Farlig folkepsykologi
av Sigve Indregard
Det er ikke få som har sammenlignet finanskrisa i 1929 med dagens situasjon. I så fall er det grunn til å være på vakt, på langt flere områder enn i banken. Store kriser vekker vanligvis beskyttelsesønsket i befolkningen, og dette gir seg utslag i ønsket om en Sterk Leder.
Børskrisa og den store depresjonen på 30-tallet ga oss fabelaktige lederskikkelser som Stalin, Hitler og japanske Tojo, i tillegg til å styrke Benito Mussolini. Disse gjorde deretter sitt beste for å militarisere verden og bygge opp konflikter. Det er én av måtene økonomisk ustabilitet kan krysse sektorhindrene og bli til politisk ustabilitet.
Det er også grunnen til at venstresidens kadre bør være tilbakeholdne med å juble for at høyresidas ønsker om uregulerte markeder har ført til krise. Det er paradoksalt nok ikke venstresidas tankegods som vinner frem på slike høyrefalliter.i Sterke ledere er et kjennetegn ved fascismen og antidemokratiske krefter, og det finnes knapt eksempler på at noen har blitt gitt uinnskrenktet de facto myndighet uten å misbruke den.
Det er lett å si at den som er villig til å gi fra seg litt frihet for å få litt velstand, fortjener verken frihet eller velstand. Det er lett å si når velstand og frihet er stadig voksende størrelser, i en grunnleggende stabil politisk og økonomisk situasjon. Når de blir til knapphetsgoder, er det mye vanskeligere å hevde frihetens forrang. For politikere innebærer det å fremstå med et image som forsvarer av støvete gamle idealer foran folks behov for hus og mat.
Når Gordon Brown og Jens Stoltenberg hevder behovet for sterkere styring, tenker de nok neppe på seg selv som diktatorer. Men de illustrerer en endring i politikkens etterspørselsside. Nå etterspørres kontroll, styring og maktbruk fra det offentlige. Det kan raskt vise seg at andre politikere enn Stoltenberg og Brown står klare, med enda større muskler og enda mindre hjerner.
Andre som blogger om dette:
Fotnoter
- Her refererer ‘venstresida’ til ‘den moderne liberale venstresida’, ikke til kommunistene i 30-tallets Sovjet. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
“Men de illustrerer en endring i politikkens etterspørselsside. Nå etterspørres kontroll, styring og maktbruk fra det offentlige. Det kan raskt vise seg at andre politikere enn Stoltenberg og Brown står klare, med enda større muskler og enda mindre hjerner.”
Det historisk perspektivet du har er verdifullt. Det blåser i en retning som kan komme til å by oss store utfordringer. Alle, kanskje utenom det fåtall som ønsker en eller annen form for totalitært regime, burde bli alarmert over at vi er på vei inn i økonomiske nedgangstider samtidig som etterspørselen etter kontroll og styring øker. Vi bør også holde mulighetene åpne for at den neste totalitære tsunamien som rammer oss, kan ta en annen form og farge enn den forrige og derfor kan være vanskelig å oppdage i begynnelsen.
Jeg tror ikke det er noe grunnlag for å frykte en fascistisk eller totalitære gjenoppvåkning som følge av det som har skjedd så langt. For det første lå fascistiske ideer i lufta i Europa uavhengig av de økonomiske problemene, for det andre hadde Europa (spesielt Tyskland) store økonomiske problemer _før_ krakket, for det tredje var det ikke uunngåelig at krakket skulle føre til depresjon (ettertidens økonomer mener at mye kunne gått bedre om myndighetene hadde håndtert situasjonen på en smartere måte).
Det er altså mange valg som fremdeles står mellom oss og en økonomiske krise som alle merker hardt på kroppen, og enda mer som står mellom det og en gjenoppvåkning av fascisme. Jeg er på generelt grunnlag småbekymret for at fascistiske ideer en dag skal komme tilbake i en ny og penere drakt, (skrev såvidt om det her
), men da går ikke veien gjennom bekymring for en uvanlig finanskrise. Selv med de problemene de hadde ble f.eks. USA ikke et diktatur på 30-tallet.
Derimot tror jeg det er godt mulig at dette vil medføre ugjennomtenkte tiltak som gjør vondt værre. Men katastrofale blundere som sender økonomien i grøfta er noe annet — det er mulig, men noe må man jo tross alt håpe at økonomene har lært også.
Stærk: Ja, det skal sies at Kling (som er inspirasjonen til dette innlegget) regner med Churchill og Roosevelt i sin oppregning av uønskede ledere fra denne perioden. Jeg er heller ikke særlig bekymret for fullskala totalitarianisme, men den politiske situasjonen ligner litt på den økonomiske: I det et-eller-annet industriland begynner å rasle med sabler, vil etterspørselen etter Sterke Menn bare øke på. Men for all del: Noen andre verdenskrigssituasjon er vi veldig langt unna med dagens økonomiske situasjon.
anonym: Det er et interessant perspektiv at totalitarianismen inntar andre former. Jeg ser ikke helt for meg hvordan det skulle være folkelig etterspørsel etter skjult totalitarianisme, men det kan godt være andre mekanismer som åpner for slike ting i “krisetider”. Generelt er det grunn til å være på vakt når noen erklærer at det er “krise”: Macchiavelliske læresetninger peker klart på at det er i slike stunder den makthungrige fyrste skaffer seg mer.
Bjørn Stærk: Jeg tror du har et for optimistisk syn på situasjonen i USA, og omfanget av de strukturelle problemene i USA. Kort fortalt er USA allerede konkurs, og landets valuta vil snart bli verdiløs slik som i alle andre land i historien hvor myndighetene trykker penger helt uhemmet. I tillegg til dette øker forbruket av olje i Kina og den tredje verden såpass mye at vi vil se mer og mer konkurranse om de gjenværende oljeresurssene. Det uunngåelige sammenbruddet som kommer i USA vil trekke med seg mange vestlige land, og vi står, slik jeg ser det, foran en lengre periode med nedgangstider og økende geopolitisk instabilitet (pga knappheten på energi og andre viktige råvarer). På toppen av dette har vi i Europa en situasjon med mange “nye” etniske grupper, og de utfordringer dette kan innebære i urolige tider. Etterspørselen etter sterke ledere og mer styring kommer bare til å øke og øke i årene som kommer. Hvor ille det blir hos oss vil historien vise.
anonym: “Kort fortalt er USA allerede konkurs, og landets valuta vil snart bli verdiløs”
Jeg tipper den analysen kommer fra utkanten av det økonomiske fagfeltet. Økonomi er vanskelig — jeg tror knapt nok at økonomene selv vet hva de driver med, men skal man som utenforstående ha en mening om det bør det ikke ligge alt for langt unna midstrømmen. (Normalt er det ytterste venstre som bryter denne regelen grundigst, men det er også mye rart på ytterste høyre — i tider som denne har f.eks. gullstandardnostalgien gode vekstvilkår.)
“Etterspørselen etter sterke ledere og mer styring kommer bare til å øke og øke i årene som kommer. ”
Jada, det kommer til å både øke og avta. Eller som Rabelais spådde for 1533: “This year, the blind will see very little; the deaf will be very hard of hearing; the dumb will hardly speak; the rich will keep themselves somewhat better than the poor, and the healthy than the sick.”
Du får tippe så mye du vil og jeg har respekt for at du synes økonomi er vanskelig. Men jeg deler ikke ditt syn på at folk bør søke å styre sine intellektuelle resonnenter i retning av midtstrømmen. Hadde du svart litt mer høflig, ville jeg satt av litt tid og fortsatt debatten med deg.
Anonym: “jeg har respekt for at du synes økonomi er vanskelig”
Og det synes ikke du? Her nærmer vi oss kjernen av problemet.
“Hadde du svart litt mer høflig, ville jeg satt av litt tid og fortsatt debatten med deg”
Du gikk hardt ut, jeg slo hardt tilbake, og jeg mener hvert ord av det — det er latterlig å spå at den amerikanske økonomien står ovenfor et totalt sammenbrudd, og å avrunde med en vag formulering om sterke ledere. “It’s not even wrong.” Nå hadde jeg ikke sett fram til noen ordentlig debatt, men jeg hadde håpet at du skulle heise ideologisk / teoretisk flagg.
Mye bra analyse der. Hank “no bullshit” Paulson blir jo også en smådiktator når han kongressen om fullmakt til å bruke pengen som han øsnker.
Ellers var det vel ikke depresjon og 1929 som ga oss Stalin? Litt upresis der selv om tidspunktet var riktig.
Nei, du har strengt tatt rett angående Stalin, som var generalsekretær i kommunistpartiet fra 1922. Men det er i alle fall mulig å hevde at Stalins nærmest eneveldige makt oppstår utover 30-tallet, da spesielt gjennom Moskvaprosessene. I det minste er perioden mellom 1922–1927 preget av sterke interne konflikter i partiet, med eksklusjonen av Trotskij i 1927 som et slags avrundingstidspunkt.
[…] neppe ville være noen coup de main for venstresiden. Jeg skrev at vi i stedet trengte å frykte ytre høyre, fordi kravet om sterke ledere raskt melder seg. Mykt og søtt folkestyre og borgerrettigheter er […]