- For et nullpartisystem
- Nullpartisystemet: Demokrati 2.0
- Nullpartisystemet: En innsidebeskrivelse
Les gjerne min første artikkel om nullpartisystemet for en mer negativt fokusert artikkel rundt nødvendigheten av partisystemets avskaffelse. Denne artikkelen er et forsøk på et positivt vinklet perspektiv.
Arbeidsinnsats. Kunnskap. Representativitet eller legitimitet. Befolkningens ombudspersoner må ha disse tre faktorene for å kunne gjennomføre sin oppgave på en god måte. Sammensetningen av valgte roller i samfunnet bør derfor være slik at disse faktorene maksimeres.
Sett fra befolkningens side er det derfor maktpåliggende å etablere et system som sørger for at representantene innehar disse faktorene. Som i mange andre systemer vil det mest effektive være en solid feedback loop eller tilbakemeldingssløyfe. Denne sløyfen skal sette opp mål, tilbakemelde resultater, revidere mål og deretter begynne på nytt. Hensikten er dobbel: Den øker befolkningens innflytelse over den folkevalgte ved at feedback gjøres til en integrert del av valgsystemet. Og dermed sørger den for kontroll med at den folkevalgtes handlinger er i overensstemmelse med mandatet.
Mellom de folkevalgte og folket skal det altså ligge en tett relasjon til grunn, og denne relasjonen er nødt til å gi folk innflytelse for at kontrollen skal kunne bli sterk nok. Hvis folk ikke opplever noen innflytelse gjennom denne tilbakemeldingsloopen, abdiserer folket. I dagens partisystem forvaltes kontrollen i et utvannet partiperspektiv og en rotasjonsperiode på fire år. Det utgjør altså så nær som ingen innflytelse. I det store og det hele er den innflytelsen vanlige folk inviteres til så nær null at den er meningsløs. Oddsen for at din stemme vil påvirke valgresultatet i noen retning er så lav at det umulig kan være verdt tiden du bruker på å stemme.
Utfordringen for en tettere oppfølging har vært teknisk og ressursmessig. Demokrati og folkestyre er av mange vurdert som ideelt og rettferdig, men det har samtidig aldri hersket noen tvil om at diktatur, føydalisme eller parlamentarisme er langt mer effektivt. Dette er i ferd med å endre seg. Informasjonsteknologi er ikke bare en mulighet til å spre informasjon raskt, det er også en teknologi som utvider folks kapasitet til å absorbere informasjon og filtrere informasjon. Folk får altså muligheten til å absorbere mer informasjon av høyere kvalitet.
Tenk deg for eksempel at din stemme i valget er inngangsbilletten til å delta i et “nettsamfunn” der din folkevalgte representant er deltaker. Dette er den konkrete feedbackloopen. Her vil du få oversikt over hva hun gjør, hvor hun er, hvordan organisasjonen hennes jobber, og muligheten til å selv mene noe om alt dette. Samfunnet utgjør en blanding av direkte informasjoner, diskusjoner, utkast til taler og forslag, og oversikter over avstemminger og økonomi. Selv om deltakelsen betinger at du stemte på representanten, er ikke innsynet avhengig av en slik stemme.
Dette ivaretar de ovennevnte funksjonene. Det er en konkret tilbakemeldingsmekanisme, den stimulerer til høy arbeidsinnsats, den belønner kompetent arbeid (når du får formidlet det) og sørger for at handlingene er representative for velgernes representant. Negativt definert avslører den perioder med lav aktivitet, vil synliggjøre slett kompetanse og lobbygruppers innflytelse over representanten. Dette er crowdsourcing av kontrollmekanismene.
Kontrastér med dagens situasjon: Vi har en regjering og et storting der det fremstilles som en stor seier at Jens Stoltenberg er på Facebook og legger ut ferdigtygd PR-visvas med sine egne oppstillinger av hva han har fått til. Folks primære kilde til informasjon om hva en stortingspolitiker driver med er riksmediene, som stort sett aldri viser frem noen andre enn partilederne, de parlamentariske lederne og regjeringen. På Stortinget sitter flertallet i lange og uproduktive møter, kommer relativt sent og møter lobbyistorganisasjoner resten av dagen. De presumptivt klokeste politiske hoder kastes bort til lettvint politisk spill.
Det fins ingen mekanismer som stimulerer til arbeidsinnsats, bare mekanismer som oppfordrer til å bli sett i mediene (og det krever egentlig at du ikke kan så mange detaljer, skal man dømme etter de fleste utspill). Kompetansemekanismene skjules bak et partiapparat og filtreres i lobbyistenes verden: det er umulig å vite om representantene kan noe som helst eller resiterer partiets instrukser. Til slutt kan vi jo samles og le av representativitets– og legitimitetskravet for politiske utspill. Den eneste mekanismen som fungerer i denne retning er redselen for neste valg, og trer følgelig bare inn i saker der oppmerksomheten er stor. Og i slike saker har ingen av enkeltrepresentantene noe de skulle sagt: alt avgjøres i partienes lukkede organer.
Styringen av landet er en meget alvorlig sak. Det er fortvilende at de fleste slår seg til ro med at vi har et “demokrati”. De færreste av egenskapene ved vårt system kan beskrives som demokratiske. Representative, parlamentariske demokratier er desperat avhengig av mekanismer som gjør representantene ansvarlige overfor de som de representerer. Skal man være konspiratorisk, ser det heller ut til at de fleste av mekanismene som er bygd opp rundt partiene er laget for å unngå dette.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Nullpartisystemet: Demokrati 2.0 by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Veldig bra, Sigve. Likte den forrige artikkelen også godt. Tankevekkende hvor lite påvirkning vi vanlig dødelige har på hvem som sitter på Stortinget og med hva disse skal jobbe med …
Kult. Erru god på teknologi og statsvitenskap og sånn? Hadde vært kult å lobbe kommunene litt for å få dem til å skape noen gode løsninger med tanke på politiske nettmedier, tilgang til offentlig informasjon, syndikering, osv osv.