…så faller de tungt. Det var mange som hevdet at finanskrisen kom til å bety en ende på et idéhegemoni i den økonomiske politikken. Naomi Klein og andre satte søkelyset på Chicago-skolen, en økonomisk klikk av Milton Friedmansk herkomst som langt på vei har levert det ideologiske godset bak verdens pengepolitiske regimer, herunder det norske.
Jeg nikket når disse antakelsene ble fremsatt, men jeg tvilte innerst inne. Vi snakker om så innarbeidede ideer som statens næringsnøytralitet, sentralbankens inflasjonsstyring og at frihandel er et udiskutabelt gode. Vi snakker om selve kjernen i den nyliberalistiske strømmen — og den har (i norsk sammenheng) strukket seg langt inn i Arbeiderpartiet, til et punkt der kanskje 85 – 90 % av Stortingets representanter er overbevist.
Men de siste to ukene har vi virkelig sett kjempen falle. To sentrale Chicagoøkonomer, John Cochrane og Eugene Fama, har redegjort for sitt syn på Obamas krisepakke. Det virker som om økonomer ellers er skjønt enige om en ting: Disse to er helt ute å kjøre.
Noen økonomer hevder at krisepakker ikke virker så veldig bra, og at man bare får omtrent 80 øre eller 1 krone i økt etterspørsel for hver krone man øker det offentlige forbruket med. Andre mener det finnes en multiplikatoreffekt, slik at man får mer enn en krone igjen — kanskje helt opp mot tre. Cochrane og Fama mener at man får null igjen.
Disse to presumptivt intelligente menneskene mener altså at effekten av å bruke mer penger ikke er økt etterspørsel. Cochrane får æren av å forklare:
If the government borrows a dollar from you, that is a dollar that you do not spend, or that you do not lend to a company to spend on new investment. Every dollar of increased government spending must correspond to one less dollar of private spending. Jobs created by stimulus spending are offset by jobs lost from the decline in private spending. We can build roads instead of factories, but fiscal stimulus can’t help us to build more of both. This is just accounting, and does not need a complex argument about “crowding out.”
“Arbeidsledighet da”, spør du kanskje? Vel. Den finnes ikke i klassisk økonomi.
Dette er åpenbart galt, og en sammenblanding av flyt og kapital. Det at penger som staten trykker i et perspektiv er lånt av deg (noe som kan diskuteres, men ikke er så hakkende gærnt), betyr ikke at summen blir null. Ideen til Cochrane er at fordi du senere må betale tilbake statens opptrykte dollar, vil du spare en dollar for hver dollar staten trykker. Sånn virker ikke folk, og sånn virker ikke økonomien. Det kan være lønnsomt for både deg og staten å bruke en av dine fremtidsdollar på investeringer nå, spesielt når arbeidsledigheten er høy og investorer ellers ikke vil investere.
For Chicagoøkonomene er dette umulig å se, fordi de i sin grunnleggende ideologi antar at alle markeder er perfekte, noe som innebærer at alle mennesker er perfekt rasjonelle og perfekt informert om fortid og nåtid (og følgelig også, via logikk, fremtid). Hvis det var tilfelle, ville det ikke være noe å tjene på å la staten investere slik — da ville nemlig et slikt lån være å ta penger fra noen som gjør det optimale med dem. Problemet er at det ikke er tilfelle.
Videre gjør Cochrane noe som selv jeg, med bare 1000-emner i samfunnsøkonomi fra Blindern, skjønte at er en åpenbar feiltolkning av en av økonomiens grunnprinsipper: spare-og-investerings-likheten.
Second, investment is “spending” every bit as much as consumption. Fiscal stimulus advocates want money spent on consumption, not saved. They evaluate past stimulus programs by whether people who got stimulus money spent it on consumption goods rather save it. But the economy overall does not care if you buy a car, or if you lend money to a company that buys a forklift.
Den første setninga er grei. Vi snakker her om investeringer i realkapital, altså ikke finansinvesteringer. Resten krever en forklaring. I følge et par-tre hundreår med økonomisk teori, er det slik at sparing er lik investering. Husholdninger bruker noe av inntekten sin (forbruk) og sparer noe av inntekten sin (sparing). Sparingen setter de i banken, og banken låner ut denne kapitalen som lån til folk som investerer i realkapital — f.eks. fabrikker. Så sier Cochrane: stimuliprogrammer øker forbruket. Men fordi sparing er lik inntekt minus forbruk, og investering er lik sparing, vil investeringene måtte synke når forbruket øker (dvs. sparingen minker).
Dette er plain bullshit, og det ville gitt deg stryk i et innføringskurs i makroøkonomi. At sparing=investering er ikke en naturlov som reguleres av skjulte krefter. Det er en beskrivelse av hvordan økonomien over tid fungerer. Og da må man tillate at økonomiens variabler påvirker hverandre! I dette tilfellet må vi tillate at en økning i forbruket øker BNP, som deretter øker folks inntekt, og dermed øker den kaka som folk fordelte mellom forbruk og sparing. Dermed kan økningen i forbruk helt fint være større enn effekten av en reduksjon i investeringer. Faktisk kan du forklare det enkelt og greit ved hjelp av de aller første modellene du lærer i samfunnsøkonomi.
Igjen ser værkartet for det ideologiske terrenget så mørkt ut at Cochrane finner opp et annet kart. Og igjen viser det hvor desperat en fallende kjempe kan bli. Det kommer til å bli vifting med armer, det kommer til å bli ropt, skreket og hylt, det kommer til å bli slengt drittpakker og hersketeknikker, det kommer til å bli anklager om korrupsjon og kupp — men til slutt vil disse ideene måtte falle. Paul Krugman håper det kan bli slutten på en mørk æra for makroøkonomi. Jeg er sikker på at norske Erik Reinert skriver under på det.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Når tankeslott faller… by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Ingen kommentarer