre kontrasyklisk i stor skala, så ja, hvis man skal drive med motkonjunkturtiltak er det vanskelig å forstå hvordan noen andre skulle kunne gjøre det enn det offentlige. Men hovedtiltaket er altså å engasjere privat sektor til offentlige oppgaver, ikke å øke sysselsettingen i offentlig sektor (selv om det også er nødvendig, f.eks. i helsevesenet og høyere utdanning).
Arbeidsgiveravgiften er ikke noe mer ulogisk enn alle andre skatter. I en situasjon der mange er usikre og sparer mye er det økonomisk fordelaktig å inndra kjøpekraft fra de som ikke bruker den og så bruke pengene igjen. Dette er det grunnleggende trekket ved keynesiansk, etterspørseldrevet økonomi.
Det siste spørsmålet ditt forutsetter at en liten offentlig sektor er noe mål i seg selv. Det er langt fra åpenbart. Offentlig sektor er så mangt — tjenesteyting som helsetjenester, utdanning og infrastruktur, og på den andre siden de mer “byråkratiske” sidene. Hvilket innslagspunkt som er fornuftig når det gjelder disse tjenestene er ikke et teoretisk spørsmål om fordeling mellom privat og offentlig sektor. For å si det slik: Hvis vi plutselig privatiserte rikshospitalet, ville det ikke plutselig bli til en helt annen kategori innenfor “verdiskapning”.
Arbeidsgiveravgiften er ikke noe mer ulogisk enn alle andre skatter. I en situasjon der mange er usikre og sparer mye er det økonomisk fordelaktig å inndra kjøpekraft fra de som ikke bruker den og så bruke pengene igjen. Dette er det grunnleggende trekket ved keynesiansk, etterspørseldrevet økonomi.
Den der var ny! Det er altså likegyldig hvordan man beskatter, bare at man gjør det? Jeg tror ikke på den der, for skatt på sysselsetting av mennesker er en faktor som direkte påvirker regnestykket om når man f.eks. skal automatisere, når man skal utkontraktere til andre land osv. Dersom sysselsetting er viktig, er det å legge straffeskatt på noen når de ansetter folk lite formålstjenlig.
Men andre skatter er jo skatt på inntekt, altså også på ansettelse. Gitt at det er fritt frem å forhandle lønn, vil nettoeffekten av skatt på ansettelse og skatt på inntekt være den samme (grei ut og forklar hvorfor dette fungerer.).
Arbeidsgiveravgiften ettergis ikke i tilfelle en arbeidsplass går med underskudd. Arbeisdsgiveravgiften er ikke resultatavhengig, men en fast prosentsats.
I en break even-situasjon må man kunne forvente at arbeidsgiveravgiften vil kunne være stor nok til å flytte balansepunktet for når det lønner seg å gjennomføre en oppgave i bedriften. Arbeidsgiveravgiften er en fast avgift som i seg selv kan medføre at et regnestykke går i minus. Så er spørsmålet: kan vi regne med at arbeidsgivere er så eiegode at de ser stort på et lite underskudd, og opprettholder sysselsettingen likevel?
Hei du.
Jeg lurer på hvorfor du ikke svarte på spørsmålene Milton Marx. Dette er jo din blogg, men du kunne jo prøvd å svare når meningnene/ytringene dine blir etterprøvd.
Er selv ansatt i en bedrift hvor arbeidsgiver avgift spiser opp en stor del av lønnsposten vår. Dette gir direkte konsekvenser på arbeidstimer hos ansatte og mulige prosjekter vi begir oss ut på. Å drive innen service sektoren er ingen lek nå for tiden, det håper jeg du kan begripe. Og hadde faktisk satt pris på om du forenklet, evnt “fordummet” språket hvis du har planer om å svare. Sånn at en som meg og kan forstå.
På forhånd takk.
Mye å gjøre, og ikke alt for mye tid. Marx snakker om mikronivået, og da er det riktig at arbeidsgiveravgiften ikke ettergis. Men det vesentlige for lønnsomheten i en bedrift (gitt fast etterspørsel) er det samla skattetrykket. I makro er det derimot mye mer fruktbart å forsøke å erstatte etterspørselen ved å øke det offentliges kjøp av varer og tjenester enn å kutte i skatter. På grunn av at pengene som arbeidsgiveren betaler i AGA ikke går inn i et sort hull, men derimot inn på budsjettet til offentlige instanser som lønner mennesker innenfor både privat og offentlig sektor, øker dette etterspørselen innenfor privat sektor. Det vesentligste poenget er at empiri og keynesiansk teori antyder at denne økte etterspørselen på grunn av offentlig forbruk er større enn bare den direkte effekten — det vil si at det fins en multiplikatoreffekt.
Hvis du må velge mellom å bruke 1 mrd. på skatteletter eller å øke offentlig forbruk med 1 mrd., gir det altså en større effekt å øke forbruket enn ved å kutte skattene. Det hjelper bedriftene mindre å kutte i kostnadene for arbeidskraft når de mangler oppdrag. Da bør man heller bruke pengene på å kjøpe oppdrag fra dem.
Indregard: På makronivå er det viktig å styre slik at man stimulerer folk til å gjøre riktige ting, og straffer dem for å gjøre uønskede ting.
Til tross for at vi i alle år har visst at etterspørselen etter sprit og tobakk ikke har vært særlig elastisk, har man økt og økt dissa avgiftene. Alle har visst at avgiftene faktisk ikke har medført noen forbruksreduksjon, men men har beholdt dem under påskudd av at det var avgifter på uønskede handlinger.
Vi legger CO2-avgifter på bådfe det ene og det andre — til tross for at man i mange tilfeller ikke har alternative handlemåter med lavere CO2-utslipp, men man gjør det for å straffe uønsket atferd (offisielt).
Dersom det virkelig er slik at man i den senere tid har begynt å vektlegge atferdsorientert beskatning; hvorfor tviholder man så på arbeidsgiveravgiften?
Den multiplikatoreffekten du snakker om, som jo er en diskusjon i seg selv, ville man få også dersom blåste inn penger i økonomien som IKKE er direkte koblet til sysselsettingen. Hvorfor i alle dager må de pengene som skal sprøytes inn i økonomien hentes der de svekker sysselsettingen mest? En milliard blåst inn i økonomien UTEN sysselsettingstap, må da være bedre enn om den samme milliarden blåses inn MED et sysselsettingstap.
Det som er poenget mitt, er at det fremstår som ubegripelig at staten velger det desidert mest sysselsettingsfiendtlige punktet å beskatte i en tid hvor man ønsker å opprettholde flest mulig arbeidsplasser.
Jeg er uenig i at det er noe mål å øke det offentlige forbruket, men dersom staten først ønsker å hente inn midler for å øke det offentlige forbruket, virker det temmelig meningsløst at man velger nettopp å skattlegge selskaper som beholder arbeidsplasser i Norge.
Arbeidsgiveravgiften er en “premiering” av de selskapene som eksporterer arbeidsplasser til andre land, og en straff for de som velger å ikke gjøre det. Videre er arbeidsgiveravgiften en faktor som gjør det mer lønnsomt å automatisere og si opp folk.
Marx: Du avsporer debatten, fordi Høyre ikke argumenterer mot AGA som sådan, men derimot vil ha en pause som skal fungere som et stimuli. Jeg mener at det er lite lurt å benytte seg av et stimulusvirkemiddel som ikke er like effektivt (som stimulus) som andre virkemidler.
AGA er den gamle folketrygdavgiften, og er i skattesystemet i stedet for kun ordinær selskapsskatt og formuesskatt som et signal til arbeidskjøpere knytta til folketrygdkostnadene ved arbeidstakere. Uten den avgiften ville det åpnes et betydelig rom for moral hazard, der arbeidsgiverne kan sosialisere risikoen og privatisere gevinsten av arbeidsledighetstrygd, sykeforsikringstrygd osv. Avgift på å ha ansatte (noe som utløser disse rettighetene) sørger for å minske insentivet for å utnytte systemet.
Fremstillingen din av at staten “velger å skattlegge” er merkelig. Poenget her var jo hvilke kortsiktige, reversible endringer i finanspolitikken man skulle gjennomføre som motkonjunkturtiltak.
Selvsagt er det slik at effekten blir større jo mer penger man bruker, og i Norge er det praktisk sett mulig å argumentere for at vi burde gjøre alt samtidig. Men til slutt blir det for mye — vi ville komme til å overkompensere for etterspørselsvikten og dermed redusere effekten av tiltakene vi gjør pga. høyere inflasjon, lønnsvekst, mangel på arbeidskraft osv. Disse argumentene er jeg sikker på at du kjenner til. Å komme til det punktet gjøres — i min teoribok — mest effektivt og med minst problemer ved å bruke eventuelle handlingsrom i finanspolitikken. Skatteletter ville redusere dette handlingsrommet og gjøre det dyrere å komme til samme sted.
De stimuleringstiltakene du ønsker, er jo f.eks. totalt meningsløse for norsk eksportindustri. Samtidig er ganske mye av norsk produksjon som selges i hjemmemarkedet i skjermede næringer. Jeg tror det er veldig lite klokt å bygge ned det lille vi har av konkurranseutsatt industri — spesielt fordi oljeinntektene ikke vil vare evig. Tankegangen er ikke god mht. miljøet heller. Sårbare områder åpnes for oljeboring for å finansiere et offentlig sluk, uten at det kommer noe som helst fremtidsrettet ut av det.
Jeg ville nesten råde deg til å se litt på casen Danmark. Den politikken som har vært ført der siden 1982 og til i dag har konsekvent vær mer høyreorientert enn norske Høyre drømmer om (et sosialdemokratisk intermesso med Nyrup-Rassmussen spilte liten rolle. Det var ingen der i gården som turte vende tilbake til noe som lignet gamle synder).
I 1982 forlot Anger-Jørgensen statsministerkontoret uten å hva blitt kastet ut. Han ga opp, til tross for at han kunne ha skrevet ut nyvalg. Landet var på randen av å bli satt under administrasjon av kreditorene, og utenlandsgjelden var på 50% av BNP. De neste 20 årene var en kontinuerlig oppryddingsprosess, men i dag har Danmark et velferdssystem som på mange vis overgår det norske.
Veien har vært tung, og lange stykker har den vært ledet av politikere som ligger langt nærmere norske FrP enn Høyre. Man har ikke kommet dit man kunne ha vært med et bedre utgangspunkt, men man avgort fått gjort et godt arbeid.
Hvor har Norge vært i samme periode? Landet har hatt tilgang til vannkraft i en slik grad at man i perioder har vært selvforsynt med strøm, landet har hatt store fiskeressurser, og det har hatt en stor oljesektor. De siste årene har Norge levd med oljepriser langt høyere enn man hadde kunnet drømme om tidligere.
Gitt at Danmark stort sett har vært styrt av den motsatte politiske fløyen som du tilhører, må det da være et tankekors at danskene har steget opp fra den sosialdemokratiske asken som en fugl Fønix, mens Norge fortsatt vingler rundt som en full måke! Har du tenkt på hvordan ståa er for Norge den dagen da olja tar slutt? Eller skal vi heller svine til Lofoten og de arktiske områdene for å kjøpe oss ytterligere 5–10 års ustrukturert offentlig forbruk?
******************
Visst er det off topic, men kan du forklare nedenstående litt?
“Uten den avgiften ville det åpnes et betydelig rom for moral hazard, der arbeidsgiverne kan sosialisere risikoen og privatisere gevinsten av arbeidsledighetstrygd, sykeforsikringstrygd osv. Avgift på å ha ansatte (noe som utløser disse rettighetene) sørger for å minske insentivet for å utnytte systemet.”
Ideologi er gøy. Samme hvilken sak som diskuteres, og jo mer saklig og mer argumentasjon som blir lagt til grunn jo bedre.
Jeg er av den personlige oppfattning av at hvis arbeidsgiver skatt avskaffes så vil det nå 100% av norges bedrifter, ikke bare de som har en vare å selge staten som du formener herr Indregard. Man kan ikke bruke statlige midler for å stimulere service næringen for da bryter du med din egen politiske filosofi. Da har du plutselig krysset grensen over til det blå.
Ca 14% blir lagt på av en arbeidstager lønn er det snakk om, og det er mye penger bedriftene kunne brukt ved eget forgodtbefinnende.
For nordmann som jeg er, så ser jeg det gode i folk, også kapitalister.
Hilsen Torstein
Bryter med min ideologi? Kan du redegjøre for hva du mener er min ideologi, og hvorfor denne i så fall skulle gjøre det umulig å bruke offentlige midler på å kjøpe tjenester fra servicenæringa?
Selvsagt vil fjerning av AGA nå alle bedrifter (som har ansatte). Spørsmålet har hele tiden vært om dette er den mest effektive måten å forhindre arbeidsledighet i en krise. Mitt svar er nei, og det er motargumentene som etter mitt syn er ideologiske: de nekter å akseptere eksistensen av en keynesiansk multiplikatoreffekt, eller de velger å si at effektiv pengebruk ikke er så viktig — det viktigste er å hindre en større offentlig sektor. Det siste argumentet er rent ideologisk, og innebærer i praksis at man prioriterer liten offentlig sektor foran arbeidsplasser. Det første er et spørsmål om empiri, og de som mener at multiplikatoren er mindre enn 1 er i alle fall uenig med de aller fleste vestlige regjeringer.
Jeg skjønner at du tror de 14 % blir borte fra bedriften, men realiteten er at staten bruker mer penger enn den tar inn i skatt. Disse pengene går ut igjen til bedrifter og forbukere, og det er disse bedriftene og fobrukerne som kjøper varene og tjeneste din bedrift produserer. Det er derfor en logisk brist å tenke seg at skatten ødelegger for bedrifter: det er i så fall differensen mellom skatteinntak og statens forbruk som kan gi et sånt problem.
Nei, det er alltid en avveining mellom å motvirke arbeidsledighet og å hjelpe konkurranseutsatt industri. I prinsippet ville det beste for industrien være svært lav rente og skyhøy arbeidsledighet. Det er etter mitt syn politisk uakseptabelt. Regjeringen har av hensyn til industrien vært ekstremt opptatt av å bruke så lite penger at renten skulle kunne falle ned mot null, og jeg mener det er et tiltak som kan vise seg veldig dyrekjøpt hvis renta holdes så lav for lenge. Men nok om det. Poenget er at for vår konkurranseutsatte industri er det som er bra akkurat det motsatte av hva som er bra for innenlandske markeder: dårlig krone, lavtlønte arbeidere og ubegrensa tilgang på penger til investeringer.
Danmark og Norge er forskjellige, ingen tvil om det. Hvorvidt vi har det verre eller bedre enn danskene er, for å si det forsiktig, et åpent spørsmål. Hvordan vil det gå etter olja? Vel, verre. Noe annet ville jo være overraskende. Men det er faktisk ikke mulig å omstille arbeidsstokken og leverandørindustrien som i dag driver med olje til noe annet før oljejobbene faktisk forsvinner. Industristrukturen i Norge i dag er derfor en veldig dårlig varsler for hva vi har om femti år. Det jeg ser er en høyt utdannet og omstillingsvillig arbeidsstyrke basert på solide utdanningsinstitusjoner, og et arbeidsmarked som balanserer behovet for sikkerhet opp mot behovet for omstilling. I tillegg har vi et statsbudsjett som bruker bare 2–6 % mer enn det vi har eksklusiv oljeinntektene. Full måke? Tror ikke det.
***
Jeg orker ikke å utdype det siste punktet for mye, men la oss ta for gitt et visst nivå på velferdsstaten. Den skal så finansieres gjennom skattlegging. Da er det et poeng å skattlegge noenlunde i overensstemmelse med hvor kostnadene pådras, slik at det er arbeidsgiverne som “betaler” for sykepenger. Da signaliseres den reelle samfunnsøkonomiske kostnaden ved å ansette folk (inkludert de som blir syke av den jobben de gjør) til arbeidsgivere. Markedsteorien tilsier da at nivået på ansettelser blir optimalisert gitt at de velferdsgodene som utløses av en ansettelse er konstante.
Hvis vi derimot bruker bompenger til å finansiere ansettelsesrelaterte velferdsgoder, underdrives den samfunnsøkonomiske kostnaden ved en ansettelse, og vi får derfor fler ansettelser enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Tenk deg en ansatt som gir en lønnsomhet på 1 % før AGA til bedriften. Bedriften vil da ansette ham hvis AGA fjernes. Men han koster samfunnet 14 % av lønna i form av sykepenger og arbeidsledighetstrygd (nå snakker vi altså i snitt). Hvis alle som har under 14 % lønnsomhet ansettes, får vi flere ansatte enn det som er likevektsledigheten gitt velferdsnivået. Da drives lønningene opp, inflasjonen går opp osv. osv.
Keynesianismen har jo alltid vært kritisert for at den ikke tar tilstrekkelig høyde for internasjonale forhold. Hva F.D. Rosewelt kunne gjøre i et USA i 30-årene, med et stort hjemmemarked og mindre internasjonalisering er avgjort annerledes enn hva vi kan gjøre som et lite land med en åpen økonomi i en globalisert verden. Offentlig ressursbruk som sådan kommer lett til å minne om å fyre for kråkene (hvis vi holder oss innenfor ornitologien).
Are Slettan (?) hadde en epistel om amerikansk bilindustri, om støtten til disse gigantene, og stilte spørsmålet om hvilken bil som egentlig er mest amerikansk, når man så på hvor den ble produsert, hvor delene ble produsert etc. Poenget var å få frem at dersom man skulle støtte amerikansk bilindustri, burde man kanskje støtte Toyota. Verden har kort og godt endret seg siden 1929, slik at det ikke er likegyldig hva du kjøper hvis du f.eks. skal støtte et lands økonomi.
Arbeidsgiveravgiften er en skatt som kun rammer den delen av verdikjeden hvor nordmenn jobber. Det er en skatt som rammer akkurat på det punktet som man ønsker å stimulere. Samtidig er offentlige innkjøp av til dels utenlandsproduserte varer en prosess med massiv lekkasje.
Det er mulig at man ikke vil senke skatter og avgifter av ideologiske grunner, og det er mulig at man faktisk mener at offentlig sektor bør være størst mulig (at enkelte valgstrateger mener dette, er jeg ikke i tvil om. Ingen vil jo stemme på et parti som vil legge ned stemmeavgiverens arbeidsplass), men det endrer dog ikke følgende: arbeidsgiveravgiften forflytter likevekten for når det er lønnsomt å ansette folk, med den konsekvens at det ansettes færre.
Jeg tror ikke at fjerning av denne avgiften i seg selv kan motvirke en økonomisk krise, men at man uansett krise eller ikke, burde fjerne den fordi den er kontraproduktiv. Man vil aldri på lang sikt i et sysselsettingsperspektiv bruke bruke det beløpet man oppkrever i arbeidsgiveravgift mer effektivt via offentlige innkjøp.
Angående det siste resonnementet ditt om moral hazard, er det følgende å si om det: I et system som henger staten på regninga ved sykdom uansett. Logikken kunne kanskje passe dersom en bedrift med loven i hånd kunne sende ansatte inn i direkte livstruende arbeid, men det forekomer meg noe søkt at vi skulle måtte ha en slik avgift for å unngå at det drives rovdrift på folk. Som det er nå, rammer jo denne skampletten likt for alle. Slakteriet som sliter folk ut før de er 45 år gamle eller IT-bedriften med mønstervilkår for de ansatte.
Inntil videre har jeg ikke sett gode argumenter for arbeidsgiveravgiften, men som den kunnskaphungrige mannen jeg er, ser jeg frem til å ta lærdom.
Fortsatt god helg!
I fht. moral hazard handler ikke det om at bedriftene kan sende arbeidstakerne inn i døden, men at de (i et tenkt skatteløst regime) får fruktene av å ansette folk uten å bære risikoen. Resonnementet mitt i forrige kommentar dreier seg om at skatten signaliserer den samfunnsøkonomiske kostnaden ved ansettelser på en mer presis måte, slik at vi ikke tar i bruk arbeidskraft som koster mer enn de produserer — etter at vi har trukket fra det gjennomsnittlige forbruket av velferdsgoder en slik ansettelse medfører.
Dette er ikke noe problem for brutto uproduktive folk, som produserer mindre i en gitt bedrift enn de får i lønn. De blir aldri ansatt. Så er det heller ikke noe problem for folk som er mer produktive enn break even + gjennomsnittlig forbruk av velferdsgoder. De blir alltid ansatt. Men de som er i midten: uten avgift vil det være ulønnsomt for samfunnet å ansette dem, men lønnsomt for bedriften. Det er det jeg mener.
Så lenge skattetrykket er gitt, bør vi normalt sett streve etter å bruke skattefordelingen til å signalisere eller glatte ut slike diskrepanser mellom samfunnsøkonomiske og privatøkonomiske interesser.
“Men de som er i midten: uten avgift vil det være ulønnsomt for samfunnet å ansette dem, men lønnsomt for bedriften. Det er det jeg mener.”
Hmmmmm…….
1) Folk ville fortsatt få hjerteinfarkt, diabetes, kreft, hofteoperasjoner, måtte på sykehus etter fylleslagsmål og trafikkulykker, i tillegg til at det vel er ganske bra belegg for at langvarig ledighet medfører sine egne helseproblemer. Staten henger uansett på regninga, og årsakene til sykdom finnes oftest andre steder enn på arbeidsplassen. Da blir det bomskudd å se på sykdom som en kostnad som påføres samfunnet pga. arbeidsforholdet — om enn det også finnes mange arbeidsrelaterte helseproblemer.
2) De ville betalt inntektsskatt, og bidratt til felleskassa, i stedet for å bli forsørget av det offentlige. Bidraget som den enkelte gir i form av inntektsskatt, er mye større enn arbeidsgiveravgiften uansett.
3) Staten har som mål at de som ikke kan yte 100% i arbeidslivet likevel skal inkluderes. Man betaler faktisk ganske mange penger for den slags.
4) Helt eksakt hvor grensa ligger for når det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at en person jobber kan man fabulere om. Sløyfet vi arbeidsgiveravgiften, ville staten likevel ha en nettogevinst på
a. Inntektsskatt, trygdeavgift etc. lik 35–55% av lønn
b. Trygd minus skatt
c. Færre helseproblemer relatert til ledighet
d. Mindre kostnader til administrasjon av ledige, sysselsettingstiltak
5) Gevinsten ved at folk jobber er trolig så stor at det ville være samfunnsøkonomisk lønnsomt – dersom alternativet var offentlig forsørgelse – å ikke bare la en person få en jobb uten arbeidsgiveravgift, men også uten at det ble krevd opp inntektsskatt. Trolig ville gevinsten ved å slippe administrasjon og trygdeutbetalinger være så stor at det ville være lønnsomt å betale mannen for eksempel en tredels trygd på toppen av lønna, i stedet for å beholde han på trygd. Sett i dét lys blir synspunktet ditt om moral h
Alt er riktig så lenge premisset ditt er at alternativet til ansettelse i bedrift A er offentlig forsørgelse. Men så lenge det finnes andre bedrifter som gir et annet kost/nytte-forhold for samfunnet for den angjeldende ansatte, er ikke dette nødvendigvis sant. Det betyr at for lav estimering av kostnadene ved ansettelse fører til overansettelse i høytlønnede yrker og dermed mulig undertilgang på arbeidskraft i lavtlønna yrker.
Jeg skjønner ikke helt den overgangen fra ansettelse til offentlig forsørgelse. Hva er det konkret du tenker på da? Sosialhjelp? Er det et veldig aktuelt alternativ for den vesentligste delen av arbeidsstokken?
Jeg hoppa over et ledd i resonnementet, som kanskje er greit å presisere. Vi ser på Kåre, en person som ikke er lønnsom med AGA i et advokatfirma, men som er lønnsom uten. Han vil være lønnsom også med AGA i et stort antall yrker med lavere lønn. Han tar den stillingen som gir ham best lønn. Uten AGA blir det et yrke som gir negativ samf.øk. effekt (gitt premisset om at AGA omtrent tilsvarer de kostnadene vi snakker om), mens med AGA blir han plassert på et samfunnsøkonomisk lønnsomt sted. Er han ulønnsom som sådan i alle ledige jobber, blir han arbeidsløs. Da er det selvsagt viktig at han trenes opp og læres opp slik at han kan bli lønnsom og attraktiv på arbeidsmarkedet igjen, og som oftest betyr dette opplæring på en arbeidsplass (attføring, bedriftsintern opplæring osv.) Men denne opplæringen er en del av de kostnadene vi snakker om at AGA dekker.
Hvis ansettelseskostnadene underestimeres, presses derfor lønns– og prisnivået over det samfunnsøkonomisk optimale punktet.
Skulle være “Sett i dét lys blir synspunktet ditt om moral hazard underlig”
Det blir litt sånn tom-ah-toe tom-a-to, syns jeg. Det er selvsagt mange uheldige effekter av arbeidsløshet, men hvis du er villig til å bruke et generelt offentlig subsidie for å holde folk i arbeid (ved å finansiere velferdstjenestene uten å kreve inn AGA), syns jeg det virker veldig lite målretta. Da er det bedre å målrette bruken av arbeidsmarkedstiltak, etter– og videreutdanning på de som trenger det.
Et generelt høyere lønnsnivå som en følge av de dynamiske effektene jeg skisserer kan også bidra til å skape arbeidsledighet i andre sjikt, så det er ingen done deal at avgift på arbeid fører til høyere arbeidsledighet. Det avhenger av parametrene i modellen: lønnselastisiteten, multiplikatoren for offentlig forbruk, deadweight–tapet ved skattlegging. I tillegg (som et annet moment) kommer beregningen av at det offentlige må finansiere sin pengebruk også, og det var jo utgangspunktet for innlegget.
Bygger ikke hele ressonementet ditt på at sykdom er en konsekvens av arbeidsforholdet? Raser ikke hele bygget dersom denne forutsetningen er helt eller delvis feilaktig?
Nei? Mitt resonnement handler om alle goder knyttet til ansettelser — inklusive arbeidsledighetstrygd og sykepenger. Det inkluderer forøvrig også (folketrygds-)pensjon. Det er en god grunn til at arbeidsgiveravgiften før het folketrygdavgift.