Jeg leser og leser
av Sigve Indregard
De siste dagene har stått i lesingens tegn for min del. Her er noen kommentarer om bøkene jeg har lest.
Drapet på Aurora Lindkvist av Kjetil Indregard
OK. Forfatteren er min bror, så dette blir ingen nøytral anmeldelse. Prosjektet er en kioskkrimserie over tolv bøker, distribuert gjennom butikker og bensinstasjoner. Alle bøkene skal kjøres ut i butikkene i løpet av ett år, og dermed står forfatteren ansvarlig for å produsere noe sånt som 2500 sider krim på under ett år. Og alle bøkene handler om det samme mysteriet. En utfordrende ramme, kan man si.
Som vanlig skriver Kjetil med en lun og underfundig humor i bunn. Denne boken er, som seg hør og bør, en lang karakterintroduksjon med stikk av informasjon som kanskje blir relevant for plottet. Vår helt er lensmann i en småby, er i midtlivskrisa, og tilbringer store deler av bok 1 i bakrus. Heldigvis er han ikke alkoholisert, bare nyskilt.
Dette er ikke høykultur, men både karakterer og utgangspunkt for historien har potensiale til å bli en krimhistorie god som noen. Det er ingen åpenbart usympatiske karakterer, og ingen helgener. Alt i alt er Drapet på Aurora Lindkvist en tjomslig krim. Neppe noe som kommer til å forandre livet ditt, men brukbar underholdning.
Marionetten av John Le Carré
Uheldigvis for min bror, leste jeg Marionetten rett etter hans verk. De er (heldigvis!) i forskjellige vektklasser. Marionetten er i god Le Carré-tradisjon samtidsrelevant, ekstremt godt researchet, troverdig uten å bli hverdagslig og skrevet i et nøkternt, drivende språk. Marionetten forteller historien til en ung, aristokratisk tsjetsjensk-russisk flyktning i Hamburg. Plottet roterer rundt bankkontoen til hans far — et uhyre fra den røde armés velmaktsdager.
Marionetten er en spionthriller av et uvant slag. Det er ikke mange lag av løgner og bedrag i denne historien — de fleste karakterene tilkjennegir sine motivasjoner på en korrekt måte. I en slags guillosk ånd parodieres spionbyråene i tråd med våre indre fordommer om briter, amerikanere, tyskere og militære. Alt i alt er boka et angrep på den amerikanske linjen i kampen mot terror, men her slår vel Le Carré inn en del åpne dører på veien.
Marionetten får også stempelet som brukbar underholdning, men ikke noe livsforandrende prosjekt.
Klimakrisen av Ottar Brox
Klimakrisen fortjener en anmeldelse av mer statsvitenskapelig art. Brox’ prosjekt er å popularisere statsvitenskapelige forklaringer på hvorfor folket ikke mobiliseres til endring i klimaets tjeneste, og å presentere løsninger ut fra premisset at de får folkelig støtte. Langt på vei lykkes Brox i den første delen. I den andre delen feiler han.
Dette kan kanskje best illustreres ved at Brox hamrer løs på markedsbaserte løsninger for CO2-utslippsreduksjoner, såkalte cap-and-trade–løsninger, med den bakgrunn at de er markedsbaserte og fører til for store insentiver til å ikke bidra. Deretter anbefaler han et cap-and-trade–system for bensin i Norge. Han argumenterer overbevisende for at folk ikke vil akseptere begrensninger i bilbruk ved hjelp av prismekanismen, men i neste instans hevder han at et slikt cap-and-trade for bensinbruk vil ramme de rikeste, ikke de fattigste.
Det er dårlig tenkt og dårlig foreslått. I prinsippet gir cap-and-trade akkurat det samme utfallet som økte bensinavgifter. Det eneste nye i Brox’ forslag er at han foreslår en grunnkvote som folk slipper å betale for. Det samme ville man kunne oppnå med å øke bunnfradraget på skatten, og da slipper man å innføre absurde systemer for handel med sin egen bensinkvote.
Her er veiprising i en helt annen kategori. Veiprising vil kunne differensieres slik at distriktenes nødvendige bilbruk fortsatt kan opprettholdes, mens bilene som konkurrerer bort NSB mellom Drammen og Oslo kan få lov til å betale for nettopp dette. Brox viser at han ikke kan feltet når han sveipende slår veiprising og bensinavgifter sammen til et stort, klasseblindt troll.
De andre forslagene er bedre, men stadig noe naive. Fjerne kraftkrevende industri, gjenopprette kystfiskeflåten, flytte gods over på jernbane og drive jordbruket i småskala. Dette koster kanskje noe for noen, men det lønner seg kollektivt. Og dermed kommer Brox inn på sitt store stikkord og poeng: Det individuelle gode står i strid med det kollektivt gode. Ikke noen stor shocker her altså: dette anerkjenner til og med økonomer.
Brox er best når han er kritisk eller utopisk. Når han i avslutningen snakker om at ulikheten er drivstoffet bak den uhemmede veksten, og at de verste klimasyndene er eksternaliteter av veksten selv, er han god. Her ligger han svært nært opp til egalitær ideologi som sådan, men han trekker ikke linjen helt ut. Det skyldes at dette kapitlet strider mot bokas formål. Å argumentere for egalitarianisme er selvsagt så utopisk som man kan bli. Til Brox’ forsvar skal det sies at han aldri avviser behovet for egalitarianisme.
For verdens skyld får vi håpe at han har rett, og at disse tiltakene både hjelper, er gjennomførbare og populære. Hvis derimot de mer alvorstunge miljøforkjemperne har rett, hjelper det ikke å gjøre disse små grepene uten en større omveltning av vårt levesett. I så fall kan Brox risikere å falle for antitesen av det grepet han anklager miljøbevegelsen for: overdrivelse. Underdrivelse av omstillingsbehovet kan også vise seg å være en synd.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Kan du være så snill å få han broren din til å selge meg bok 12 av drapet på Aurora Lindkvist? Den er håpløs å få tak i, og mamma har klart å rote bort den SISTE av alle. Det er jo der alt avsløres, så jeg er jo dritnysgjerrig. Hilsen desperat.….
Jeg kan høre med ham om han har et eksemplar et sted. :-)