Forbrukerkulturens jernbur
av Sigve Indregard
“Forbrukerkulturens jernbur”… det høres kanskje ut som et begrep fra Lenin eller Mao? Tvert imot — nær sagt — det kommer fra et offisielt rådgivende organ til hennes majestet dronningen av Storbritannia. Det dreier seg om britenes kommisjon for bærekraftig utvikling, og en rapport levert av britenes første professor i bærekraftighet; Tim Jackson.
Og hva sier rapporten? Den sier at forbrukerkulturen fanger oss i et jernbur, der vi er nødt til å fortsette med irrasjonell materialisme til tross for at den ødelegger næringsgrunnlaget vårt. På systemplan tvinges vi til å velge mellom vekst og kollaps, ettersom selve det økonomiske systemet har gjort seg direkte avhengig av vekst. Nullvekst ville føre til arbeidsledighet, fordi teknologisk utvikling ville innhente forbruket og gjøre arbeidstakere overflødig. I stedet for å se at dette åpner for å bruke mer tid på det vi ønsker, har vårt merito-kapitalistiske system gjort det til et problem.
Rapporten viser med styrke til forskning som viser at økonomisk vekst har minimal evne til å produsere økt velstand over en viss terskel. Dette kan forklares på mikroplan. Mens vi i et litt rikt land vil kunne signalisere velstanden vår og psykologisk oppleve glede ved noen litt kostbare goder, vil vi i et veldig rikt land trenge veldig dyre goder for å signalisere velstand og psykologisk tilfredsstilles. Det er dette som kan kalles forbrukerkulturens jernbur. I tillegg har vi en klar tendens til å være lykkeligere når inntektsfordelingen er lik.
Viktig er også rapportens analyse av teknologi. Noen hevder at teknologien vil redde oss, men det er bare tull. Mens økonomien har blitt fem ganger så stor som den var for femti år siden, har vi bare sett en reduksjon i utslipp per dollar BNP på 23 % siden 1980 (det er litt uklart for meg hvorfor rapporten her bruker forskjellige tidsperioder). Det betyr at enten må veksten stoppe opp, eller så må forgrønningen av veksten bli ekstremt mye sterkere. Det er ingen som har noe klart begrep om hvordan det siste i så fall skulle gå til. For det er, som rapporten påpeker, enorme dimensjoner i dette. Verdensøkonomien i 2100 vil være 80 ganger så stor som økonomien i 1959.
Dermed kommer denne rapporten frem til at det er markedsøkonomiens logikk og dynamikk som må endres, verken mer eller mindre, for å redde oss ut fra jernburet.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Dette høres da litt merkelig ut. Er effektiviseringsgevinsten ikke tatt med i tankegangen her? Jeg vil påsta at ved å effektivisere kan>/i> man ha en økonomisk vekst og samtidig forbruke mindre ressurser…
Njah, det spørs hvilken type effektivisering du mener, og hvordan du måler økonomisk vekst. Hvis vi f.eks. har valget mellom en maskin eller to hver for seg like effektive maskiner som koster like mye som maskin 1, men forbruker bare halvparten så mye olje (til sammen), vil dette registreres med tradisjonelle mål på økonomisk vekst (BNP) som en kontraksjon av økonomien, fordi vi “produserer” mindre olje. Men nok om det.
Poenget er ikke teoretiske betraktninger om vi kan konstruere situasjoner med økt velstand (som er det du egentlig poengterer over) og mindre forurensing, men hvorvidt vi faktisk kan forvente det. Erfaringen de siste årene tyder på at det er fullstendig og vanvittig utopisk. Uten bremsing av veksten vil vi aldri klare å redusere CO2-utslippene.
I all min ikke-gå-til-kildene-og-lese-rapporten latskap: Hvordan ser Jackson for seg et sammfunnsøkonomisk system basert på nullvekst? Keynes modeller er også infisert av dette ondet. (Forbruk = halleluja) Du skriver at forgrønniseringen må øke noe ekstremt hvis teknologi skal være redningen. Men må det ikke en like sterk vilje til om vi skal greie å pense markedsøkonomiens logikk og dynamikk? Eller ser du for deg at dette skjer ved et revolusjonsøyeblikk? Det er litt feigt og urettferdig å bare stille spørsmål. Jeg er gjerne med på en diskusjon om forbrukerkulturen, men den innbefatter også et kultur– og maktskifte som må behandles sikkelig. Jeg vil for øvrig rope hurra for nettstedet indregard.no Jeg abonnerer på både Aftenposten og Dagsavisen, men hverken Arne Strand, Janne Haaland Matlary eller Knut Olav Pimpås når opp til Indregards presisjon, dybde og sarkastiske tørrvittighet. Dette får jeg, til alt overmål, helt gratis.
Vi begynner med en “i parentes bemerket”: Jeg rødmer av karakteristikken! Takk for det. Kanskje jeg skal søke jobb i Aftenposten med deg som referanse?
Nei, du har et veldig godt poeng, og rapporten inneholder ikke noe program for en endring av økonomien i ikke-vekstavhengig retning. Men den fremlegger empiriske argumenter for at vekst og forgrønning er gjensidig utelukkende, og deretter et teoretisk argument for at vi kan slippe unna dette problemet ved å ikke være avhengig av vekst. I likhet med så mye innenfor venstreorientert politisk filosofi er styrken til sistnevnte teoretiske argument først og fremst at det er teoretisk.
Verken Keynes, Marx eller for den saks skyld Smith så kritisk på vekst. For dem var det veksten som skulle løfte verden ut av barbarisme og fattigdom, og det er liten tvil om at de hadde rett. Men kanskje er vi nå i ferd med å trå over i en Malthusisk virkelighet.
Thomas Malthus, som dessverre for ham selv virket som økonom før man kom på teknologiske effektiviseringsgevinster, antok at politikken ville gå i perioder med vekst, tiltakende konkurranse om ressurser, krig & sult & nød, og deretter vekst. Han antok nemlig at tilgangen til mat var konstant, mens befolkningstallet steg helt til krig/nød/sult gjorde noe med det. I dag vet vi at dette er en urealistisk modell (med unntak av enkelte mindre områder), men klimaforskningen viser at post-malthusisk økonomisk teori også hviler på en uholdbar forutsetning om at vekst ikke har noen negative eksternaliteter.
OK. Så til spørsmålene dine. Det vil kreve mye å pense om, men jeg har vanskelig for å helt klare å sammenligne de to utfordringene. Jeg tror at dersom man skal få til forgrønnende vekst, må det uansett skje uten at markedskreftene styrer det selv. Insentivsystemene i markeder er til syvende og sist bare (de mest kyniske av) menneskers insentivsystemer, og disse strekker seg følgelig bare til én eller to generasjoner. Det er et for kort perspektiv. For å skape grønn vekst må derfor markedsøkonomien i utgangspunktet penses om. I spørsmålet er alternativene enten (1) “grønn vekst” eller (2) “nullvekst”. Svaret på spørsmålet blir derfor nei. Det vil nødvendigvis kreve mer å pense om markedsøkonomien og skape grønn vekst (alt. 1) enn å bare pense om markedsøkonomien (alt. 2).
Spørsmål 2 forutsetter implisitt at jeg tror mennesket vil greie denne utfordringen. Det tror jeg ikke. I dag er det slik at beslutningsmakten for disse spørsmålene i stor grad besittes av de få som i minst grad rammes av konsekvensene. Derfor vil vi ikke se noen revolusjon, og jeg tror ikke det vil være vellykket heller. De som besitter virkemidlene til å effektuere en endring, har ikke selv noe ønske om å gjennomføre den. Derfor vil vi sannsynligvis greie å ødelegge ganske mye før endringer kommer.
Heldigvis er det kvalitative forskjeller på katastrofer. Selv om vi ikke greier å snu tidsnok til å holde havstigningen under 3 meter, vil vi kunne redde millioner av liv ved å holde den under 4. Det er derfor langt fra verdiløst å jobbe for endringer.
“jeg tror ikke det vil være vellykket” i nest siste avsnitt skulle være “jeg tror ikke det ville være vellykket”. Ah. Deilig med anledninger til å bruke andre futurum.
Til svaret på det første først, og her beveger jeg på tynn is, men pyttpytt: Markedsøkonomien er ikke markedsøkonomiEN. Incentiver, stabilitet og virkelighet i et økonomisk system er noe som uansett er politisk bestemt og, har den siste tiden vist, utrolig skjørt og volatil. Dette er noe i retning av det Willochkse svaret på klimautfordringen: Markedet er ikke styrt godt nok mht miljø — dvs hardt og brutalt pålegge økonomiske kostnader for klimakostnader.
Men jeg ser jo at dette IKKE er et svar på vekst-nullvekst problemstillingen. Hvordan skape et økonomisk system for nullvekst? Jeg prøver meg på et lite manifest. 1. Forby all reklame. 2. Et tak for ressursforbuk pr person og bedrift, og harde sanksjoner for snikforbrukere. 3. Frivillighetsgoder (statusmessige — la oss si at de knyttes til en eller annen form for “register”) 4 En ny åndelig bevegelse. Forbruk må knyttes til ondkap, men ikke være så forbannade dømmende og fanatisk i alle andre spørsmål. En form for hardcore buddisme? 5. Det må være mulig å være slem, bad, kjip og røver i dette alternative systemet — mennesket kan man ikke tukle med — men det man ikke bør se nytten av å tukle til bør være spenn og matrielle “goder” slik vi kjenner dem idag. 6. Omlegging av pensum og reorientering av økonomifaget ved uhorverlig mange læresteder som har noe med økonomi å gjøre. Manifestet er så absolutt ikke spikret og må ikke misforståes som noen form for konvensjonell realisme eller fornuft :) Smålige skal vi ikke være
“Framtidspessimistene har fått sette dagsorden i alt for stor grad. Vi trenger en ny realistisk plattform for å fortsette debatten om verdens utvikling, også på de krevende områdene som handler om klimaendringer og fattigdom, ja kanskje særlig der”
Slik konkluderer Jens Stoltenberg i sin fremtidsoptimismeartikkel i Samtiden september 2006. (http://www.regjeringen.no/en/dep/smk/primeminister/prime-minister-jens-stoltenberg/Speeches-and-Articles/2006/Tro-pa-framtiden.html?id=273290) Denne artikkelen er et bevis for ditt argument svar på mitt andre spørsmål. Jens Stoltenberg er, i hvertfall potensielt, Norges mektigste mann og det er hjerteskjærende å sette din/Jacksons problemforståelse opp mot hans. Stoltenberg er langt farligere for Norge og verdens ve og vel enn Siv Jensen — som i det minste er i stand til å skape reaksjoner.
Din siste slutning er den mest fornuftige jeg har hørt på lenge. Jeg tror jeg og flere venner og bekjente må legge higen etter kjappe endringer og “revolusjonsromantikken” på hylla. Hvis vi, potensielt unge håpefulle, ikke skal lulle oss inn i desperasjon er det på tide å si at en halv millimeter (hav, altså) kan være nok til å gi full gass. (Hva nå det skal innebære, men erkjennelsen er viktig, åkke som)
Kanskje litt på siden, men jeg har skrevet et filosofisk innlegg som tematiserer hvordan motstand mot forbrukskultur og nyliberale markedskrefter ikke bare fremstår som umulig, men direkte meningsløs og selvutslettende. Ved å lese Herman Melvilles Bartleby The Scrivener som en passiv motstandsmann mot senkapitalistiske superego-imperativer søker jeg å vise hvordan et radikalt brudd med det bestående krever visse umenneskelige egenskaper de færreste vil bekjenne seg til. Om det er av interesse finnes teksten her:
http://lyngeng.wordpress.com/2009/05/20/motstandsmannen-bartleby/
At last! Someone who understdnas! Thanks for posting!