FrPs arbeidslivspolitikk : indregard.no

Det er underlig å høre på debatten mellom FrPs Per Sandberg og LOs Tor Arne Solbakken. Sandberg hevder at det bare er tull at FrP ønsker å redusere arbeidstakernes rettigheter, og at LO bare forsøker å svartmale FrPs politikk fordi de er en del av Arbeiderpartiet.

Men er det noen grunn til å svartmale FrPs politikk? Prinsipp– og handlingsprogrammet til FrP sier jo klart og tydelig at FrP vil redusere arbeidstakernes rettigheter. Selv om dette kapitlet er blitt vesentlig mer ullent etter Magnus Marsdals kraftige kritikk, er det stadig relativt tydelig at det neppe blir mer tariffdekning, bedre arbeidsmiljøregler og mindre midlertidige ansettelser:

Et fritt arbeidsmarked fungerer ikke godt nok så lenge monopollignende organisasjoner inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere. Arbeids-, lønns– og ansettelsesavtaler fungerer best dersom disse oppnås ved enighet mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne i den enkelte bedrift.

Oversatt: Færre tariffavtaler og lavere organisasjonsgrad er bra. I det forrige handlingsprogrammet nevnte FrP et tiltak, nemlig at alle sentrale tariffavtaler skulle bort. Dette har de tatt bort, sannsynligvis etter å ha tenkt gjennom at det ville være et overgrep mot grunnleggende demokratiske prinsipper å nekte LO og NHO å inngå avtaler med hverandre.

Det er ikke en statlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.

Dette er et spark til likelønnskommisjonen og forslaget om en likelønnspott. Men dette er et sidespor: det handler ikke direkte om rettigheter. Vi går videre.

Fremskrittspartiet vil at det fortsatt skal knyttes betingelser til arbeidsledighetstrygden, slik at det kun er reelt arbeidsledige som har rett til slik støtte. Det må stilles krav til å ta ledig arbeid, selv om dette ikke nødvendigvis finnes i bostedskommunen eller er i samsvar med den lediges bakgrunn og utdanning.

Si hva du vil: Dette er en svekking av rettigheter. Det er en svekkelse man kan være enig eller uenig i, men FrP kan umulig forsøke seg på å fremstille dette som at det ikke er en svekkelse. Nettopp slike punkter er årsaken til at LO støtter Ap, ikke FrP. Det er åpenbart i LOs interesse å ikke gjøre slike ting.

Fremskrittspartiet mener det må vurderes å innføre begrensninger i streikeretten for arbeidskraft som reelt sett ikke løper noen risiko ved en streik, eller som rammer mange uskyldige ved en streik uten at det står i et rimelig forhold til omfanget og betydningen av tvisten.

Altså: Ingen streikerett for alle velorganiserte grupper og alle offentlige ansatte.

Det bør derfor lovfestes at ingen kan kreve streik av sine fagforeningsmedlemmer i bedrifter hvor det etter uravstemning er flertall mot streik. Hvis det gjennomføres landsomfattende streik ved et lønnsoppgjør, må den enkelte bedriftsklubb kunne reservere seg mot deltagelse.

Legge merke til at dette er et lovinngrep mot regler som er avtalt mellom partene. I tillegg til å være en svekkelse av fagforeningenes handlefrihet, er det også et inngrep i avtalefriheten.

Fremskrittspartiet vil:

4. At lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet liberaliseres, dog slik at det tas hensyn til medisinske, sikkerhetsmessige og grunnleggende sosiale rettigheter.
5. Forenkle arbeidsmiljøloven.

Her finner vi den viktigste endringen fra det gamle kapitlet på dette området. I gamle dager mente FrP at alle regler unntatt de sikkerhetsmessige skulle fjernes. Nå mener de bare at alle regler og reguleringer skal “liberaliseres”. Dette er oppsiktsvekkende ullent, men hvis det faktisk har noe innhold er det ikke i LOs interesse. Reglene og reguleringene i arbeidslivet er nesten uten unntak innført for å jevne ut spillebrettet, der det uten reguleringen er arbeidsgiveren som sitter med eiendomsretten og dermed all makt i bedriften.

6. Oppheve rettslige hindre for privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft.

Indirekte undergraver dette arbeidsgiveransvaret ved å gjøre flere av det ikke-kritiske personellet ansatt i Manpower og Adecco. Selv om dette i seg selv ikke medfører noen reduksjon i rettigheter, viser empirien at både lønn, arbeidsforhold og muligheter til å organisere seg reduseres betydelig når ansatte er midlertidige og kan flyttes rundt mellom oppgaver og organisasjoner.

Fremskrittspartiet vil liberalisere en rekke restriksjoner for handelsnæringen, herunder åpningstidsbestemmelser, konsesjons-, løyve– og bevillingsbestemmelser, samt restriksjoner på etablering og lokalisering av nye virksomheter.

En rekke av disse restriksjonene er i motsatt ende en rettighet for arbeidstakeren, f.eks. åpningstidsbestemmelsene. Det er noe vanskelig å forstå hva de mener med å liberalisere konsesjons-, løyve– og bevillingsbestemmelser (enten har man dem eller så har man dem ikke), men summen er vel at det blir færre krav til arbeidsgivere innenfor pub-, restaurant– og drosjenæringer. Dette trenger ikke ha noen effekt på arbeidstakernes rettigheter, men det kan ha det. I dag er flere av disse kravene knyttet til sikkerhets-, opplærings– og arbeidstidsbestemmelser for de ansatte.

Alt i alt demonstrerer FrPs eget program med all tydelighet hvorfor LO motarbeider dem. Samtidig er det gode argumenter for FrPs forslag, som sikkert mange liberalister og arbeidsgivere er enig i. Jeg skjønner ikke hvorfor FrP nekter for at disse programpostene eksisterer, og jeg skjønner heller ikke hvordan de mener at de skal komme unna med det. Det er greit nok at man vil være alle menneskers venn, men i reelle interessekonflikter blir det patetisk å være snurt for kritikken man pådrar seg ved å ha ett bein i hver leir.

Nøt du denne? Da vil du kanskje like:

Heisann! Er det første gangen din her på indregard.no? Du kan bruke bloggens nyhetsstrøm for å følge med på nye saker. Du kan også følge bloggen gjennom Facebook.

indregard.no