$700 milliarder til eller fra
av Sigve Indregard
Det er pinlig å høre på norske medier forsøke å forklare hva Paulson-pakken innebærer, hva demokratenes forslag (Dodd-pakken) er og hva de konservative republikanerne som motsetter seg redningspakkene ønsker. Det fremstilles som om administrasjonen ønsker å bruke skattebetalernes penger på å redde aksjemeglerne, demokratene ønsker å gjøre det samme, mens republikanerne ikke ønsker å gjøre det. Ingen av disse er riktige.
Den opprinnelige planen — Paulson-planen — var å tilby å kjøpe råtne boliglån fra bankene for en samlet ramme på 700 mrd. dollar. Planen er (bevisst) sparsom på detaljsida, men slik jeg forstår det innebærer det at lånene skal verdsettes til markedspris. I så fall innebærer det at et lån verdsettes til x × p dollar, der x er lånebeløpet og p er sannsynligheten for at det vil bli betalt tilbake. Hvorvidt dette vil koste skattebetalerne noe som helst avhenger altså av om lånene blir tilbakebetalt — om p er høyere eller lavere enn det staten antar når de kjøper lånene. Problemet for denne planen er at hvis staten og bankene er enige om verdien av p, vil det være en dårlig idé for bankene å selge. Bankene vet også mye mer enn staten om lånene sine, og vil derfor sannsynligvis komme best ut. Men det er vanskelig å se for seg en situasjon der staten taper alle pengene.
Paulson-planen kritiseres av økonomer for å innebære at staten skal drive ordinær lånebutikk, og at denne planen kan komme til å virke ekstremt inflasjonsdrivende.
Dodd-planen — demokratenes plan — er at staten skal kreve eierandeler i bankene som bytte for innsprøyting av penger og overtak av lån. Demokratene vil også at det skal stilles betingelser til lønna for topplederne i bankene før staten hjelper banken. Problemet med denne planen — i følge økonomene — er at det blir enda mer makt i hendene på sentralbanksjef Ben Bernanke. Han vil da kontrollere nesten alle private boliglån i USA og forvalte store eierandeler i alle større banker — i tillegg til å kontrollere pengemengden og dermed renta. Det er mulige direkte motstridende interesser i det å styre renta og det å drive bank.
De såkalt konservative republikanerne som motsetter seg Paulson-planen og Dodd-planen mener ganske enkelt at det ikke bør være nødvendig å bruke så mye midler. I tillegg mener de — av prinsipp — at konsekvensene må utredes bedre. Som en av dem sa: Vi brukte mer tid i kongressen på å diskutere doping i baseball enn vi får bruke på å sprøyte 700 milliarder dollar inn i økonomien. For disse republikanerne er endringene i samfunnets maktstrukturer som en følge av denne krisepakken det viktigste. Det er ingen tvil om at et så massivt statlig eierskap over finanssektoren medfører at utøvende myndigheter i USA får radikalt mye større innflytelse over økonomien.
Jeg er personlig tilbøyelig til å være enige med de sistnevnte. Dersom formålet virkelig bare var å bli kvitt råtne boliglån, burde midlene i stedet vært delt ut til alle husstander med en belåningsgrad over 90 %. Det ville ha blitt over 70.000 dollar per husstand — mer enn nok til å umiddelbart fjerne hele problemet med subprime. Men en slik operasjon anses som urealistisk fordi den belønner folk som har gjort økonomiske blundere. På den andre siden vil Paulsons plan belønne folk som har gjort økonomiske blundere på utlånssida, og jeg er personlig av den oppfatning at det er viktigere for stabiliteten i økonomien at banker er ansvarlige enn at de fattigste er ansvarlige.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Du har helt rett i det er pinlig dårlig kunnskapsnivå på de journalister som forsøker å forklare løsningen(e) på bank-krisen i USA.
Jeg har akkurat lest Economists anbefaling: “Mr. Paulson‘s plan is not perfect. But it is good enough and it is the plan on offer. The prospect of its failure sent Credit markets once again veering towards the abyss. Congress should pass it — and soon”
Lawrence Kudlow, tidlig rådgiver for Reagan kaller da også planen “a win-win” Og argumentene hans er at skattebetalerne (staten) skal eie lånene 100%. Gjelden kjøpes på auksjon (til lavest mulig pris) og at den så kan selges på et senere tidspunkt (når markedet har kommet seg over krisen) til en høyere pris.
I mellomtiden vil lånene ha generert cashflow fordi de er rentebærende. Og med en rente på mellom 6–10% vil det generere en brukbar kontantstrøm som tilfaller skattebetalerne. I tillegg kommer da en eventuell gevinst av salget eller innløsningen av lånet når det forfaller.
Alternativene til ikke å vedta planen er så mye verre.
Selv om det er ikke er direkte sammenlignbart med den norske bankkrisen på 90-tallet, så er det en myte at det var norske skattebetalere som betalte gildet. Allerede i 2001 hadde staten (skattebetalerne) et overskudd på 5,7 milliarder kroner på “nasjonaliseringen” av bankene. (Norges Bank: The Norwegian Bank Crisis)