I tretti år har dommedagsprofetiene haglet over den amerikanske dollaren. Valutaen har overlevd krise etter krise og trussel etter trussel, og det på måter som overrasket alle samtidens kommentatorer og analytikere. Teorier om internasjonal valutahandel og valutaprising har ikke blitt brukt til å spå dollarens utvikling. De har blitt konstruert i ettertid for å forklare den.
Den mest fremtredende teorien som forklarer dollarens absurde stabilitet har vært teorien om den høyeste pygmeen. Her er teorien at valutamarkedene har en innebygd motsyklisk funksjon i krisetider. Kriser rammer de fundamentale forholdene for dollarkursen hardt, men dermed rammes også hele verden av nedgangstider. Større usikkerhet blir for risikabelt for investorer, som derfor velger å trekke pengene sine ut av små og ukjente markeder (som Norge). De veksler inn sine aktiva i dollar. Dermed fører, paradoksalt nok, en svekkelse av dollarens styrke til en økning i dollarens verdi. Dollaren er den høyeste pygmeen — alle valuta er svekket, men dollaren forblir høyest.
Spørsmålet er om dette er noe vi kan stole på vil skje bestandig, eller om det bare er et indusert resultat av de tilfeldige utfallene på de siste fem-seks krisene. Det er nemlig mange forhold som taler sterkt for at dollaren skulle kunne rammes enda hardere enn andre valutaer hvis krisen forløper på en bestemt måte.
I dag eier de asiatiske landene og verdens ulike oljefond store deler av markedet for amerikanske statsobligasjoner. Disse er priset i dollar. Blir det i det hele tatt en forventning om at dollaren skal ned, vil det derfor være økonomisk rasjonelt å selge disse obligasjonene. Hvis for eksempel Kina velger å selge seg ned, vil det senke dollarkursen samtidig som det sender renten i USA i været. Markedet for nye obligasjoner vil kanskje tørke helt ut, og i så fall blir det umulig å skaffe penger til å drive statsbudsjett med underskudd i USA. Alle krisepakkene vi har sett denne høsten er helt avhengig av et fungerende marked for statsobligasjoner.
Går dollarkursen åt skogen, vil det redusere kjøpekraften til amerikanske forbrukere. Amerikanske forbrukere er en viktig drivkraft i de asiatiske økonomiene. Det er derfor lett å forklare hvorfor Kina har valgt å holde på obligasjonene. Men på et bestemt punkt blir dette til en avveining der Kina har en reell mulighet til å bytte inn den økonomiske avhengigheten til USA med et system der de selv sitter på majoriteten av økonomisk makt. Kostnaden er å slakte dollaren, sette USA tiår tilbake velstandsmessig og dermed redusere sin egen vekst i kanskje ti år. Men er utsiktene gode nok for perioden etter dette, kan Kina gjøre dette strategiske grepet. Verden vil aldri bli den samme.
Den andre viktige nøkkelen ligger i olje. I dag er den priset i dollar, og dette sørger på to ulike måter for å støtte opp om dollaren. For det første har allverdens oljeproduserende land en egeninteresse i at dollarkursen er høy. For det andre kan investorer ofte komme strømmende til råvarebørsene når usikkerheten øker i verdipapir– og valutamarkedene. Dermed gir dårlige tider et lite dollarløft gjennom oljemarkedene.
Men det er ikke naturgitt at dollar er den sakligste enheten å prise olje i. Blant annet Iran har tatt til orde for en europriset olje. I virkelighetens verden er det mer sannsynlig at oljen diversifiseres rent valutamessig ved å opprette flere oljebørser og derivatmarkeder. Hvis forventningen til dollaren er rett ned, vil dette skje. Ingen oljeproduserende land har tenkt å sitte stille og se på at verdiene i deres ørken halveres over natta.
Spørsmålet blir altså i alle tilfellene om makthaverne — Kina, snart India, oljefondene — tror dollaren skal opp eller ned. Peker fingeren nedover, kan ingenting annet “redde” den. Peker den oppover, vil den styrke seg. For øyeblikket tror jeg de aller fleste nekter å peke i det hele tatt. Frem til makta bestemmer seg, blir det en bumpy ride for valutaspekulanter.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Står vi foran dollarstupet? by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Ingen kommentarer