Moralske meninger
av Sigve Indregard
Nina Karin Monsen (NKM) hevder offerrollen i Morgenbladet. Hun hevder, for å være nøyaktig, at hun blir sjikanert i den offentlige debatten. På det relativt snillistiske spørsmålet “Blir du lei deg når du blir sjikanert?”, svarer NKM følgende (min utheving):
I begynnelsen syntes jeg det var tungt. Men jeg vet hva jeg har sagt, så at de driver og dikter og skrøner… Jeg vet hva jeg står for. De som har gått inn for denne ekteskapsloven har jo veldig dårlige argumenter. Hvis du ser hva de har gjort, og på høringsnotatet, ser du at de ikke engang forsøker å begrunne det moralsk riktige i denne formen for barneproduksjon.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er faktisk feil. Det er åpenbart noen som har forsøkt å begrunne det moralsk riktige ved sæddonasjoner til lesbiske par (hvilket “denne formen for barneproduksjon” refererer til). Hvis ikke, skal jeg gi deg tre moralske argumenter for sæddonasjon med en gang.
A. Fra liberalistisk moral
I følge moralsk liberalisme er fravær av tvang det viktigste moralske imperativ. Den frie handling, utført uten noen juridiske, psykiske eller fysiske trusler og/eller skranker er det moralsk riktige, avgrenset kun ved at det finnes situasjoner der min anvendelse av friheten står i veien for din.
I og med at vi her snakker om en frivillig sæddonasjon til en mor som frivillig ønsker å ha sæden, er det følgelig umoralsk å gripe inn. Kriteriet om at det begrenser andres frihet kan ikke benyttes uten å samtidig kreve generelle begrensninger på folks mulighet til å få barn, og det er utenfor denne debatten. Friheten til barnet er av nødvendighet større hvis det blir født enn ikke.
B. Fra Kantiansk pliktetikk
Kants begrep om moral tar utgangspunkt i det kategoriske imperativ: handle slik at maksimen av din handling kunne vært en generell lov. I vårt tilfelle er handlingen å injisere sæd i en kvinne som ønsker det, og maksimen er denne handlingen kombinert med en motivasjon: å få barn sammen med din livsledsager. Kants moralske imperativ krever at denne maksimen ikke ville medføre selvmotsigelser eller irrasjonaliteter dersom den ble gjort til en universell lov for alle mennesker. Det er ingen slike i dette tilfellet.
Kant kan perverteres til å brukes med motsatt fortegn, hvis man later som om maksimen er “å få barn uten menn”. Men jeg tviler på at de lesbiske mødrenes motivasjon for handlingen er å få barn uten menn. For dem er det irrelevant hvordan barnet konkret kommer til: deres ønske er å få barn sammen. Denne maksimen utgjør ingen selvmotsigelse eller irrasjonalitet.
En annen perversjon, av det mer barneskoleaktige slaget, er å hevde at resultatet av universalitetstesten betyr at alle barn bare skal ha lesbiske mødre. Det beror i så fall på en misforståelse av “maksime”. Det er ikke slik at maksimen av en lesbisk persons handlinger alltid inneholder en lesbisk person. For å sammenligne: Maksimen av min handling når jeg hjelper en gammel dame over veien, impliserer ikke en universell lov om at bare 26 år gamle menn fra Nord-Norge bør hjelpe gamle damer over veien.
C. Utilitaristisk moral
Utilitaristisk moral hevder at det moralske er å maksimere gjennomsnittlig lykke.i Vi får anta at det lesbiske paret som ønsker barn blir lykkeligere med enn uten barn. Videre får vi anta at den frivillige sæddonoren blir lykkeligere av å donere sæd (f.eks. fordi han får betalt for det, noe han kan bruke på en god kinoopplevelse. Eller bare fordi han får orgasme). Barnet som blir født, kan ikke inngå i regnestykket, fordi det vil være mer lykkelig som født enn ufødt. Andre mennesker i verden kan bli litt lykkeligere eller litt mindre lykkelige av dette barnet, men det er on balance flere som gjør omgivelsene lykkeligere (ved å være venn, jobbe i butikken du besøker, gjøre nyttige ting for samfunnet) enn de som gjør det motsatte (kriminelle, Hitler, osv.). Uansett er den gjennomsnittlige effekten på samfunnet mye mindre enn effekten på foreldrene. Derfor er det utilitaristisk sett moralsk riktig å la alle som ønsker det få bli foreldre.
Dette er i alle fall tre moralske argumenter. NKM er kanskje uenig, men av det jeg har lest har hun aldri fremsatt noe koherent moralsk argument. Etter min oppfatning blander NKM kanskje sammen moral med (kristen) etikk?
Fotnoter
- En annen versjon ville være å maksimere total (summert) lykke. Jeg velger å ikke ta den her, fordi den impliserer automatisk at så mange barn som mulig er bra for verden. Det tror jeg ikke. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Moralisme er i følge Løgstrup moralens umoral, og det er vel helst det hun serverer uten at jeg skal si noe om hvordan hun er. Jeg kjenner kun til utsagn hun har kommet med via media, og de er tydelig moraliserende.
Kants pliktsetikk innebærer også at man skal kunne ville det som en almenn lov, ikke bare at det ikke skal finnes noen selvmotsigelser. Det første argumentet er vel det det er vanskeligst å kødde med: hvis mamma vil det, og det er bedre for et individ å eksistere enn å ikke gjøre det, er det umulig å argumentere mot “produksjon” av barn.
Mener ellers å ha lest en artikkel i Dagbladets Magasinet om en anonym mann som donerte sæd pro bono (og illegalt) i Norge — tror han hadde noen gode moralske argumenter for det han gjorde.
Ellers får vel NKM litt for mye oppmerksomhet enn det hun har godt av — ikke akkurat den mest spennende tenkeren i norge i dag.
Må si meg enig i dette. Litt nit-picking: Jeg nevner dette universalismekravet i kantiansk moral. Det populariseres ofte ned til at det skal være en “allmenn lov”, men utbroderingen av hva som kan utgjøre en “allmenn lov” er noe som ikke innebærer irrasjonalitet eller selvmotsigelser. Jeg syns denne spesifiseringen er viktig, for hvis ikke er det lett å misforstå Kants lov-begrep slik at det virker veldig snevert: nemlig slik at “alle må gjøre det samme”. Det universelle ligger altså i at det ikke ville være irrasjonelt eller selvmotsigende dersom alle fulgte den samme maksimen.