Dette skulle handle om Steinar Lem…

av Sigve Indregard

…men jeg inn­ser at mine ord ikke strek­ker til. Jeg aner ikke engang kon­tu­rene av hvor­dan dette tapet må føles for Arachne. Kon­do­le­rer, sier man vel, uten at jeg skjøn­ner hvor­for det skulle hjelpe. Jeg har aldri møtt ham, så min kon­do­lanse må handle om den offent­lige man­nen Stei­nar Lem.

Jeg ten­ker for øyeblik­ket at det er en glede i trist­he­ten; nem­lig at den til tider ensomme kri­ti­ke­ren av for­bruks­vekst langt på vei fikk opp­leve at den poli­tiske og viten­ska­pe­lige kon­sen­sus ga ham rett. Han hadde rett hele veien, og alle skulle vel i dag ønsket at hans gjen­nom­slag hadde vært større på 70-​​tallet, 80-​​tallet og 90-​​tallet.

På medal­jens skitne side er det dess­verre ennå bare Lems pre­mis­ser som er bekref­tet. Kon­klu­sjo­nene gjen­står. Den beste illust­ra­sjo­nen kom vel på lands­mø­tet i Arbei­der­par­tiet, der Helga Peder­sen pre­sen­terte par­ti­ets nye pro­gram. Reto­rik­ken om klima­end­rin­ge­nes enorme kost­na­der var der, og om de menings­løse lidel­sene disse vil med­føre. Men så kom­mer en eks­tremt pus­lete til­taks­pakke: sat­sing på byg­ging av ny indu­stri (“grønn” indu­stri) og noe sat­sing på vind­møl­ler (som vil gjøre kraft bil­li­gere) og forsk­ning. I neste set­ning — neste set­ning — går Peder­sen over til å snakke om alle vei­ene som skal byg­ges. Der­etter klar­gjø­res det at par­tiet ikke har til hen­sikt å begrense olje­ut­vin­ning i Lofo­ten og Ves­ter­ålen. Og Arbei­der­par­tiet er bare nest verst av de to største partiene.

Jeg kan vans­ke­lig tenke meg noe mer tref­fende måte å spytte på frem­ti­den. Vi hol­der den kan­skje i våre hen­der, men det ser ut til å bry de fær­reste. Der­for er det ingen annen måte å tolke fakta på, og ingen annen måte å hedre Stei­nar Lems minne på, enn å fort­sette kam­pen for mil­jøet, klo­den og men­nes­kene, og tvi­holde på hans utvi­dede verk­tøy­kasse — der vi blant annet fin­ner nullveksten.

La nå det bli Stei­nar Lems etter­mæle: Man­nen, hvis bort­gang etter tredve år med rik­tige ana­ly­ser og beti­me­lige advars­ler, ga den akutt nød­ven­dige gnis­ten til en for­nyet tro på mulig­he­tene til å begrense men­nes­kets ødeleg­gel­ser av frem­ti­den. La ham bli hus­ket som økolo­gi­ens mar­tyr i den siste kri­gen mot vekstfundamentalismen.

Nøt du denne? Da vil du kan­skje like:

flattr this!