indregard.no

Jeg håper Bjørn Stærk får siste ord for denne gang. Og jeg inn­ser at Hjort­hen har rett i at det er vik­tig å også hente for­kla­rings­mo­del­ler for menin­ger fra sosio­lo­gien i ste­det for indi­vi­det. Når noen tar avstand fra femi­nis­men, tar de ikke nød­ven­dig­vis avstand fra femi­nis­men, men fra å defi­ne­res som en per­son som “til­hø­rer” femi­nis­men. Der­med kom­mer det rela­sjo­nelle inn i bil­det: Hold­nin­ger til poli­tikk hand­ler også om hvor­dan du ønsker å opp­fat­tes av folk rundt deg.

fe

photo cre­dit: JCardinal18

Å tenke på slikt fører meg raskt inn i et ønske om å evan­ge­li­sere de aka­de­miske idea­lene. Jeg tror på at meto­disk disin­ter­esse — altså å tenke på ting slik du ville gjøre det der­som du ikke hadde noen egen­in­ter­esse eller var inter­es­sert — er et prin­sipp som gjør aka­de­mia over­le­gen sam­funns­de­bat­ten. Sam­ti­dig fører den samme kalde anti­en­ga­sjerte tonen til at ide­ene møter veg­gen i for­hold til å skape end­ring. Folk vil hel­ler høre Barack Obama, lik­som. Yes, we can. Hva kan vi? Change. For­andre hva? No clue.

Der­med har vi val­get mel­lom en rik­tig og pro­gres­siv måte å tenke på som ikke fører til end­ring, eller en reak­sjo­nær og tra­di­sjo­nell måte å tenke på som kunne føre til end­ring, men like­vel ikke gjør det, fordi den per pre­miss er reaksjonær.

Nå kunne jeg blitt depri­mert. Men jeg vel­ger hel­ler å være disinteressert.

Nøt du denne? Da vil du kan­skje like:

• Demo­krati er en fin bil
• Har vi demokrati?
• Eli­te­nes lemenmarsj
• Femi­na­zi­ene
• For­holde seg til spillet