Stormens neste sentrum
av Sigve Indregard
Finanskrisas neste episenter blir valutamarkedene, spår nobelprisvinneren Krugman.iii Dani Rodrik mener at dette krever et langt mer aktivt IMF, som bør ta rollen som sentralbankenes sentralbank på alvor, og slutte med alle kravene og utviklingsprogrammene som har fulgt deres arbeid i u-land siden åttitallet. Jeffrey Sachs er enig, men argumenterer samtidig for en skikkelig global motkonjunkturpolitikk. Noen må snart forfremme Keynes til helgen.
Altså: Tre av de største på utviklingsøkonomi ser store, mørke skyer som alle er valutarelaterte. Hva skjer her hjemme? Jo, valutalån er det nye store. Hva er det folk tenker med? Og tenker på? Hvorfor tror vanlige småsparere at de har en bedre forståelse for utviklingen av en valutakurs enn hele det globale valutamarkedet har?
Ja, den norske kronen er billig i forhold til det den var for to måneder siden. Men det er ingen i valutamarkedet som tror det er midlertidig. Hvis de trodde det var midlertidig, ville de kjøpt norske kroner og presset prisen opp igjen. Sånn funker markeder. Hvis du skal være sånn en jævla smarting, så sprer du risikoen din — du påtar deg ikke massiv, ny valutarisiko.
Fotnoter
- Forøvrig i en herlig tone som bare nobelprisvinnere får lov å bruke: “Jeg fant opp valutakriser. […] Men jeg hadde aldri spådd dette.” [↩]
- Ja, jeg vet at han egentlig bare har fått Nobels minnemedalje for økonomi. Who cares. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Er det en god ting at Gjedrum skrur ned renta? Hva tror du effekten blir over lang tid? Jeg hadde håpet på høy rente en stund for å dempe grådigheten jeg ser rundt meg.
På lunchen i dag var noen letta fordi de nå likevel kunne kjøpe fritidsbåten for en million…
Jeg blir bare forarget og håper på en reorientering. Men her sponser vi bare overforbruket med skattebetalernes penger. Eller tar jeg helt feil?
Lavere rente betyr i mitt noe hjernevaskede makroøkonomiske hode lavere kronekurs og høyere forbruk. De store problemene med dette er at forbruket kan bli høyere enn den underliggende kapasiteten (såkalt overoppheting) og/eller at ekstremt billig tilgang til penger fører til bobler, f.eks. boligbobler.
I Norges tilfelle har den første lenge vært den store mørkemannen. Å bruke masse penger i dag har vært vanvittig lite effektivt i forhold til å bruke dem senere, fordi nesten all arbeidskraft ble brukt for fullt. Den andre, derimot, har vi ikke sett på som et problem, fordi Norge uansett har så stort handelsoverskudd at vi ikke “lever på lånte penger”.
Vi sponser ikke overforbruket med skattebetalernes penger, nei, men vi prioriterer i første omgang privat forbruk foran offentlig. Det er jeg enig i at er usosialt. Spørsmålet er om vi ville kommet inn i en situasjon som var mye verre for alle sektorer hvis ikke renta ble senket og takten økes i økonomien.
Personlig skulle jeg gjerne sett et enda mer ekspansivt statsbudsjett, f.eks. kombinert med en økning i momsnivået. Offentlig forbruk og investering er ikke konjunkturavhengig, og kunne utgjort en utmerket “pute” i denne temmelig plutselige tilbakegangen. Det vanlige argumentet mot en slik løsning er at det er vanskelig å time riktig, men det ser mindre viktig ut i dagens situasjon, der vi ser så mange indikatorer på at vi er på vei inn i en lavkonjunktur.
Det er dermed mulig å si at vi har to måter å drive motkonjunkturpolitikk på: enten sette ned renta for å stimulere privat forbruk for å dempe problemene, eller bruke mer offentlige midler for å drive de samme tannhjulene. Regjeringen legger seg nå klart i retning av den første, i tråd med den rådende ideologiske forståelsen i økonomifaget.